Archive for the 'homiletica…' Category

29
Mai
12

homiletica: Pinsedag, 27/5-12, St dominikus krk, Joh 15, 26-27; 16, 12-15

Kjære kristne!

Det er pinse, ’pentakosta’, den femtiande dagen etter Påske – og dermed fullbyrding av påska. Pinsa er påska si frukt: Ved sin død og si oppstode opna Kristus veg mellom Gud oss, opna han himlens sluser over verda, opna for Krafta frå det høge, slik han hadde bedt apostlane, saman med Maria, å vente på i det bøn, i Jerusalem. Som profeten Joel hadde førutsagt:

Ein gong skal det henda
at eg auser ut min Ande over alle menneske.
Sønene og døtrene dykkar skal profetera,…
Eg set varsel
på himmel og jord,
blod og eld og røyksøyler.

Altså: Den allmektige, majesteten, stig ned, som han gjorde på Sinai – men no, på Sion, i all sin fylde, no ikkje berre med tanke på den gamle pakts gudsfolk, men på eit nytt folk av alle ætter og tungemål, av alle nasjonar.

Den nye pakta – også varsla av profeten, når han seier:

Eg hentar dykk frå folkeslaga, samlar dykk frå alle landa og fører dykk heim til dykkar eige land. Eg stenkar reint vatn på dykk, så de blir reine. Eg vil reinsa dykk for all ureinskapen og for alle avgudane. Eg gjev dykk eit nytt hjarte, og ei ny ånd gjev eg inni dykk. Eg tek steinhjartet ut or kroppen på dykk og gjev dykk eit kjøthjarte i staden. Og min Ande gjev eg inni dykk og gjer at de følgjer forskriftene mine, held lovene mine og lever etter dei.

Også i vår tid er det snakk om ”åndelighet”, men det blir ofte nokså diffust. Den ånd vi feirar i pinsa, er Guds Ande, den tredje person og guddomen. Han som går ut frå Faderen og Sonen og som blir tilbeden og æra saman med Faderen og Sonen og som har tala gjennom profetane, slik vi vedkjenner det i vårt credo (jfr Nicenum). Guds Ande verkar overalt, i skaparverket og Guds verdsstyre, men i sin fylde blir han gitt oss gjennom Jesus Kristus, i kyrkja sin fellesskap. Anden bles dit han vil – men det er i kyrkja vi finn sjølve ”stormsenteret”; der talar han til oss og handlar han med oss. I Ordet, i sakramenta, i embete og tenester, i karismane, nådegåvene, i den innbyrdes kjærleiken. Der gir han oss Barnekårsanden som gjer at vi ikkje berre anar at der er ein Gud, men som gjer at vi ropar: -Abba, Far! Fadervår!

Det er dette Jesus minner oss om i evangeliet i dag. Han seier, som vi høyrde:

Når Talsmannen kommer, han spm jeg skal sende dere fra Faderen – Sannhetens Ånd som utgår frå Faderen – da skal han vitne om meg. Og:

Han skal kaste glans over meg, for det er av mitt han skal ta og forkynne dere.

Andens verk i kyrkja er altså knytt til Kristus, til hans ord og verk, til alt det han overgav til apostlane og vidare til kyrkja. Sann «åndelighet» held alltid fast ved det. Nettopp i den kristne fellesskapen, i kyrkja, er det at Andens frukter veks fram, slik vi høyrde i lesinga:

Kjærlighet, glede, fred, høysinn og vennlighet, godhet og trofasthet, mildhet og selvbeherskelse. Til forskjell frå

utukt og utsvevelser, avgudsdyrkelse og magi, hat, fiendskap og nag, uvennskap og intriger, splid, missunnlese og partivesen, drikk, svir og annet av samme slag. Som å lese ei av dei store tabloidavisene…

For at Guds Ande skal kunne skape dei gode fruktene iblant oss, vil han fyrst vise seg for oss som Botsanden. Som Sakarja seier:

Over Davids hus og dei som bur i Jerusalem, auser eg ut ei nåde- og bøneånd. Då skal dei sjå på meg, på han som dei har gjennomstunge(Sak 12,10).

Det var det som skjedde då Peter steig fram og forkynte den krossfeste Kristus, Israels Messias, verdas Frelsar, Livsens hovding. Då dei høyrde det, stakk det dei i hjarta, står det, og dei spurde: Kva skal vi gjera, brør? Peter svara: Vend om, og lat dykk døypa i Jesu Kristi namn… så de får tilgeving for syndene; då skal de få Den heilage Ande i gåve (Apgj 2, 37-38).

Brør og systre! Det er denne nåde- og bøneånda vi treng for at det skal bli pinse, for at pinsens verk skal halde fram i kyrkja og i vårt liv. Den som får oss til å spørje: -Kva skal vi gjere? Pinse er krise, er oppgjer, er ny innsikt, ny uro, ny start, ny forankring. Mange er interesserte i ‘åndelighet’, men kanskje ikkje i å gjere bot. Pinse er å begi seg til skriftestolen og tale ut om livet slik det er. Pinse er å forsone seg med Gud og menneske. Kva om vi alle stilte dette sprøsmålet for alvor, på alle område av livet og aller mest i det som har med vårt tiulhøve til Gud å gjere: -Kva skal eg gjere? No.

Midt i krisa skal vi sjå opp til han som vi har gjennomstunge, til den krossfeste, når vi feirar evkaristien og ser han, “Guds Lam som tek bort verdens synder”. Når dette skjer – når dette blir fokus, når dette slepp til – skjer det alltid noko nytt og fornyande, både individuelt og for fellesskapen.

Pinse, det er at trua trengjer inn under overflata. Og det må ho dersom vi skal kunne leve og stå fast som kristne i eit samfunn der mange av dei tradisjonelle haldepunkta og støttepunkta blir tatt frå oss.

Vi lever i ei tid som er vansklegare, men også opnare. Difor har vi grunn til å be med styrke og forventing:

Veni, Sancte Spiritus! “Kom, Heilage ande, fyll hjarto til dine truande!”

20
Mai
12

homiletica: 7. sundag etter Påske, Harstad krk, Joh 3, 16-21

Kjære kristne!

Det er alltid ein risiko å høyre alt for kjende tekster; det verkar varmande og kjært, men så glepp det, fordi vi ikkje legg merke til innhaldet, det blir berre ein lyd. Ofte er det slik fordi vi misser samanhgengen det kjære ordet står i. I dagens evangelium er vi midt inne i ein teologisk læresamtale mellom Nikodemus og Jesus. Men Nikodemus kom ikkje berre for å diskutere teoretiske spørsmål; han ville finne ut av rabbi Jesu lære, han ville finne ut noko om vegen til Gud, til liv i Gud.

Og Jesus lærer han om den nye fødselen, om nyskapinga av mennesket gjennom Den heilage Ande, Skaparanden, Spiritus Creator, gjennom vatnet, gjennom dåpen, den nye fødselens sakrament.  Alt dette – at vi blir Faderens born gjennom Andens verk, det skjer ved trua på Sonen, på Jesus Messias. Ja, på den krossfeste Messias, den lidande Messias, sonaren. For, seier Jesus like før:

Liksom Moses lyfte opp ormen i øydemarka, såleis skal Menneskesonen lyftast opp, så kvar den som trur på han, skal ha evig liv (v 14).

Det er det same han siktar til når han seier at Gud elska verda så høgt at han ”gav” Son sin, den einborne. Gav – det vil seie gav han som offer, som sonoffer for oss.

Det er denne bodskapen, denne frelsa, menneska er kalla til å ta stilling til gjennom forkynninga av evangeliet. Alle stader der dette Ordet lyder, blir menneske stilde på val. Å opne seg for det, å ta i mot det, kallar Jesus ”å kome til ljoset”, ”å fylgje sanninga”.

Menneske i dag har vondt for å tru at det finst noko forpliktande sanning; eg har mi og du har di. Eller at det finst noko ljos som er tydlegare enn andre; eg fylgjer mitt ljos og du fylgjer ditt. Vi har edå meir vondt for å tru at det skal ha så store konsekvensar som frelse og fortaping. Etter døden er det ikkje noko, tenkjer dei fleste, og viss det er noko, går det sikkert bra. Og: Skulle det vere så himla avgjerande kva eg trur om denne jødiske rabbien Jesus, eller kva eg trur i det heile? Religion og tru er ei privatsak; ingen kan stå og falle med det.

Kvifor tenkjer vi slik? For det fyrste fordi vi har redusert meininga av kva det vil seie å vere eit menneske. Vår kultur har vore boren oppe av eit menneskesyn som gjer mennesket til eit uendeleg ansvarleg vesen, eit fritt vesen, eit vesen som ber sin Skapars bilde, nesten som ein liten gud er menneske (Sal 8). Mennesket har ei evig bestemming og eit evig ansvar. Men korleis tenkjer fleire og fleire i dag? Jau, vi er biologiske maskinar, høgt utvikla dyr berre; det gjeld om å ha det bra i dette livet – og det var det. Det er klårt at då blir tru på Guds Son, frelse, fortaping og evig liv meiningslaus tale.

Men det har, for det andre, også å gjere med korleis vi ser på Gud og det å høyre Guds ord. Vi blir jo overkøyrde av alle slags tilbod, også når det gjeld livssyn og tusen gode måtar å leve livet på, åndleg og materielt. Den kristne bodskapen, Guds Ord, evangeliet, forkynninga av Jesus Kristus – det blir eit tilbod blant mange, eit livssynsalternativ blant mange.  Vi vel og vi vrakar, og når det gjeld kristendomen og kyrkja, vrakar vi det meir og meir.

Men: Å høyre Guds Ord, å bli møtt av Evangeliet, det er å bli tiltala av sin Skapar, sitt Opphav. Det er å stå andlet til andlet med Den allmektige. Kjære brør og systre: Ingen ting kan vere meir høgtidleg, meir forpliktande, meir skjebnesvangert enn å høyre sin Skapars ord; ingen ting meir drastisk enn å avvise det. Det burde vi alle ha meir respekt for, ikkje minst vi som talar det og tek vår Guds ord i vår munnn.

Kjære vener! Skaparen, Frelsaren og vår evige bestemming, vår evige framtid som vi ber i våre hender – det er det perspektivet folket vårt er i ferd med å gløyme. Tenk på den gamle klokkarbøna:

Herre, jeg er kommet inn i dette ditt hellige hus, for å høre hva du Gud Fader, min skaper, du Herre Jesus, min frelser, du Hellige Ånd, min trøster i liv og død, vil tale til meg”.

Der er inga fortaping, seier du. Korleis kan du vere så sikker?  Jesus seier altså noko anna. Nettopp i dag, i denne teksten, med den ”lille Bibel”, nettopp her viser han oss at det handlar om store ting. Inga fortaping ? -Igjen: korleis kan du vere så sikker? Så trygg?

Eg trur Jesus er på sporet når han seier at mennesket kvir seg for å kome til ljoset. Det er ikkje alltid dei intellektuelle problema som hindrar oss i å tru. Heller dette at å kome til Gud, er å kome til ljoset, til sanninga. Som vi høyrde:

Den som gjør det onde, hater lyset, og vil ikke komme til lyset for at hans gjerninger ikke skal bli avslørt. Men den som følger sannheten, kommer til lyset for at det skal bli klart at hans gjerninger er gjort i Gud.

Brør og systre: Jesus kallar oss til å kome fram, ut av våre innskrenkingar, ut av vår vantru, ut av våre unskyldningar og tildekningar. Han vil møte oss som han møtte Nikodemus. Nikodemus kom til Rabbien frå Nasaret – og blei ført langt lenger enn han hadde tenkt. Han møtte seg sjølv og sin Gud.

På dørstokken til Pinshelga er det nettopp det vi treng. I det vi bed:

Kom, Heilag Ande, Skaparmakt/reis opp det synd har øydelagt//og glede i kvart hjarta giv/som du har født til evig liv!

17
Mai
12

homiletica: Kristi himmelfartsdag/17. mai, st dominikus krk, mark 16, 15-20

I år fall Kristi himmelfartsdag saman med Grunnlovsdagen. I katolsk liturgi er det den kyrkjelege høgtida som har forrangen og vi feira høgtidsmessa. Men det kan også kaste ljos over nasjonaldagen…

Kjære kristne!

Vi feirar i dag Jesu Kristi herrevelde over verda! Han har fått all makt i himmel og på jord, han sit på trona i den himmelske verda, i sjølve senteret for Guds verdsstyre. Det er ikkje sant at verda, at kosmos, at historia, at livet er eit kjempemessig absurd spel, utan mål, utan meining. Stadig fleire trur det, openlyst eller i sitt stille sinn. Før eller seinare raknar den illusjonen at livet då kan gå vidare, som før, som alltid. Det raknar anten ved openlys fortviling, ved stålhard kynisme eller ved utagerande livsførsel. Så lenge ein tærer på overlevert kristent syn på mennesket og på verda, i tru, i etikk, i lovverk, i sed og skikk, kan det fungere, men den dagen det er slutt, vil vi merke skilnaden og tomromet. Å fornekte Gud og at der er eit høgare mål og ei mening med livet, er så å seie ein luksus som samfunnet kan tillate seg så lenge der er nokon som trur. Som det står i det oldkyrkjelege skriftet, Brevet til Diognet: ”Det sjela er for kroppen, er dei kristne i samfunnet” – ein surdeig, eit ljos, eit salt, slik Herren sjølv seier det i Bergpreika.

Dei kristne lever midt i verda, i alle land og fedreland og arbeider for kvar nasjons beste. Men dei veit at deira rette fedreland er Guds rike, at deira statsborgarskap er i himlen, at dei er borgarar av Guds stad, Guds by, Jerusalem; hans kyrkje i himlen og på jorda. Det er vår basis, vår heim. Difor er Kristus vår konge, vår Cæsar, vår Herre, han som er Pantókrator, Allherskaren. Han utbreier sitt rike, ikkje ved ytre makt, men gjennom si kyrkje, gjennom Evangeliet, gjennom trua og Anden, gjennom at menneske lyder hans kall: -Fylg meg! Det er dette vi høyrer i dagens evangelium. Nettopp på himmelfartens berg, seier han:

Gå ut og forkynn Evangeliet verden over, for hver og en som Gud har skapt. Den som tror og lar seg døpe, skal bli frelst, men den som ikke tror; skal bli fordømt.

Det Jesu Kristi misjon, hans sending til verda, handlar om, er ikkje å fallby eit livssyn blant mange, men å kalle menneske tilbake til sin skapar. Det er nettopp dette universelle: Kristus angår alle, alle angår Kristus, som gjer kyrkja katolsk, universell. Når kyrkja, utsend av Kristus, driv ut demonar, talar ulike tungemål og helbredar sjuke er det nettopp som teikn på Guds endelege vilje med verda: At synda, døden og demoniets makt er broten, at ingen lenger treng å liggje under for det.

Brør og systre! Det kan ikkje vere tvil om at vi lever i eit folk som på mange måtar har falle frå Kristus, falle frå si dåpspakt, gått bort frå Skaparen sin og er i ferd med å bli som sauer utan hyrding, utan Gud og utan von i verda. Det fins ingen kollektiv veg tilbake til eit kristent Noreg, ingen veg tilbake gjennom tvang, reglar og paragrafar. I dag må kvart menneske ta stilling til Kristi kall. Fyrst og fremst er det eit kall til alle truande om å vite kvar dei høyrer heime; vi er ikkje berre norske, vi er kristne, vi er katolske kristne, vi tilhøyrer Guds folk, Kristi nasjon, av alle ætter og folk og tungemål, vi har brør og systre over alt. Snever nasjonalisme er det motsette av katolsk tru. Kristus er vår konge og hans Bergpreike er vår primære grunnlov. Om dette vil vi tale og vitne i det norske samfunnet; dette vil vi leve, privat og offentleg.

”Ville vesten er ikke som før”, syng vi – men det er heller ikkje gamle Noreg. I den gamle kristenretten heitte det: ”Dette er det fyrste i lovene våre; at vi skal venda oss mot aust og tilbe den Kvite Krist”. Det vil seie: Den sigrande, den himmelfarne, den tronande Kristus; Frelsaren og Herren, Kongen over kongane og Herren over herrane. I dag er det vårt kall som truande å minne om han, å peike på han, å halde fast ved han; hans bodskap om frelse, hans lover for livet.

Når nasjonaldagen fell saman med Kristi himmelfarts dag, minner det oss om at vi skal sjå lenger enn til Eidsvoll eller Dovre; vi skal sjå heilt inn i Guds rike, der livet vårt her i tida, her i dette landet, er forankra. Difor seier vi i dag:

Jesus i det høye troner/ham lovsynger millioner//som på jorden, så i himlen/englekor og folkevrimlen/seierherren fredegod.

12
Mai
12

homiletica: 5. sundag i påsketida, st paul krk, bergen, Joh 15,1-8

Sist sundag ver eg der, og legg her ut preika, litt forsinka…

Kjære kristne!

Vi er i påsketid! Vi forkynner og feirar den levande, oppstadne Kristus. I dag feirar vi han som Vintreet, som eit levande tre, med levade greiner som ber frukt, edel frukt; vindrua, eit symbol på glede, kraft og velsigning.

Vintreet og vingarden – det er eit kjent motiv i Bibelen og Guds historie med sitt folk. Profeten Jesaja kallar Israel, Guds folk, for Guds vingard (Jes 5):

7 Vingården til Herren, Allhærs Gud,
det er Israels hus,
og folket i Juda er hagen
som var hans lyst og glede.

Og no seier Jesus at han er vintreet, det fruktberande vintreet i hagen, og vi er greinene. Berre i samfunn med han kan vi bere frukt. Det vil seie: Berre i samfunn og enhet med han kan vi leve eit kristent liv. Kristendom er meir enn eit sett med moralprinsipp, det er einskap med Gud; Fader, Son og Heilagande, gjennom Kristus!

Korleis lever vi det samfunnet?
For det fyrste gjennom dåpen. Der blir vi eitt med hans død og oppstode, der blir vi poda som greiner inn i vintreet. For det andre gjennom evkaristien, gjennom nattverden. Der blir vi på nytt og på nytt eitt med han, med hans lekam og blod, der lever vi i kommunion, i full fellesskap med Kristus.
For det tredje blir dette fornya i Forsoningssakramentet (skriftemålet), der blir vi reinsa; hver gren som bærer frukt, renser han, så den kan bære mer, høyrde vi.

Men alt dette skjer ved at vi blir i hans ord. ”Blir” –det vil seie noko konstant, noko vi stadig høyrer, grunnar på, mediterer på, trur på, tar til oss, stolar på. Når vi høyrer lesingane i liturgien, når vi høyrer Guds ord forkynt, når vi les og brukar Bibelen i vårt eige liv, slik Kyrkja oppmodar oss om det, i vår lectio divina, vår heilage lesing.

Og alt dette – sakramenta og Ordet – det blir eitt med oss gjennom bøna; ved at vi opnar hjartet vårt for Jesus – med alt vi har av sorger, gleder, lengsler og behov. Eller ved at vi berre blir stille og blir i hans nærleik, med forventing og von.

Kjære brør og systre! Å vere kristen, å vere ein katolsk kristen, er å vite at i alt det som møter oss i kyrkja, er det Kristus som møter oss og vil ha samfunn med oss personleg. Berre då kan vi leve eit fruktbart liv.

Jesus gir oss også ei alvorleg påminning i dag. Han seier ikkje berre korleis vi skal bere frukt, men at dersom ei grein blir tørr, fruktlaus og død, bli ho kutta av og kasta på bålet, slik gartnaren, vingardsmannen, plar gjere det med døde og visne greiner.

Kjære vener; er vi blitt så skuggeredde at vi ikkje tør å snakke om det Jesus snakkar om: At vi kan gå fortapt, at vårt liv kan bli evig forspilt? Uansett kor vellukka det elles måtte synest? Som Gud sa det gjennom Jesaja, om Israel, sin vingard og om vingardsmannen, som hadde planta og stelt hagen så fint:

Han ventet rett –
men se, det ble blodig urett!
Han ventet rettferd –
men hør, det ble skrik!
8 Ve dem som legger hus til hus
og føyer åker til åker,
til det ikke mer finnes plass igjen,
så dere får sitte alene i landet!

20 Ve dem som kaller det onde godt
og det gode ondt,
som gjør mørke til lys og lys til mørke,
bittert til søtt og søtt til bittert!
21 Ve dem som er vise i egne øyne
og kloke i egne tanker!

Eg er redd at dette ofte passar på vårt folk, som på mange måtar har snudd ryggen til sin Gud, til hans ord, til sin dåp. Vi, kristne, vi katolske kristne, har eit ansvar for å snu dette, for å kalle folket og menneska tilbake til Gud, sin Skapar! Det er ikkje sånn at kristendomen alltid forblir her automatisk, at det berre går litt opp og ned og så går det uansett bra til slutt! Katolske foreldre har ansvar for neste generasjon , at dei formidlar trua til etterslekta, kyrkja og prestane har ansvar for at Guds hage blir stelt slik at kristent liv kan vekse fram og få næring gjennom forkynning og sjelesorg, unge menneske har ansvar for å gjere val i livet: Kva skal vere innhaldet og meininga i livet mitt?

Det gjeld landt vårt, det gjeld byen vår – Paulus hadde modig tala Herrens namn i Damaskus, høyrde vi i lesinga. Korleis talar vi i Bergen? – Det gjeld dei menneska vi lever blant, det gjeld tida og det gjeld æva, det gjeld vårt liv!

Derfor vil eg i dag be:

“Å fikk jeg kun være den minste kvist/på vintreet ditt, Herre Jesus Krist/ Og måtte så aldri skilles igjen, men elske og elskes/som venn hos venn!”

29
Apr
12

homiletica: 4. sundag i påsketida, st Michael’s chapel, iona, Joh 19, 11-18 (preacher: br Haavar Simon Nilsen OP

Her er br Haavars preike i dag! Han er diakonvigd (blir prestevigd i oktober) og å preike er ein del av diakonens teneste. I skarp, nordleg luft og strålande vårsol,feirar vi Den gode hyrding-sundagen her på St Columbas grøne øy; i same kapellet som sist sundag, i det restaurerte abbediet…

Brothers and sisters!

We hear in the psalm of today a characteristic of God,
not formulated by the Church or even the early Christians,
but by the chosen people of God from the time of the old covenant.
The psalms we just heard says:

«Give thanks to the LORD, for he is good,
for his mercy endures forever.» (psalm 118,1)

The lord is good, and his mercy endures forever. The hebrew word used for «mercy» in this psalm is hesed. It is true that this word implies mercy, but the word contains much more. If we were to chose only one word to describe it, we would probably say that hesed means loving-kindness. It indicates a profound attitude of goodness, and this goodness surpasses an attitude of simply doing each other well; it also implies faithfulness rooted in an inner commitment.
Hesed then, is rooted in fidelity, and through this fidelity, love and grace is given and shared. Hesed expresses faithful love in the Old Testament, and so it naturally connects to the covenant between the Lord and his people. The covenant is rooted in God’s hesed, and it implies faithfulness and care, but it is above all a love that remains constant regardless of the circumstances.

The loving-kindness of the Lord, the hesed, is repeated throughout the whole of the Old Testament. But from where has Israel got this expression?
The answer is: From God himself! When God passes in front of Moses on the mountain Sinai, during the great exodus from Egypt, the Lord himself proclaims:

«The LORD, the LORD, the compassionate and gracious God, slow to anger, abounding in loving-kindness and faithfulness,
keeping steadfast love for thousands, forgiving iniquity and transgression and sin, but who will by no means clear the guilty…» (Exodus 34,6-7)

Our knowledge of God’s faithful loving-kindness is given us through God’s self-revelation. God is loving-kindness because God tells us so. And he proves this again and again, until the final exodus, not the one through the red sea, but through death itself. God’s loving-kindness is ultimately expressed in the revelation in Christ. Christ is the one who cares. He is the one who loves us without measure. He sees each one of us, he watches over us, he remains faithful. He is the good shepherd.

And Christ the shepherd is present in our lives and in the life of the Church. He is present when the word of the Lord is proclaimed. He is present in the celebration of the holy eucharist and in the communion, but his presence goes farther. Christ is present in his Church, in his body, and when we come together to celebrate the very meaning of life given us in Christ, Christ is already here with us. We are surrounded by Christ, and we are filled with him. Cause the good shepherd does not leave us as orphans (John 14,18).

Now, there is one dimension of Christ’s presence that I have not yet mentioned, that is the role of the priest. It is true that the priest re-presents Christ in a special way. The words being said during the consecration is Christ’s own words, and the priest prays on behalf of the community just as Christ prays for the chosen ones, the ones God the father has given the Son (John 6,37). And the priest has become so through the sacrament of the order. He is marked in an irreversible way.

I think of this quite a lot these days, because I am going to be ordained priest in Oslo in October this year, God willingly. Being ordained priest implies a question of identity. Who am I, what will I become, and how will others see me? Am I going to be the good shepherd, like Christ? Will I possess authority, like Christ the King does?

Let me now just share with you an enlightening encounter that I and brother Arnfinn, prior of Oslo, had during this week here on Iona. We were having lunch down at the sea side when a little grey and white sheepdog came towards us. It had these very awake grey-blue eyes, and it was very playful. It disappeared, but suddenly came back with a little stone in his mouth which it dropped before our feet. «Shall we play?» it asked, and got ready to sprint after the improvised toy. We totally fell in love with this dog, and we could easily see in this little fellow an example of a good Dominican; creative, curious, playful, ready to move, with good capacity of communication. Said in all humility of course…

Now, the Dominicans, if our name is written in latin and then split up, becomes Domini canes; God’s dogs. And that is exactly what a priest may be described as, and especially a Dominican priest. Cause we stand under the Lord’s command, and on his word and signs, we do as the master tells us; go left, go right, go forth, around, guide, lead, encourage, and watch out, we might even bite a bit now and then… We are the Lord’s servants, ready to do what we are told, and thereby following the example of him who laid down his life for us. Christ acts through his priest. Let us just pray that the priest always seek to act in Christ.

As it is today also the feast of St Catherine of Siena, let us give her the final words, as she summons up the loving-kindness of our Saviour:

O unfathomable depth! O Deity eternal! O deep ocean!
What more could You give me than to give me Yourself?»
(St. Catherine of Siena on the Blessed Sacrament)

bror Haavar Simon Nilsen O.P.

08
Apr
12

homiletica: påskenatt, st dominikus krk, mark 16, 1-8

Kjære kristne!

Kristus er oppstaden! Ja, han er sanneleg oppstaden!

Den som har vakse opp på ein havkyst, veit korleis det er når gråe skyer og vått vêr har lagt seg over landet og blitt liggjande – og så, plutseleg; eit vindkast, som kjem farande og feiar himlen rein. Kanskje berre ei rift fyrst, men nok til at sola fløymer inn, nok til at du ser alt opplyst, som nyskapt, som for fyrste gong. Du ser himlen, du ser jorda, du ser alt, du ser deg sjølv!

Slik er det med engleorda i evangeliet kvar gong eg høyrer dei:

-Bli ikke forferdet. Dere søker Jesus fra Nasaret, den korsfestede? Han er oppstanden, han er ikke her! Se, der er stedet hvor de la ham!

Å, bror og syster! Ut i denne byen, ut i dette landet, ut blant alle menneska som har innretta seg med tvilen, med vantrua, med døden som herre, som under ei grå, konstant sky, vil eg rope ut, sleppe laus, engelens bodskap som eit stormkast: Han er oppstanden, han er ikke her! Se, der er stedet hvor de la ham!

 Kva er det med oss nordmenn? Etter tusen års kristendom held trua på at døden er det siste, på å breie seg til stadig fleire – som eit skydekke som sig inn over oss, som ein kreftsjukdom  med hissig spreing. Trua på udøyelegdom er jo sjølve krafta og profilen i den kristne trua.  Kristus Jesus, vår Frelsar, kom til jord, og han har  gjort døden til inkjes og ført liv og udøyelegdom fram i ljoset ved evangeliet (2 Tim 1,10), seier apostelen. Og når Paulus står for Rådet, seier han om sin bodskap, som i ein sum: –Eg vert klaga fordi eg har den vona at dei døde skal stå opp! (Apgj 23,6).

Det meste av det vi tek som sjølsagde verdiar i vår kultur, er knytte til trua på menneskets uendelege verd; at vi er skapte i Guds bilete. Og nettopp fordi vi er Guds bilete, er vi skapte til evig liv, til udøyelegdom.  Herren vår sjølv, seier til sine samtidige tvilarar, dei  forfina og skeptiske saduserane, at Gud  nettopp er Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Han er ikkje ein Gud for dei døde, men for dei levande!

Når det kjem til stykket, ser vi at midt i vår tids omfamning av døden som det siste, strevar menneska febrilt, ja, desto meir febrilsk,  etter noko som kan overvinne døden, overvinne tapet, nedbrytinga, undergangen. Men når Kristi evangelium blir borte, er det berre subsituttane, berre sminka, tilbake.  Også hos dei meir filosofiske som meiner seg å ha akspetert Dødens majestet, og liksom har gjort opp med alle illusjonar, kan du kjenne angen av kynismen som sivar ut.

Kjære kristne! I denne heilage påskenatta skal vi fornye vår dåpspakt, gje vårt handslag på nytt til Kristus, til Den levande.  Eg vil seie: -Eg er ein kristen. Midt i denne verda,ja, sjølv midt i døden vil eg seie:

Eg skal ikkje døy, men leva og fortelja Herrens gjerningar!

 

05
Apr
12

homiletica: Skjærtorsdag, St dominikus krk, 1 KOR 11, 23-26

Kjære brør og systre!

Vi feirar i kveld den høgtidlege innstiftinga av Herrenns Nattverdsmåltid, av Evkaristien, av Den heilage messa. Messa og nattverdfeiringa er sjølve senteret og berebjelken i kyrkja; ja, det er kyrkja i fortetta form. I messa syner kyrkja seg som det ho er: Ei lokal og samstundes universell forsamling kring Den oppstadnes levande nærvere. Ho er Guds folk og Guds familie, samla med sine tenester og nådegåver, med sine hyrdar og lærarar.  Der det ikkje er eit folk som samlast, offentleg og på ordna vis, for å feire Guds Ord og Nattverdens liturgi, særleg på Herrens dag, sundagen – der er det inga kyrkja, uansett kor mange andakter, sermoniar eller aktivitetar det elles måtte vere.

Det er dette som er bakgrunnen for at katolske kristne har ”messeplikt”.  Det er ikkje ei plikt, eigentleg, men eit kall, ei påminning om kva det er å vere kristen, å vere ein katolsk kristen: Å tilhøyre Guds lovprisande og vedkjennade folk, å vere lem i Kristi synlege kropp i verda: Til og med Luther har sagt: -Vil du ta deg den fridomen å ikkje gå til alters, kan du like gjerne ta deg den fridomen å ikkje vere ein kristen.

Messa er kyrkja, og kyrkja er messa, rett og slett. Slik det alt var i ”den øvre salen” i Jerusalem, der Jesus heldt sin nattverd for fyrste gong, slik vi feirar det i dag, Skjærtorsdags kveld. Der var han, i sine disiplars midte; kyrkja som eit foster, eit embryon, klart til å fødast på pinsedagen.

Gjennom å feire messa, utøver kyrkja sitt fremste kall, ja, uttrykkjer ho sitt djupaste vesen, som vi høyrde i apostelens ord til kyrkja i Korint:

Hver gang dere spiser dette brød og drikker dette beger, forkynner dere Herrens død, inntil han selv kommer.

Å forkynne – det er i Bibelen og i Israles historie noko meir enn berre å preike, å tale. Det er å feire, det er å lovprise, det er å velsigne; å lovprise og velsigne Gud for hans store gjerningar som skapar og frelsar.  Lovsongen er forkynning og forkynninga er lovsong. Nattverdfeiringa er nettopp evkaristi, takkseiing, velsigning, lovprising – i lesingar, salmar og trusvedkjenningar, men aller mest  i sjølve den høgtidlege, evkaristiske bøna, framsagt in persona Christi, i Kristi stad, av den presiderande biskopen eller presten og alle konselebrantane, saman med heile gudsfolket. Den store evkaristiske bøna, som vi har arva frå jødisk liturgi, bøna som blir innleidd med dei gamle orda: Sursum corda, ”løft deres hjerter”, ”la oss takke Herren, vår Gud”; ”det er verdig og rett” – og som sluttar med den store hyllinga:  ”Ved ham og med ham og i ham tilkommer deg, Gud allmektige Fader, all ære og herlighet, fra evighet til evighet, ” og heile folket svarar: ”Amen!”

Senteret og grunntonen i denne lovsongen er Kristi offer for våre- og heile verda sine synder. For han sa sjøl, som vi høyrde, over brødet og begeret: Dette er mitt legeme, som er for dere/Dette beger er den nye pakt, sluttet i mitt blod.  Hans kropp og hans blod er verkeleg nær, realpresent. Fordi han sa det, fordi hans skapande Ord stadig, på hans befaling, lyder over brødet og begeret! Det er ikkje sinnrike spekulasjonar som får katolske kristne til å tru på realpresensen, at vi verkeleg mottar Jesu lekam og blod; det er Kristi tydlege og direkte tale, hans eigne ord. Som apostelen også seier:

Velsignelsens beger som vi velsigner, gir det oss ikke del i Kristi blod? Brødet som vi bryter, gir det ikke del i Kristi legeme? (1 Kor 10,16).

Gjennom feiringa, gjennom den evkaristiske velsigninga, takka og lovprisnga over  brødet og over kalken, gjennom nærveret av Jesu kropp og blod – forkynner vi hans død – ikkje som eit blott og bart faktum, som ein dødsannonse, ein nekrolog, men at det er ein offerdød, ein sigerdød; for ”med sin død overvann han døden”, seier fedrene. Vi forkynner det gjennom feiringa, vi framsteller det, vi lyfter det opp, vi manifesterer Jesu frelsesverk for oss og for alle.

Vi forkynner det for Gud Faderen: -Sjå, her er han som gav seg for oss, etter din vilje, av kjærleik: Forbarm deg over oss, høyr våre bøner!

Vi forkynner det for englane, i glede og lovsong; vi forkynner det også for demonane: Sjå, her er han som er sterkare enn alle vonde krefter! Her er hans blod som ropar sterkare enn Abels blod, eit rop som overdøyver Satan, anklagaren, og alt og alle som vil anklage oss!

Vi forkynner det for alle menneske, for all verda: Her er han som elskar alle, grenselaust, inntil døden, han som ved å overgje seg, som ein slave, ja, som eit offer, inntok plassen ved Guds høgre hand og som har all makt i himmel og på jord! Her er han, og vi seier: ”Se Guds Lam, se han som tar bort verdens synder: Salige er de som er kalt til Lammets bord!”

Dette forkynner vi, dette proklamerer vi, dette held vi fram. I liturgien, og i all vår tale og i alt vårt liv, trass alle motseiingar og meingar, trass våre synder og våre svik: Herrens død forkynner vi, inntil han selv kommer!

Difor, brør og systre,  er det djupast sett berre éin ting å seie, på Skjærtorsdag, som elles:

Herre, jeg er ikke verdig til at du går inn under mitt tak, men si bare et ord, så blir min sjel helbredet!




kategoriar