Arkiv for april 2012

30
Apr
12

carpe diem: Iona – oxford

Her er vi; rask publunsj (burger) på The Ireon Horse, like ved Clasgow Queen Street Station. Toget frå Oban kom inn for ein times tid sidan, og neste tog, til Birmingham/Oxford, går 1740. Tidleg i dag feira vi messe i kapellet på Iona, saman med sr Jane og nokre gjester. Nokre fine dagar er over. Og i dagmorgon var det grå himmel og regn – etter over ei vike med sol og vind. Lucky us!

Ikkje minst gårsdagen var fin, med avskilsrunde til St Columba Bay og vandring langs Ionas austkyst, med viker, bratte berg og lyngheier. Arbeidet mitt har også skride fram; er eg god, greier eg å kome i mål med eitt av kapitla før eg er tilbake i Oslo. Eg jobbar, i dette kapitlet, med Newmans syn på språket.

OK, toget går snart…

Advertisements
29
Apr
12

homiletica: 4. sundag i påsketida, st Michael’s chapel, iona, Joh 19, 11-18 (preacher: br Haavar Simon Nilsen OP

Her er br Haavars preike i dag! Han er diakonvigd (blir prestevigd i oktober) og å preike er ein del av diakonens teneste. I skarp, nordleg luft og strålande vårsol,feirar vi Den gode hyrding-sundagen her på St Columbas grøne øy; i same kapellet som sist sundag, i det restaurerte abbediet…

Brothers and sisters!

We hear in the psalm of today a characteristic of God,
not formulated by the Church or even the early Christians,
but by the chosen people of God from the time of the old covenant.
The psalms we just heard says:

«Give thanks to the LORD, for he is good,
for his mercy endures forever.» (psalm 118,1)

The lord is good, and his mercy endures forever. The hebrew word used for «mercy» in this psalm is hesed. It is true that this word implies mercy, but the word contains much more. If we were to chose only one word to describe it, we would probably say that hesed means loving-kindness. It indicates a profound attitude of goodness, and this goodness surpasses an attitude of simply doing each other well; it also implies faithfulness rooted in an inner commitment.
Hesed then, is rooted in fidelity, and through this fidelity, love and grace is given and shared. Hesed expresses faithful love in the Old Testament, and so it naturally connects to the covenant between the Lord and his people. The covenant is rooted in God’s hesed, and it implies faithfulness and care, but it is above all a love that remains constant regardless of the circumstances.

The loving-kindness of the Lord, the hesed, is repeated throughout the whole of the Old Testament. But from where has Israel got this expression?
The answer is: From God himself! When God passes in front of Moses on the mountain Sinai, during the great exodus from Egypt, the Lord himself proclaims:

«The LORD, the LORD, the compassionate and gracious God, slow to anger, abounding in loving-kindness and faithfulness,
keeping steadfast love for thousands, forgiving iniquity and transgression and sin, but who will by no means clear the guilty…» (Exodus 34,6-7)

Our knowledge of God’s faithful loving-kindness is given us through God’s self-revelation. God is loving-kindness because God tells us so. And he proves this again and again, until the final exodus, not the one through the red sea, but through death itself. God’s loving-kindness is ultimately expressed in the revelation in Christ. Christ is the one who cares. He is the one who loves us without measure. He sees each one of us, he watches over us, he remains faithful. He is the good shepherd.

And Christ the shepherd is present in our lives and in the life of the Church. He is present when the word of the Lord is proclaimed. He is present in the celebration of the holy eucharist and in the communion, but his presence goes farther. Christ is present in his Church, in his body, and when we come together to celebrate the very meaning of life given us in Christ, Christ is already here with us. We are surrounded by Christ, and we are filled with him. Cause the good shepherd does not leave us as orphans (John 14,18).

Now, there is one dimension of Christ’s presence that I have not yet mentioned, that is the role of the priest. It is true that the priest re-presents Christ in a special way. The words being said during the consecration is Christ’s own words, and the priest prays on behalf of the community just as Christ prays for the chosen ones, the ones God the father has given the Son (John 6,37). And the priest has become so through the sacrament of the order. He is marked in an irreversible way.

I think of this quite a lot these days, because I am going to be ordained priest in Oslo in October this year, God willingly. Being ordained priest implies a question of identity. Who am I, what will I become, and how will others see me? Am I going to be the good shepherd, like Christ? Will I possess authority, like Christ the King does?

Let me now just share with you an enlightening encounter that I and brother Arnfinn, prior of Oslo, had during this week here on Iona. We were having lunch down at the sea side when a little grey and white sheepdog came towards us. It had these very awake grey-blue eyes, and it was very playful. It disappeared, but suddenly came back with a little stone in his mouth which it dropped before our feet. «Shall we play?» it asked, and got ready to sprint after the improvised toy. We totally fell in love with this dog, and we could easily see in this little fellow an example of a good Dominican; creative, curious, playful, ready to move, with good capacity of communication. Said in all humility of course…

Now, the Dominicans, if our name is written in latin and then split up, becomes Domini canes; God’s dogs. And that is exactly what a priest may be described as, and especially a Dominican priest. Cause we stand under the Lord’s command, and on his word and signs, we do as the master tells us; go left, go right, go forth, around, guide, lead, encourage, and watch out, we might even bite a bit now and then… We are the Lord’s servants, ready to do what we are told, and thereby following the example of him who laid down his life for us. Christ acts through his priest. Let us just pray that the priest always seek to act in Christ.

As it is today also the feast of St Catherine of Siena, let us give her the final words, as she summons up the loving-kindness of our Saviour:

O unfathomable depth! O Deity eternal! O deep ocean!
What more could You give me than to give me Yourself?»
(St. Catherine of Siena on the Blessed Sacrament)

bror Haavar Simon Nilsen O.P.

29
Apr
12

nota bene: Nasjonalisme som tru (eller: Breiviks religion)

Fyrst publisert i spalten Signert, Klassekampen, laurdag 28/4-12…


Anders Behring Breivik hevdar at han er ein militant kristen. Han har meir sympati med den katolske kyrkja enn med protestantismen, sjølv om han er medlem av statskyrkja. Men han er ikkje ”særleg religiøs”, seier han òg.

Dette er nokre av elementa i hans credo, hans truvedkjenning – som eigentleg ikkje er vedkjenning av tru, men av eit kulturelt og ideologisk program. Det er den kristne kulturen han kjempar for og nettopp difor må han nedkjempe islam, med alle midlar. For Breivik er verkeleg militant. Han siktar ikkje til ein åndeleg, men til ein verkeleg valdeleg kamp. Han er ikkje berre militant, han er ein militær; om ikkje kommandør, så i alle fall soldat.

Breivik lever mentalt i ei symbolverd, og det er ikkje underleg at han finn meir symbolsk kraft i det katolske enn i det protestantiske. Visjonen som driv han, er den eintydige og kraftfulle einskapskulturen. Islam er for Breivik ein vond religion og nettopp ein trussel mot vestleg, europeisk og kristen integritet og einskap. I dette inngår til ein viss grad også noko av den liberale og moderne kulturarven, synest han å meine. Vi har det bra som vi har det, ialle fall som vi har hatt det, ingen må ta det frå oss og vi må slåss for det før det er for seint.

Noko av det skumle med den kulturelle ”bomba” Breivik har miksa seg, er bruken av kristendom som ein reint kulturell storleik og nostalgien etter det totalt einskaplege samfunnet. Den tilbakeskodande einskapsdraumen er ei freisting både for religiøse og sekulære. Ynskjet om at eitt sett av verdiar skal dominere i eit samfunn, tek ikkje høgde for realitetane: At vi må leve saman i dette landet, med ulike overtydingar og lojalitetar. Viljen til forhandling og pragmatisk sameksistens er det einaste farbare vegen. Teokratisk orienterte religionar må jenke seg, men det må også dei som trur at løysinga er å undertrykkje religiøs tru og praksis, så å seie éin gong for alle.
Sekularistisk einskapsnostalgi er ikkje betre enn den religiøse. Våte draumar om at dei andre skal kunne fjernast, er nettopp problemet og rota til aggresjon og terror.

Kjernen i den monokulturelle fantasien – eller skal vi seie den glødande massen i vulkanens indre – er nasjonalismen. Til sjuande og sist er det dette som er Breiviks religion, også etter hans eiga utsegn. ”Eg er ultranasjonalist”, seier han, det er hans eigentlege credo. Tradisjonell, historisk kristendom er fyrst og fremst interessant og nyttig som element i eit nasjonalistisk, kulturelt amalgam. Det har vi sett, og ser stadig, mange døme på også innan den kristne kultursfæren. Det finst ein variant katolsk tradisjonalisme som apellerer til nasjonale stordomstider. Vi finn det til dømesi Frankrike; sjølv om dei mest ekstreme tilhengjarane har separert seg frå den katolske kyrkja og er blitt ei sekt for seg.

Også tidlegare har ein nettopp i Frankrike hatt rørsler som ville tilbake til det gamle, gode, sterke og katolske Frankrike. Action Francaise og forgrunnsfiguren, Charles Maurass (1868-1952), viste seg etterkvart å ikkje vere meir katolske enn det som var identisk med det franske. Maurass erklærte ope at han ikkje var truande, men hadde bruk for katolisismen som symbol og markør av det nasjonalt franske. Ikkje kyrkja, men Frankrike var det viktige. Trua som ideologi.

I land der katolismen endå har ein dominerande posisjon, som i Polen, vil ein måtte vere på vakt mot eit liknande nasjonailstisk katolsk svermeri. Ikkje mindre er dette ein fåre i nasjonar der den ortodokse kyrkja har stått sterk. Kanskje fordi sjølve kyrkjestrukturen der har vore sterkt knytt til nasjonale- og ikkje til internasjonale ordningar. Kyrkja, nasjonen og staten blir nærast identiske. Noko som strir mot kyrkja sin universelle og overnasjonale karakter.

Den protestantiske og meir sekulariserte varianten er ikkje så lett å leggje merkje til, men ikkje mindre fårleg. Kristendom og kyrkje blir argumenterte med som brukbare for det nasjonale, politiske prosjektet – og meir og mindre diskret tilpassa dette. Mange tyr til argument om kor viktig kristendomen er for den nasjonale eigenarten, ikkje fordi dei er ”særleg religiøse”, men fordi det fungerer som skjold mot andre kulturar og religionar. Då kan ein lett hamne på den breie vegen til Breiviks tankeunivers.

Tilfellet Breivik burde syne oss at det er nasjonalismen, i si mjuke så vel som i si råe form, som er den religionen vi i dag mest av alt bør akte oss for.

27
Apr
12

carpe diem: iona IV

To dagar med kald nordavind så det plystra, men med sol, som så ofte i nordaver. Men i natt løya det, så det har vore mogeleg å sitje i solveggen igjen. Sundet nedanfor her glitrar i sola og cumulusskyene svevar som lette, høge dampslott over øyane mot sør og himmelranda bak. Det er verkeleg eit eige ljos her – og i kveld, etter ein rusletur opp frå hamna og heim, såg vi ein ljoske liksom på baksida av øya, mot vest, som ei skimrimg over den låge fjellkanten. Ingen kunstige ljoskjelder i den retninga, berre utmark og deretter opne Atlantaren. Engleljos.

Skrivinga har fått tak, etter mykje blading i bøker og notatar, så eg er på bylgja no. Kapitlet no handlar om Newmans forståing av språket og korleis vi kjem fram til å halde noko for sant; ikkje gjennom abstrakte omgrep, men gjennom levande erfaring av det orda seier. Mennesket tenkjer med heile seg.

Kvar dag held vi rytmen med laudes, middagsbøn, messe og vesper.
Vi skifter på å halde ein liten homilie ved kvar messe (br Haavar er diakonvigd, som kjent). Eit høgdepunkt er lunsjen i fjøresteinane, med enkle ingrediensar frå butikken, rett i vasskanten; rein sjø over kvit sandbotn, nokre måsar og kajer som kosar seg, og lengre ute i sundet ein flokk havsuler som stig opp og stuper ned som lynraske projektilar og tar fangsten sin langt under overflata.

Vi opplever noko av det som St Columbas bøn handlar om (ho heng på veggen i rommet mitt her):

Let me bless almighty God,
whose power extends over sea and land,
whose angels watch over all.

Let me study sacred books to calm my soul:
pray for peace,
kneeling at heavens gates.

Let me do my daily work,
gathering seawed, catching fish,
giving food to the poor.

Let me say my daily prayers,
sometimes chanting, sometimes quiet,
always thanking God.

Delightful is to live
on a peaceful isle, in a quiet cell,
serving the King of kings.

Vårt daglege arbeidsoppgåver som preikebrør er litt annleis enn St Columbas – vi må sanke meir ord enn «seawed», for å kunne skrive, undervise og forkynne og fiske menneske, men elles er det berre å seie: Amen.

25
Apr
12

carpe diem: Iona III

Veromslag i går, til meir nordavind og kaldare – men i kveld igjen mildare. Det friskna til med kuling utover dagen og i kveld gjekkk br Haavar og eg ein tur rundt nordenden av øya og langs den stranda der St Columba likte best å trekkje seg tilbake for å be. Å vandre langs bylgjebrotet med Atlantarhavet rett ut… Her kjenner eg meg heime, både i naturen og i den åndelege atmosfæren. Øyar er heilage, ljose stader, engleheimar, etter keltisk tankegang.

Vi gjekk halvegs langs øya på vestsida (øya er vel berre tre, fire kilometer lang), og så rett opp gjennnom myrane og opp hamrane til fjellknatten Dun, omlag 100 m o h. Så ned att på andre sida og inn til hamna. Dei kvitkalka gardshusa lyser mot skyminga; ein månesigd, nokre jagande skyer og ein strålande Venus avteiknar seg mot kysthimlen.

Rask tur på puben ved hamna, og vi kjem i prat med eit par av dei yngre sauebøndene her. Iona er eit paradis, seier dei; jorda er god, alt veks villeg (i motsetnad til inne på Mull, den store øya innanfor sundet, der alt er hardt og bistert og tung-grodd) og dyra har det godt her. -Vi driv på den gamle måten, seier dei. Dei vil gjerne pratast igjen; klosterfolk høyrer heime her, merkar vi at dei meiner.

Skrivinga går sin gang. Gjort ferdig eit essay til ei bok og er godt i gang med eit Newman-kapittel. Vi feira messe her, festen for St Markus evangelist i dag. Ei gruppe pilgrimar fylte det vesle kapellet: frå Skottland, Trinidad og Frankrike. Mest ungdomar.

Nordavinden syg endå ute, han legg seg seint om kveldane. God natt, Iona.

24
Apr
12

carpe diem: Iona II

Dagane går her på den heilage øya, på Hi, som det heiter på gaelisk. Sol, vind, skyer; april på den skotske highland-kysten. Utan tvil ein øy der det er englar rundt oss. Br Haavar og eg er innlosjerte på denne katolske retrettgarden, ikkje stor, men harmonisk tilpassa sitt formål. Plass berre til nokre få gjester om gongen. No er det ingen organisert retrett her, berre einskildgjester, Iona-pilgrimar. Vi to dominikanarbrør syng laudes i kapellet klokka åtte, så er det frukost, arbeid og fritid framover dagen. Lett lunsj må vi ordne sjølve, og det er enkelt å kjøpe litt brød og noko attåt på Spar-butikken ved kaia og rusle ned på sandstranda like ved og innta måltidet der. Vi har elles gått turen til St Columba Bay, sør på øya, der han landa då han kom frå Irland, på 500-talet. Og site ved den breie stranda rett over på andre sida her, mot vest, med vide, grøne, nedgnaga sauebeite som eit grønt filtteppe ut mot havkanten.

Om ettermiddagen klokka fem er det messe, og så bed vi vesper. Sjøl har eg eit lite rom i andre etasje med vindauge mot sundet og den store øya Mull. Her er det fint å skrive. Eller ein kan sitje i solveggen på nedsida av huset, litt i ly for den lette nordavinden.

Sundag feira vi høgmesse i eit av kapella i abbedi-komplekset. Med mange tilreisande og pilgrimar til stades. Sjølv om Skottland er mest calvinsk-presbyteriansk (Church of Scotland), er det også mange katolikkar her.

Fint å vere her. I morgon er det meldt nordaust kuling, så det frisknar til.

21
Apr
12

carpe diem: iona

Så kom vi hit, br Haavar Siomon og eg. Han er i ferd med å avslutte sine studiar i Oxford, etter fleire år i Frankrike, og vi møttest i går kveld hos (dominikanar-) brørne i Glasgow (der dei m a har ansvar for det katolske soknet St Columba).

Eg kom meg vel over Nordsjøen, berre vel 50 minutt Widerøe-flytur frå Sola, landa i Aberdeen og tok toget langs Nordsjø-kysten, om lag to og ein halv time, til Glasgow. God natts svevn og så på toget igjen; ei skikkeleg provinsrute opp til the Highlands, ut til Oban. Derfrå ei Caledonien-Mac Braine ferje ut til Isle of Mull og buss på smale krokete vegar ut til Fionphort med ei kort ferje over sundet til Iona. Skikkeleg grøn sjø her, med kvit sandbotn og frisk-raud tang, med tev av salt og tare, slik det skal vere og heilt som heime.

Vi rusla gjennom den vesle landsbyen ved hamna, med kvite og steingrå murhus, forbi puben og Spar-butikken (!), forbi ruinane av det mellomalderske nonneklosteret og så opp til det katolske retretthuset Cnoc a`Chalmain. Rask innljosjering, litt kvile og deretter messe i det enkle kapellet. BrHaavar diakon, eg prest og nokre gjester. Men er ikkje her før vi har «innteke» øya; ein tur til det fullrestaurerte, mellomalderske bendiktinar-abbediet. Der held no Iona Community til (Church of Scotland, reformert) og tek mot gjester og pilegrimar i tusenvis. Og så, etter kveldsmat, ut og sjå solnedgangen frå den breie bukta på vestsida. Heilt vindstille, berre døyvde dønningar som rullar sakte innover strendene. Fred.

Heilt til no er det ein lett ljoske over vesthimlen, nokre dramatiske skyer – og Venus, stor og strålande. Vi er her. I morgon er det høgmesse som vi får halde i eit av kapella (St Michael’s) i abbediet. Så skal det tenkjast og skrivast heilt til neste helg.




kategoriar