18
Apr
12

nota bene: rettssaka, så langt

Sidan eg er på perm, har eg hatt høve til å sjå på reportasjane frå saka mot A B Breivik, frå Oslo Tinghus, samt fylgje med på kommentarprogramma. Så langt har det gått verdig for seg. Men: Jamt over får eg kjensle av at det gjeld om å gjere Breivik til noko heilt isolert. Anten han er tilrekneleg (noko eg har inntrykk av at han er) eller ikkje. Han lever i ei anna verd enn vår, blir det sagt, i si boble, i sine fantasiar. Og det gjer han nok også, men ikkje berre. Faktisk er det mange som hevdar beslekta synspunkt og meningar som kan regsitrerast på mange hald i vårt samfunn. Det må vi ta på større alvor. Vi rosar oss av å leve i «kjærleikslandet», som ein uttrykte det. Men er det så enkelt? Igjen: Kva om brotsmannen hadde vore muslim? Det hadde nok ikkje vanka berre roser då. Eit sunt samfunn bør sjølsagt kunne vedstå seg sine verdiar og det gode som ytrar seg – og likevel kunne spørje seg om det er noko med dette samfunnet og denne kulturen som kan danne grobotn for det vi har vore vitne til. Det vonde kan råke oss utanfrå, men det bør også få oss til å reflektere over vårt eige liv, over menneskesinnet, over menneskenaturen, over oss sjølve.

For meg synest det òg som det er eit overskot av psykologiske og psykiatriske ekspertar i kommentatorkorpset. Truleg har livet og menneska dimensjonar som ikkje kan uttømast og forklårast berre i psykologiske og psykiatriske kategoriar. Heller ikkje kyrkja sine representantar kring debattbordet evna å ta inn andre perspektiv. Ein fell fort inn i terapi- og omsorgsrolla, og så viktig det enn er, burde vi ha noko meir å seie som teologar. I tida som fylgjer, både i rettssaka og i det breiare etterspelet, vil slike spørsmål melde seg sterkare. Er vi budde på det?

Breiviks «religion» må vi også kome tilbake til. Han er ikkje «særleg religiøs», seier han sjølv. Dei kristne og religiøse referansane hans har – som vi lenge har skjøna – mest å gjere med den kristne «kulturen». Ein kulturarv-nostaligi. Som NB mange deler og nyttar seg av i polemikken mot andre religionar og kulturar. Dette er sjølsagt ei innsnevring og forvrenging av kristendomen. Kyrkja skaper – og har skapt – kultur, men berre fordi ho har forkynt og praktisert levande og vedkjennande tru. Kristendom og kyrkje skal ikkje instrumentaliserast som «nyttig» for andre formål. Igjen: Her er eit oppgjer å ta langt inn i kristne krinsar og utover i samfunnet.

Mykje av dette har vore ytra før på denne bloggen. Så langt er det stadfest i det vi har sett i rettssaka.


9 Responses to “nota bene: rettssaka, så langt”


  1. 1 Anna Berit Føyen
    april 18, 2012 ved 8:45 pm

    Enig! God lesing, igjen. Takk for at du setter ord på noe av det jeg også tenker eller kjenner på. Anna Berit

  2. 2 Solveig
    april 18, 2012 ved 9:30 pm

    høyrde på radioen i dag at han kalla seg militant kristen, og det er jo nesten absurd så sterkt i motsetning til Gud som kjærleik som det står å oppfatte seg slik. Men las så på verdidebatt.no at folk frå Kristent samlingsparti deltok i Århus på samlinga nyleg for å protestere mot islamisering i Europa og dermed deler dei jo nokre av fantasiane hans. Skremmande. Ser ikkje på tv, men fekk med meg at eit par sentrale politikarar også trøystar seg med tanken om at han er eit isloert tilfelle når det gjeld ideologi, men slik er det jo ikkje, han har slektningar..

  3. 3 Ragnhild Aadland Høen
    april 19, 2012 ved 12:32 am

    Slutter meg til etterlysningen din. Jeg håper de får inn Den norske kirkes Bjørgvin-biskop i kommentarkorpset. Talen han holdt i Bergen i kveld er vel verdt å få med seg. Les utdrag her: http://halvorspraten.blogspot.com/2012/04/rettsaken-mot-anders-behring-breivik.html
    ANBEFALES.

    • 4 Solveig
      april 19, 2012 ved 6:51 am

      takk! God tale. Angående det siste poenget hans, ondskapen. Det er vanskelig ikke å innse at den finnes – ikke minst viser denne saken oss det på nytt, men det mangler et felles språk for å nærme seg ondskapen i et sekulært samfunn. Da «Gud trakk seg tilbake» ble ondskapen flyttet fra ontologien til patologien. Problemet med biskopens tale er at det teologiske språket ikke treffer alle, men for vitenskapen – her: psykiatrien – glipper fenomenet. Vi ikke har et felles språk til å snakke om ondskap på, og i noen språk løser fenomenet seg opp i røyk. («Entbösung des Bösen» Odo Marquard)

      • april 20, 2012 ved 11:53 am

        «Da Gud trakk seg tilbake, ble ondskapen flyttet fra teologien til patologien», skriv du – og det trur eg er veldig presist uttrykt. Samd i at det er vanskleleg å kommunisere obver denne språkkløfta, men eg trur faktisk at teologisk språk enda har ein klangbotn, ikkje berre fordi det er innarbeidd gjemnnom lang overlevering, men fordi det har noko «arketypisk» og allment med seg. Når det ikkje kommuniserer, er det heller pga stemninga eller sjargongen elles, i måten vi snakkar og skriv på.

      • 6 Ragnhild Aadland Høen
        april 22, 2012 ved 6:16 pm

        Det virker absolutt som du har rett i at teologisk språk fortsatt har en klangbunn ift. dette saksfeltet, fr. Arnfinn. I møte med genuin ondskap kaster til og med erklærte ateister inn håndkleet og kaller ting ved deres rette navn. Det er verdt å få med seg den profilerte humanetikeren Lars Gules debattinnlegg «Helvetes porter», der han skriver: «I dag har jeg stirret inn i ondskapens ansikt. Jeg har vært flue på veggen ved Wannsee-konferansen og jeg har hørt ingeniørene drøfte effektiv gassing og krematorieovnenes kapasitet. Og jeg har sett hvor veien til Auschwitz begynner. […] I dag så vi hvordan helvetes porter åpnet seg. Vi så – ikke den banale ondskapen – men den kyniske ondskapen. Den tekniske. Behring Breivik forklarte om sine planer om å drepe så mange som mulig.»
        Les hele Gules innlegg her: http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat6/thread264961/

      • 7 Solveig
        april 22, 2012 ved 7:57 pm

        Til Ragnhild: Gules språk er nok likevel ikke teologisk, han snakker om ondskap i linjen fra Hannah Arendt og andre eksplitt ikke-religiøse filosofer. Men jeg er enig i at det teologiske språket har klangbunn og kan fungere om det brukes med fingerspissfølelse. Bjørgvin-biskopens tale var at typen fremmedgjørende overfor mange ikke-kristne synes jeg, men så talte han jo i en kristen forsamling.

  4. 8 Herman
    april 19, 2012 ved 4:10 am

    Egentlig ville kanskje alt vært løst hvis det «islamifiserte Europa» hadde vært seg sitt Kristne ansikt mer bevisst, og ikke bare holde Kristne tradisjoner som kommersiell finansialisering for å bruke litt av A B Breiviks termverden.

    Men vi «kan» hverken lese eller diskutere Bibelen og hellige skrifter, ganske enkelt fordi vi lever i et splittet kirkesamfunn. I stedet for å kunne regne seg som Kristen eller ikke-Kristen, blir man sittende på hver sin haug, som er oss selv i vårt eget, individuelle lys.

    Tre kistendommer pluss alle andre kirkesamfunn og sekter får oss til å styrte i grøften. Vi har ingenting å stille opp mot en indoktrinert islamsk «innerfiende». Som mange steder tar undervisning i Koranen meget seriøst, helt fra barnsben av. Vi kristne blir bare en slags narsissister som diskuterer innbyrdes, uten å sjele hverken til høyre eller venstre. Vi er på en måte kanskje helt låst i oss selv. Eller vi må være supersnille og ikke gjøre noe annet enn å la være å diskutere. Bare lese, men dette må vi gjøre hjemme i vår private sfære.

    Til slutt kjenner vi ingen annen utvei enn tvang, i de perspektiv at «de andre (les: muslimene) må være som oss». Dette i stedet for fredelige løsninger.

    Aggresjon og frustrerthet fører sjelden med seg gode frukter. Og når selv Bibelen blir fragmentert i ulike tolkninger som mange hverken er opptatt av eller vil tenke på, så blir Det Kristne Europa delt opp i tre store kakestykker der ingen egentlig vet hvem som skal spise hvor. Eller hva.

    Slik får Breivik bragt sin egen ved til bålet. Men jeg skulle ønske at formuleringer som én dåp, én tro, ett håp ville komme fra andre og mer kunnskapsrike innflytelser enn fra Breivik og andre fantaster i hans klasse.

    Vi andre trenger bare juletrær.

    Hilsen Herman

  5. 9 Camilla
    april 30, 2012 ved 6:33 pm

    Jeg har mange venner og bekjente som er muslimer, og jeg opplever ikke noen friksjoner ved at jeg går med kors og rosenkrans. Jeg vet selv hvor jeg står, og når muslimene ser det, respekterer de det. Ut ifra mine studier av religioner og livssyn, har jeg forstått at Islam er et av de mer tolerante. I alle foreninger og forsamlinger er det forskjellige folk, uansett hva det dreier seg om, og noen er slik og noen er sånn.


Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google photo

Du kommenterer no med Google-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s


kategoriar


<span>%d</span> bloggarar likar dette: