05
Jun
12

nota bene: job

Fyrst publisert i spalten Signert, Klassekampen, 7/6-12…

Livet i klosteret er eit liv med mange og lange tekstar. Mange av dei fleire tusen år gamle. I nattoffciet, tidebøna om natta eller i otta, les eg dei lange stykka frå Skrifta og frå kyrkjefedrene. På sett og vis kunne dei vore skrivne i dag fordi dei treff mennesket slik det er og røpar kva vi ber i oss og kjempar med: Gud, kjærleiken, hatet, tapa, lengslene, sorga, døden, meininga. Var det nokon gong menneske ikkje spurde etter dette, anten openljost eller i dulgsmål, ordlaust eller med skrik, i bøn eller i dikt?

Som i Jobs bok. Ei bok om ein mann i orienten, i landet Us, fyrst rik og trygg, så ribba for alt. Eit menneske frå ei anna tid og frå alle tider og alle stader. Kona bed han å spotte Gud og gløyme sin Skapar. Kva hjelp det å tru? Venene – som trass alt sit hjå han i sju dagar utan eit ord og kastar mold over seg og gret høgt – meiner at han må ha fortent si ulukke, for ein rettferdig mann skal ikkje oppleve noko slikt. Men Job korkje spottar eller bøyer seg. Han kranglar med Gud og tviheld på livet og på sin sjølvrespekt, etter å ha tømt hjartet sitt for botnlaus fortviling:

”Bort med den dagen då eg vart fødd, den natta då det vart sagt: ’Ein gut er avla’…Gjev den natta vart utan frukt og aldri vart helsa med jubel..Lat hennar morgonstjerner mørkjast, lat henne venta på ljos som ikkje kjem, lat henne aldri sjå morgonrodens strålar!.. Kvi gjev Gud ljos til den som lid, kvi lèt han den ulukkelege få leva?”

Krisene og trauma i livet kan utrykkjast med meir umiddelbare ord, men vi har også behov for ord som tolkar og loddar djupnene i det vi opplever, ord som set oss i samband med røynslene til andre menneske. Poesien og skjønnlitteraturen formulerer dette, men dei heilage tekstane kan ofte vere allmengyldige og personlege på ein gjennomgripande måte. For den truande er Gud sjølve spegelen for eksistensen, den yttarsete instansen som du både vonar på og slåss med, slik Job gjorde det.

Det er ei vanleg førestelling i vår kultur at religiøse tekstar bør vere glade og gjere livet lettare – og fordi dei ofte er skuffande alvorlege og krevjande, blir dei avviste. Men det som tèl, er at både tekstane og livet er ekte. Eg trur at menneske også treng andre språk enn det psykologiske og terapeutiske. Klinisk presisjon kan vere nyttig – men også dehumaniserande. Ofte har dessutan mystikarane og den åndelege rettleiingstradisjonen, både i kristendomen og i andre religionar, tileigna seg mange innsikter som seinare vitskap har funne fram til. Lytting og samtale gjennom generasjonar og i møte med breidda av menneskelivet gjev slitesterk røynsle og velprøvd visdom. Denne tradisjonen har også ein tydeleg etisk basis som menneske kan identifisere seg med og prøve seg på.

Spørsmålet om meining kan ikkje undertrykkjast utan at mennesket blir skada. Job skrik etter meining, og ser berre meiningsløyse. Smaken av det meiningslause kan berre den fornemme som verkeleg trur på ei meining, på rettferd, kjærleik, sanning og godleik. Frontkollisjonen mellom det vi trur og det vi stundom erfarer, gjer menneskelivet eksistensielt og ikkje berre til ein serie med hendingar og eit jag etter tilfredsstelling. Det finst ein truverdig resignasjon – for den som kjempar for å finne meininga; som ikkje maktar å sjå henne, som heller ikkje vil kjøpe billeg trøyst, som eigentleg ikkje gjev opp, men vågar å falle om i Guds fang.

Det er å utstå kampen og fortvilinga som gjer oss til menneske. Å nøye seg med det absurde er ikkje heroisk, det er tvertom ei fluktrute. I dag er det ikkje trua, men nihilismen som er opium for folket. Mennesket skal ikkje resignere på meininga med tilveret, men på sin eigen styrke; vite at det er sårbart, forgjengeleg, avhengig. ”Kom i hug at mitt liv er som ein pust”, seier Job. Dyrking av det meingslause fører ikkje til at vi konfronterer lidinga i livet, men heller til fortrengjing. Vi dopar oss med vår eigen vitalitet: ”Et, drikk og ver glad”, i morgon er vi borte. Kombinasjonen av overtru på eigen styrke og kynisk skeptisisme brutaliserer oss.

Jobs ulukke var meir enn sjølve tapet av alt som er godt i livet. Han kjende seg krenkt, som ein kasteball i Den allmektiges hand. Han heldt fast på sin integritet og hevda sin rett. Kvar dag må mennesket reise seg og kjempe mot si eiga fornedring. Når det er som mørkast, ser vi det best.

I natta blir dagen til.

Advertisements

64 Responses to “nota bene: job”


  1. 1 MT
    juni 6, 2012 ved 8:09 am

    Har tenkt lenge at eg skal lese Jobs bok,no skal eg starte.
    Gode og fine ord frå deg også, til refleksjon.
    Takk.
    Marieklem

  2. 2 Herman
    juni 6, 2012 ved 8:12 pm

    Enig. Historien om Job er aktuell for all tid. Mennesket vil alltid stå for stupet og se ned, og realiteten rundt deklassering og frykten for utklassing vil alltid prege det. -Den fattige vil dere alltid ha rundt dere, sier Mesteren. -Meg har dere ikke alltid (her på jorden) (min parentes sef.).

    Men avstanden mellom tidligere rikdom og nye sjanser, var ikke den større på Jobs tid enn i dag? Husk at Job var VELDIG rik! En slags Donald Trump om vi skulle sett ham i dag. Blir behovet og trangen til å fristes til å spotte Gud større eller mindre i lys av et moderne perspektiv? Opplevde man i større grad enn i dag at Guds velsignelse til materiell rikdom var mer direkte? For mange er historien om Job også historien om indre fattigdom,

    Den dagen vi ikke har Kristus inne i oss blir vi kanskje hatske og mister mening. Trangen til hat blir kanskje større da også, selv om avstanden, fjellet mellom væren og visdom blir like stort som Jobs materielle tap. Men Job vant kampen mot det onde, han spottet aldri Gud. Og Gud velsignet ham igjen. Parallellene i denne historien kan trekkes i nesten alle retninger til alle tider. Det er nok sikkert derfor den står som en av skriftene i Bibelen også. Et håp fra Gud om trofasthet og håp om overvinnelse. Ved å overvinne Verden vinner man Gud.

    • 3 Solveig
      juni 7, 2012 ved 7:10 am

      Gud i Jobs bok framstår ikke akkurat som en ok type, og er det ikke som et maktspill mellom gud og satan på gang? Hvordan kan vi få mening ut av det? Forferdelig tilstander de to tvang Job å leve i etterhvert. ikke rart at han klager! Hans verden ble jo etterhvert som en slags fangeleir, nei ikke det engang, for i en fangeleir er det jo forutsigelighet!

      • 4 Herman
        juni 8, 2012 ved 4:05 am

        Det jeg ikke skjønner helt er forholdet mellom Gud og djevelen.. Gjør Gud virkelig det fortellingen beskriver? Risikerer alle mennesker å bli overlatt til satan av Gud? Jeg tror egentlig at dette sannsynligvis er en forenklet problemstilling. Forholdet mellom det virkelige og det reelle er ikke alltid like påtrengende. Eller tilstede. Kan godt tenke meg at mange kristne har grublet lenge over dette (og kanskje spesielt hvis de har fått mange penger gjennom hendene!).

        Likevel er nok fortellingen om Job mer illustrativ og rådgivende for hver enkelt av oss, enn en trusselfylt guide til hverdagen. Den viser oss at Gud kan sette oss på prøve, noe Jesus Kristus også poengterer, og at vi må holde ut. Og: begrepet fristelse eksisterer. Dessuten, og veldig viktig: Job lever i en virkelighet der mennesket står direkte under Gud. Selv om Kristus finnes, og er tilstede i åndelig forstand, er Han enda ikke kommet til Verden som Gud og menneske i fysisk, legemlig forstand.

        Derfor finnes det hos Job enda ingen øvre yppersteprest som vil bære frem sitt offer for oss, ingen mellommann mellom Gud og menneske. Det blir kanskje å ligne med å stå midt ute i ørkenen med solen rett over hodene våre, uten parasoll. Jobs bok er et stort mysterium i det gamle testamentet, som fullbyrdes i julens og påskens mysterium i det nye.

  3. 5 Herman
    juni 10, 2012 ved 8:19 pm

    Kjære frater Arnfinn.
    Jeg vil så gjerne skrive noe pent. Fordi jeg vet at dette blle det siste du skrev her på bloggen din. Nå makter jeg likevel ikke å skrive. Vær så snill å be også for meg i himmelen. Du sanne broder. Be for oss til Gud.

    For de som ikke vet: frater Arnfinn Haram døde i dag, søndag den 10.06.2012 etter å ha feiret messe for Kristi Legeme og Blod i St Dominikus Kirke. Han omkom ved et hjerteinfarkt på sykkeltur i Nordmarka etter messen.

    R.I.P.

    • 6 E
      juni 10, 2012 ved 11:14 pm

      Det var en trist og sjokkerende beskjed å få høre at du var gått bort, pater Arnfinn. Jeg ble rent ut målløs. Det gjorde meg virkelig vondt, og det er trist å tenke at jeg ikke lenger kan ha noe håp om å treffe på deg hvis jeg går til messe i St. Dominikus.

      Jeg ville egentlig bare takke for at du var en god lytter og lærer, en man kunne betro seg til og ha interessante diskusjoner med, og sågar samtale med på fransk, for at du var en mann med både humor og alvor, en mann med et stort intellekt og et stort hjerte – i det hele tatt et fantastisk menneske.

      Requiescat in pacem +

  4. 7 Pawel Janicki
    juni 10, 2012 ved 8:42 pm

    Arnfinn! Vila i frid! Vi kommer ej att glömma dig!
    Pawel från Malmö

  5. 9 Solveig
    juni 10, 2012 ved 9:17 pm

    Hvil i fred vakre menneske

    • 10 kjersti Sunniva
      juni 10, 2012 ved 9:35 pm

      RIP . Du vil bli savnet av svært mange og det er sjokkartet å tenke på at du ikke skal synge messe for oss i kirken mer,
      Kjersti Sunniva

  6. 11 Jonas Thomas
    juni 10, 2012 ved 9:53 pm

    Det var trist og sjokkerande å høyra at du har gått bort. Takk for alt du har vore og betydd for så mange. Kvil i fred, bror Arnfunn.

  7. 12 Anna Berit Føyen
    juni 10, 2012 ved 9:55 pm

    Så utolig trist. Hvil i fred!

  8. 13 Jardar Maatje
    juni 10, 2012 ved 9:58 pm

    Takk for at jeg fikk kjenne deg. Du har alltid vært et forbilde og vil bli dypt savnet. Hvil i fred!

  9. 14 Pusle
    juni 10, 2012 ved 10:05 pm

    Hvil i fred! Du kommer til å bli dypt savnet.

  10. 15 Ann Kristin Hanssen
    juni 10, 2012 ved 10:27 pm

    Takk for din veiledning som jeg fikk oppleve! Til tross for alt du hadde av forpliktelser, oppgaver, så tok du deg tid til samtale med meg. Det er uvirkelig at du er død. Du – en Guds mann, som gjennom ditt liv levde i Kristi etterfølgelse. Du forkynte både med ord og uten ord – ditt liv ble en forkynnelse. Be for oss til Gud!

  11. 16 Maria E. Fongen
    juni 11, 2012 ved 6:08 am

    Nå går du inn til gleden, p. Arnfinn, og vi blir tilbake i dyp sorg over ikke lenger å ha deg her blant oss. Samtidig er jeg sikker på at du fra Himmelen vil utrette enda mer enn du gjorde her på jorden, når du nå er fullkomment forenet med Gud, din Skaper, Frelser og Talsmann. Du har vært en helstøpt og klok prest, som uredd lot «erkjennelsen av Guds herlighet … stå som en lysglans» fra deg (kfr. 2 Kor 4, 6). Vi var aldri i tvil om Hvem vi møtte i deg! For du levde som du lærte. Vi takker Gud for de utallige glimt inn i Hans rike vi har fått gjennom ditt virke og som vi vil fortsette å kunne hente inspirasjon fra i lang tid fremover. Hvil i fred, du, Guds gode og trofaste tjener.

  12. 17 Øivind
    juni 11, 2012 ved 6:54 am

    Kva kan Herren tenkje når han tek deg til seg alt no, frater Arnfinn Andreas? Be for oss

  13. 18 Maria
    juni 11, 2012 ved 6:58 am

    Kjære p. Arnfinn,

    Jeg tenker på apostelens ord: «Død, hvor er din brodd?/Død, hvor er din seier?» (1 Kor 15,55) Og da fylles jeg med glede, til tross for sorgen og savnet av en kristen bror og et fint medmenneske.

    «Gud være takk som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!» Halleluja.

    Hvil i Guds fred — og på gjensyn!

  14. juni 11, 2012 ved 7:30 am

    Dette var veldig trist! Takk for det du gav!

  15. 20 Kristin B Aa
    juni 11, 2012 ved 8:14 am

    I pater Arnfinns siste preken i St Dominikus, på festen for Corpus Christi, snakket han om sin egen død og vår alles død, som kan komme når som helst og om Kirken som et bekjennende og sakramentalt fellesskap som rekker ut over døden. På kirketrappen etter messen var han strålende blid som alltid, og hadde han ikke vært eneste prest i klosteret denne søndagen, skulle han sørget for en skikkelig Corpus Christi-prosesjon rundt på Majorstua. Neste år gjør vi det, sa vi som sto rundt. Det blir vår oppgave å gjøre Kirken like tilstedeværende i offentligheten som pater Arnfinn gjorde. Takk for ditt nærvær, pater Arnfinn. Måtte Gud gi deg den evige hvile og la det evige lys skinne for deg.

  16. 25 A
    juni 11, 2012 ved 8:17 am

    Hjerteskjærende tap.

  17. 26 Idar Kjølsvik
    juni 11, 2012 ved 8:51 am

    Hvil i fred, pater Arnfinn.

  18. 27 Thore Wiig Andersen
    juni 11, 2012 ved 9:00 am

    Hvil i fred bror.

  19. 28 Elizabeth og Martin
    juni 11, 2012 ved 9:13 am

    En bauta av mot og en ryggrad av rettfedighet. Sjelden møter man mennesker som deg. Helstøpt og tydelig.
    Stor kjærlighet til medmenneskene.

    Hvil i fred pater Arnfinn. R.I.P.

  20. 29 Oddbjørn
    juni 11, 2012 ved 9:32 am

    Takk pater Arnfinn, for alt du ga og var! Vi er rike som fikk del i din veiledning og visdom – og som fikk ha en slik skriftefar!
    Varmen etter deg vil følge meg resten av livet.
    «Om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til.» Rom. 14,8
    Be for oss som står tomhendte igjen!

  21. 30 Espen
    juni 11, 2012 ved 10:59 am

    Takk for de fine samtalene og all støtten du ga meg når det var som mørkest.

    Jeg skulle ønske jeg kunne makte flere ord, men nå er sjokket og sorgen for stor

    Hvil i fred, Arnfinn og tusen takk for at jeg fikk oppleve din godhet

  22. 31 Jan Schumacher
    juni 11, 2012 ved 11:45 am

    Vi fikk overvære pater Arnfinns siste preken og motta sakramentet av hans hånd. Han har vært en sann venn helt siden studiedagene, og vi kom ham særlig nær da han veiledet meg og min kone på veien inn i Kirkens fulle fellesskap for to år siden. Hans siste preken står som et sterkt minne over hans utgang fra dette liv, om å være omsluttet av de helliges forbønn og forernet med Kristus i sakramentet. Hans vitnesbyrd omn troen og Kirken vil leve lenge blant oss. «La koret av engler motta deg og bringe deg til Abrahams fang, så du må ha evig hvile sammen med den fattige Lasarus».
    Aud og Jan Schumacher

  23. 33 Bjørn
    juni 11, 2012 ved 2:39 pm

    Jeg gråter – hvil i fred, broder.

  24. juni 11, 2012 ved 4:19 pm

    Arnfinn, vi glemmer aldrig deg. Vi sees igjen hos Gud vår Far og Hans sønn Jesus Kristus vår Herre.

  25. 35 MT
    juni 11, 2012 ved 4:56 pm

    Takk for alt du gav meg gjennom orda dine her inne på bloggen. Eg saknar deg allereide. Marieklem med tårer på kinn

  26. 36 DA
    juni 11, 2012 ved 5:48 pm

    Tusen takk for alt jeg har fått fra deg uten å kjenne deg personlig, -gjennom bloggen, media og ellers hvor du var synlig i samfunnet. Håper bloggen blir stående lenge, samt at noen samler alt og gir det ut på et tidspunkt. Det vil blomstre i dine fotspor i lang tid.

  27. 37 Kari Jacobsen
    juni 11, 2012 ved 7:55 pm

    Ord kan ikke uttrykke hva jeg føler. Jeg får ikke til å si annet enn et dyptfølt takk for alt.
    Takk for at du fremdeles ber for oss der hvor du er i Hans lys.
    Kari.

  28. 38 Lone Ørskov
    juni 11, 2012 ved 9:10 pm

    Takk for din synlighet, dine ord. Hvil i fred.

  29. 39 Svenn Ole Dybvik
    juni 11, 2012 ved 9:23 pm

    Takk for innleggene gjennom mange år her på bloggen din – Og takk for idealismen , kunnskapen og formidlingsevnen – og ikke minst de møter med deg vegmotandes fra din 70-talls racer-sykkel gjennom 2012..

    En formidler av rang har gått bort fra oss – så alt for tidlig

    «ubi bene ibi patria»

    Skøyen , Oslo 11.06.12

    Svenn Ole Dybvik
    svennoledybvik@hotmail.com

  30. 40 annesissel O Bergum
    juni 11, 2012 ved 11:00 pm

    Så ufattelig trist at du er borte…du satt spor etter deg i mitt liv takk for alt du gav og var RIP

  31. juni 12, 2012 ved 5:40 pm

    Å, fader Arnfinn. Jeg savner deg sånn. Jeg klarer ikke å forestille meg Kirken uten deg. Hvordan skal det gå med oss nå? Det er godt vi fortsatt har «de helliges samfunn» med deg. Be for oss, fader Arnfinn!

    Ingen av oss kan erstatte fr. Arnfinn. Men heldigvis hadde han på en måte «multiplisert seg selv» . Hvis alle vi som har fått noe av ham gir det videre, har vi bevart alt, samtidig som vi nå har vår trofaste forbeder fr. Arnfinn i Himmelen som ber for oss.

    Akkurat da fr. Arnfinn døde og la ut på sin siste reise, akkurat da gikk jeg på båten på vei til hans elskede Selja («Den heilage øya») for å arbeide videre med kloster- og pilegrimssatsningen der – et arbeid han velsignet og oppfordret til. Så hvis jeg tar den biten, og andre tar sjelesørgerbiten, og jeg gjør det jeg kan ift. forkynnelse og samfunnsdebatt og dere andre gjør det samme (osv med andre oppgaver) og vi alle heier på hverandre slik han oppmuntret og heiet på oss – hvis vi alle bare gir ALT, rett og slett, da har det han gav oss ikke gått tapt.

    Vår tid trenger Jesus-disipler. Fr. Arnfinn forente oss, Jesu disipler av alle konfesjoner. Han kalte og lokket oss inn i en helhjertet tilbedelse og Jesus-etterfølgelse: «Koste hva det koste vil, jeg vil følge Jesus.»

    Her er den beste måten å ære fr. Arnfinns minne på: Følg Jesus! Elsk og tilbe Jesus av hele ditt hjerte, og: Forkynn Kristus med stor kraft!

    Min gode venn Sunniva Vang Kristiansen skrev en helt nydelig hilsen som har blitt min de siste dagene: «Vi vil savne deg dypt. Men du har endelig funnet fred hos din aller kjæreste Jesus! Må englene gå deg i møte, kjære Arnfinn!» Amen!

  32. 43 Frode
    juni 13, 2012 ved 10:06 am

    FRED

    Fred
    kvar kom du frå?

    du kom
    ikkje som sum
    av mine tankar
    ikkje som nei
    til mine lengsler
    ikkje som ja
    til mine rop
    ikkje som trøyst
    til mi fortviling
    eller som eit ljos
    i mørkret

    du berre kom
    som ein stor fugleveng
    og dekte meg
    bar meg
    inn i eit høgare rom
    inn i noko anna
    som ingen kan nå
    eller skiple

    er det
    Du?

    Arnfinn Haram ’07

  33. juni 15, 2012 ved 7:41 am

    Jeg får mer og mer inntrykk av at selv om fr. Arnfinns død kom helt uforberedt på oss alle, så hadde Jesus mildt forberedt sin kjære Arnfinn på det som skulle skje. Tusen takk til Odd Bjarne Bruun som på p. Oddvar Mois blogg deler disse ordene:

    «Bare for 3 uker siden var han gjest i vårt hjem. Arnfinn var også kjent i Harstad-distriktet fra sin tid som marineprest i Ramsund i 1980. Nå kom han tilbake for å holde foredrag i Harstad kirkeforum, preke i Harstad kirke og celebrere messe i St. Sunniva katolske kirke i Harstad. Vi kjørte først til Ramsund og besøkte gammelklokkeren, Petter, som det ble et rørende gjensyn med. Arnfinn sang i hjemmet der «Takk min Gud for alt som hende», Da han kom inn i kapellet hvor han startet som prest ble han synlig berørt og knelte ned ved alteret og ba ei takkebønn for de år som var gått, bygda og folket her som elsket Arnfinn. Så gikk ferden videre denne helga med foredrag , gudstjenester og turer ut til havet. Det siste bildet jeg tok av ham er når han vandrer ved stranden på Elgsnes og skuer utover havet. Det ble også et gripende gjensyn med Trondenes kirke. Flere ganger sa han til meg denne helga: «Nå er ringen sluttet». Han skrev det også på bloggen sin på Evenes flyplass da han reiste: «The mission is acomplished».
    Oppdraget er fullført.
    Odd Bjarne Bruun»

    Takk også til Jan Schumacher som allerede på mandag delte disse ordene på Eyvind Skeies blogg:
    «Jeg fikk oppleve å være til stede på den siste messen Arnfinn forrettet i St Dominikus igår, og fikk motta sakramentet av hans hånd. Hans preken står som et sterkt minnesmerke over livet hans og hans utgang. Han avsluttet prekenen med å minne oss om at vår siste time kan komme før vi aner det, og om å stå for sin Skaper omsluttet av de helliges bønner og forenet med Kristus i sakramentet. En nærmest profetisk avslutning.
    Vi feiret Corpus Christi igår, der det siste Arnfinn gjorde var å lede oss i tilbedelse av sakramentet, Kristi nærvær i kirken og i våre liv. “Hellig stund! I denne handling mottar vi vårt livs forvandling; det som skjer, er skjult i tiden, men skal åpenbares siden” Reqiescat in pace!»

    Fr. Arnfinns kommer preken kommer til å bli publisert enten her på bloggen eller på http://www.katolsk.no, men allerede nå kan du lese manuset, ord for ord, i avisen Vårt Land. Jeg vil her bare sitere de aller siste avsnittene:

    «Brør og systre! I eit samfunn der Gud er blitt mindre enn menneske, har vi vanskeleg for å forstå at det trengs noko offer, at vi kan vere skyldige, ja, skyldige til døden, at nokon skulle måtte gå i døden og ofre seg for oss. Å argumentere for det i dag, er som å så på asfalt.

    Eg vil berre seie for min egen del:
    Ein dag – ein dag som kan vere når som helst, men som i alle fall rykkjer nærare for kvar dag som går – skal eg stå for min Skapar.

    Eg veit eg vil trenge alt som kan gjerast for eg skal finne nåde og kunne stå oppreist då. Alle helgnars forbøn og forteneste og aller mest det Kristus har gjort då han gav seg sjøl for oss, for meg. Då treng eg å stole på «det blodet som ropar sterkare enn Abels blod»: Kristi blod, som ropar om kjærleik, nåde og oppgjer. Som seier: Det er fullført, det er plass for alle.

    Det er dette vi feirar i dag på festen for Kristi lekam og blod – og kvar gong vi feirar messa. Det er dette eg lever på som eit kristent menneske, det er dette eg er kalla til som prest, som skrive står:
    Frelsens kalk vil jeg løfte og påkalle Herrens navn!»

    Foran hver preken fr. Arnfinn har holdt i messen, har han fulgt den latinske ritus, bøyd seg mot alteret og sagt stille: «Allmektige Gud, rens mitt hjerte og mine lepper,
    så jeg verdig kan forkynne ditt hellige Evangelium.»

    Takk, Gud, for at du hørte hans bønn, slik at din tjener fr. Arnfinn verdig forkynte ditt hellige Evangelium, både i ord og med sitt liv.

    Blaise Pascal skrev: “Når alt beveger seg på samme måte, oppfatter vi ingen bevegelse. Vi er likesom om bord på et skip. Når alle skeier ut, fortoner det seg som om ingen gjør det. Den som stanser opp, gjør det tydelig hvordan de andre lar seg rive med, som et fast punkt.” Fr. Arnfinn ble en av dem som stanset opp.
    På hellig grunn.

    Rekviemmessen for fr. Arnfinn Haram feires tirsdag 19. juni klokken 11.00 fra Ris kirke, med påfølgende begravelse på Vestre gravlund. Alle (jeg understreker ALLE) er hjertelig velkommen til å delta. Etter begravelsen er det mottagelse på Sta. Katarinahjemmet.

    Kristne av alle konfesjoner føler at fr. Arnfinn er deres. Han samlet og forente oss, og gjør det fortsatt. Venner og bekjente av ham fra hele Kirke-Norge kommer til Ris kirke. I hans rekviemmesse vil Kirken for en stakket stund samles til ett, med alle sine sår. Fr. Arnfinns rekviemmesse har med andre ord potensial til å bli profetisk, til å bli til velsignelse for hele Kristen-Norge – og for hele landet – slik både hans liv og hans død på «Festen for Kristi legeme og blod» ble profetisk og til velsignelse for oss alle.

    At Kirken i Norge igjen må bli samlet til ett var fr. Arnfinns inderlige bønn og ønske. Det ber jeg om at skal skje. Men ikke minst: Det ber HAN om – der han er nå. Blir du med og ber?

    Fr. Arnfinn løftet frelsens kalk i hver messe, med Kristi blod, «som ropar om kjærleik, nåde og oppgjer. Som seier: Det er fullført, det er plass for alle.»

    Kom til Ris kirke og hør ropet. Det er plass for alle.

    Ragnhild Helena Aadland Høen
    (Kateket i den katolske St. Paul menighet i Bergen)

  34. 48 Elise
    juni 15, 2012 ved 12:30 pm

    Hvil i fred, pater. Du var en av de mest fantastiske menneskene Gud lot vandre på denne jorden. Du blir sårt savnet. Måtte Jomfru Maria komme deg i møte når du ankommer Himmelens porter.

    Requiescat in Pace.

    Mvh,
    Elise (medlem i Katolsk Studentlag, UiO)

  35. 49 Herman
    juni 15, 2012 ved 9:54 pm

    Som kirkegjenger i St Dominikus Kirke siden jeg var barn, er jeg Vår Herre svært takknemlig for alle de fine ordene som har formet seg her på denne siste siden til p Arnfinn Harams blogg. Jeg glemmer selv aldri den dagen bloggen ble født! Da kom han til meg og sa han hadde fått 6-700 lesertreff bare den første dagen.

    Gjennom bloggen har han på en «framifrå» måte vist Norge litt av hvordan det er å være munk, Kirkens indre liv, og det å leve som katolsk kristen i landet vårt. Jeg kunne skrevet mye mer.

    Selv forstår jeg enda ikke at p Arnfinn er borte. Han lever likefullt for meg, og sikkert også for mange andre.

    Tusen takk for alle som setter pris på pater Arnfinn Haram O.P. Det er jeg så glad for. Og jeg håper så mange som mulig finner veien til Ris Kirke for å si et siste farvel der.

    Hilsen Herman

  36. 50 Kari Strand
    juni 16, 2012 ved 12:12 pm

    Det er utrolig trist at p. Arnfinn er død. Har ikke skjønt det helt ennå. Var på retrett med han medio april. Vi hadde en fin helg på Mariaholm. Han skrev på bloggen etterpå at det hadde vært fint, men krevende. Ja, han hadde mange samtaler. Jeg skal gjemme den siste samtalen godt i mitt hjerte

  37. 51 sigurdhareide
    juni 17, 2012 ved 9:38 pm

    Sorgen er stor disse dagene, men gleden over å ha kjent Arnfinn er enda større.
    Da dominikanerne feiret rekviemmesse for sin prior sist mandag, var det som rørte meg mest ordene som innleder den eukaristiske bønnen: “Løft deres hjerter!” De minner meg så sterkt om pater Arnfinn, han som løftet våre hjerter til Gud – ved sin væremåte, sin forbønn, ja, ved hele sitt liv. For alt dette vil jeg takke og be:
    Herre, gi Arnfinn den evige hvile, og la det evige lys skinne for ham!

  38. 52 Petter Dahle
    juni 17, 2012 ved 10:10 pm

    Minnest i takksemd rike, interessante, engasjerande og muntre minne frå studietid og samver seinare. Arnfinn gav så mykje og ville så mykje. Så vart det sykkelturen i marka som vart hans siste fysiske aktivitet. Tankane går til sykkeltur i Nordmarka ei pinsehelg eit stykke ut på 70-talet, der Arnfinn med si klåre røyst ramførte «Hellig Olav stod på stranden med sin hær.. .. pinsefesten var for hånden.» Og turen slutta sjølvsagt med pinsedagsgudsteneste i Bryn kirke. Gud signe minnet!

  39. 53 MT
    juni 19, 2012 ved 9:21 am

    Høgt frå den himmelske klåra

    Høgt frå den himmelske klåra
    Faderens auga kan sjå
    både din smil og di tåra.
    Hjarta, kvi ottast du då!

    Om deg eit stormvêr vil herja,
    fiendehærar deg nå,
    han vil deg vara og verja.
    Hjarta, kvi ottast du då!

    Græt du, han turkar di tåra,
    klagar du, lyder han på,
    lækjer for alt som kan såra.
    Hjarta, kvi ottast du då!

    Lyt du enn lengta og stunda
    kruna og kransen å nå,
    lint i hans fang skal du blunda.
    Hjarta, kvi ottast du då!

    (T: F:W Krummacher 1892/
    A. Hovden 1927
    M: J:H Grimstad )

  40. 54 Øivind Østang
    juni 20, 2012 ved 7:43 am

    Arnfinn har eg sett sidan 70-talet. Det tok nok lengre tid føre eg kom inn i synsfeltet hans, men i seinare år førde Nidaros oss saman. Lenge har eg innleidd dagen med å lese bloggen hans. Det har vore ein fest – homilier såvel som reiserapportar. Sterkast har han tala til meg når han i eitt sveip har halde saman det som aldri skulle vore skilt – frå ytste kapell og bedehus til dei store katedralar.På gravferdsdagen sin i går sveipte han det saman i Ris kyrkje, på Vestre gravlund og på tunet hjå systrene på Majorstua. I nokre timar kjendest det som at kyrkja i Noreg var sameint – endåtil på dagen då sola stod høgst på himmelen. Takk, bror – må du kvile i Guds fred.

  41. 55 Kari strand
    juni 20, 2012 ved 10:05 am

    I går fikk vi som var tilstede i Ris kirke, oppleve en fantastisk Requiemmesse i p. Arnfinns ånd. Fullsatt, vakker kirke, stor deltagelse i liturgi og fellessang. Takk til Ris menighet, Biskop Eidsvig, alle prestene og alle andre som var med på å gjøre dette til en uforglemmelig dag.

  42. juli 2, 2012 ved 5:24 am

    Når du nå er gått hjem til Gud, ønsker jeg at din blogg fortsatt må få stå her.
    Den er en oase for oss nettvandrere.

  43. 57 Solfrid Tjørhom
    juli 2, 2012 ved 7:06 am

    Solfrid Tjørhom
    For dei som ikkje har fått med seg bloggen heilt frå byrjinga i november 2007: Det ligg ein skatt her. Bla tilbake. Tolle lege – ta og les!

  44. 58 Herman
    juli 4, 2012 ved 7:14 am

    Jeg slutter meg til predikeren! Det var et veldig godt innspill! Vær så snill å la bloggen stå som et minne om frater Arnfinns arbeid og samfunnsinnsats!

    Hilsen Herman

  45. 59 MT
    juli 22, 2012 ved 9:01 pm

    Eg saknar deg, orda dine.

    » Herren velsigne deg og vara deg. Herren late sitt andlet lyse over deg og vere deg nådig. Herren lyfte sitt åsyn på deg og gjeve deg fred», lyder frå radioen i ein mørk dag, som lysnar mot kveld.

    Marieklem til dei som er innom å les her inne

  46. 60 MT
    desember 2, 2012 ved 11:54 am

    ALT

    All min angst og all mi liding;
    du veit om det
    Med eit hjarta vart og såra
    veit du om det.

    Alle tankar, alt eg gjorde;
    du veit om det.
    Med eit hjarta gjennombora
    veit du om det.

    Sei til meg når allting mørknar:
    ”Eg veit om det,
    kva som enn skal henda med deg,
    veit eg om det.

    Allting, allting er forsona
    ved meg, i meg.
    Gjev meg alt, så skal eg leva
    med deg, i deg!”
    Arnfinn Haram

  47. 61 Geist
    januar 2, 2013 ved 2:32 am

    Her er jeg, jeg leser, tenker og ber – for et kristent felleskap, for oss selv og for deg Arnfinn…i nettveven… så enkelt er det…

  48. 62 MT
    juni 10, 2013 ved 2:27 pm

    Eg går mi minnevandring her inne på bloggen i dag.
    Marie


Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s


kategoriar


%d bloggarar likar dette: