19
Mai
12

nota bene: Illusjonen om folkelyrkja

fyrst prenta i spalten Refleksjoner, Vårt Land, fredag 18. mai…

“Når godt over 50 prosent gifter seg uten kirkelig medvirkning, forteller det at folkekirken sliter tungt”, seier Vårt Land-redaktør, Helge Simonnes, i eit innlegg i Verdidebatt nyleg (3. mai). Det har han heilt rett i. Denne modige innsikten burde no spreie seg til fleire; til den kyrkjelege leiarskapen, til grasrota og til politikarane. Tida burde vere inne til ikkje berre å unngå bortforklåringane, men òg til å unngå å pøse på med medisin av typen “meir av det same”, meir folkekyrkjeretorikk og stadig nye freistnader på å oppretthalde status quo. Det blir oftast teke for gjeve at folk tviheld på dei kyrkjelege handlingane, trass i manglande kyrkjegang og tilslutting til kristen tru og moral. Men empirien seier altså noko anna, sjølv om statistikkane går litt opp og ned frå år til år. Ferre blir døypte, ferre blir konfirmerte, det er til og med ferre som går til julaftansgudstenesta, sjølve det folkekyrkjelege flaggskipet – og altså: Under helvta av ekteskapsinngåingane skjer i kyrkja. Sjølsagt er det stadig mange som sluttar opp, men folkekyrkjeargumentet inneber nettopp at “folket”, altså den store majoriteten heng med, tydeleg og aktivt. Gravferda gjenstår, men også her må ein rekne med at alternativa vinn fram og dessutan er presset mot det direkte kristne innhaldet i songar og liturgi stadig stigande. Kor kyrkjeleg er eigentleg den kyrkjelege gravferda for tida? Og er ei kyrkje verkeleg tent med å ha gravferda som si fremste merkevare?
Vi må òg hugse på at grunnlaget for den tradisjonelle stats- og folkekyrkja er endra i vår tid. Den drastiske omdefineringa og reduseringa av kristendomsfaget i skulen seier alt om det. Men illusjonen gjeld ikkje berre fakta; det gjeld også trua på at ein skal kunne oppretthalde massetilslutning til kristendom og kyrkje i eit pluralistisk og liberalt samfunn som vårt. Det let seg nok gjere å ha førestellingar om det, dersom ein legg lista lavt og er nøgd med den nominelle statistikken og einskilde (sovande) lovparagrafar – sjølv om altså dette også er på vikande front. Resultatet blir oppslutning basert på politiske og trusmessige kompromiss. Kyrkja får behalde plassen på fremste benk mot å sitje stille og ikkje forstyrre for mykje. Nokre ynskjer seg gjerne tilbake til tider då kyrkja hadde meir reell politisk og jurdisk makt og folkepedagogisk prestisje. Det er sjølsagt også å leve i illusjonane og nostalgiane si verd.
Ein grunntanke i den aktuelle folkekyrkjeideologien, både på poltisk og kyrkjeleg hald, er at deltaking i gudstenesta og kyrkja si truvedkjenning ikkje er avgjerande. Bruk av dei kyrkjelege handlingane som overgangsritar og deltaking i ulike aktivitetar blir sett på som like viktige. Støtte til kristne “verdiar”, likeeins, sjølv om det er nokså uklårt kva en legg i det. “Den kristne kulturarven er vevd inn i vårt samfunn”, sa Høgres nestformann, Bernt Høie, nyleg. Heller ikkje for Høgre ser det ut til å gjelde på område som abort, ekteskaps- og familieetikk, der partiet har forlete dei tradisjonelle og allmenkyrkjelege posisjonane. Ein verdikonservativ profil kan det neppe kallast. Og, legg Høye til: “Kirkens og den kristne kulturarvens betydning kan ikke avleses i antal fremmøtte på gudstjeneste en vanlig søndag”. Men det er nettopp det vi kan. Heile folkekyrkjeballongen ville sprekke dersom ein våga å innsjå at kyrkja i det lange løp ikkje står sterkare enn den ordinære og regulære oppslutninga om forkynninga og nattverdfeiringa på Herrens dag.

Den britiske journalisten Peter Hitchens er bror til den nyleg avdøde rabiate nyateisten, Christopher Hitchens. Peter var sjølv ivrig ateist i ungdomsåra, men kom seinare tilbake til trua og kyrkja. I boka “The Rage against God” fortel han om sitt møte med ei moderne biletframstelling av historia om Den fortapte sonen: Han kjem heim, den forsarva bilen står i bakgrunnen, ingen kjem i mot han med opne armar, huset er tomt og forfalle, ingen gjøkalv i sikte, berre beingrinda av eit dyr grin mot han i det uslegne graset. Når Hitchens ser biletet, blir han slegen av sitt eige svik. Kyrkja han møtte, var broten ned både utanfrå og innanfrå, og det råkar han i hjartet: “Where had I been when I was needed?” Kvar hadde eg vore då eg trengtest?
Dersom vi verkeleg ynskjer å ta ansvar for kristendomens framtid i vårt land, er det ikkje lenger nok med vag godvilje og nominell tilslutning. Alle dei gamle kristne nasjonane, protestantiske som katolske eller ortodokse, møter denne utfordringa. Kyrkjene må finne att fotfestet i si tru og sine grunnleggjande livsformer. Vi treng ikkje uendelege bekreftingar på at alt er i orden, men djup kjærleik, og eit kall til forsoning med vår Skapar.


2 Responses to “nota bene: Illusjonen om folkelyrkja”


  1. 1 Maria E. Fongen
    mai 20, 2012 ved 5:29 pm

    En assosiasjon til Johannes Paul IIs rundskriv «Dominum et vivificantem» dukker opp: Han fremholdt at overalt der mennesker ber er Den Hellige Ånd tilstede, som bønnens livgivende pust. På alle steder og til alle tider i menneskehetens historie der bønn bæres frem, er Den Hellige Ånd nærværende og virksom i alle situasjoner og utfordringer det åndelige og religiøse liv møter på. I bønnen åpenbares Den Hellige Ånd fremfor alt som en gave som «hjelper oss i vår svakhet». Paven påpekte også at Kirken i de senere årtier har sett en vekst av personer som i stadig mer utbredte bevegelser og grupper gir bønnen prioritet og søker en fornyelse av sitt åndelige liv. Dette tok han som et oppmuntrende tegn: «In many individuals and many communities there is a growing awareness that, even with all the rapid progress of technological and scientific civilization, and despite the real conquests and goals attained, man is threatened, humanity is threatened. In the face of this danger, and indeed already experiencing the frightful reality of man’s spiritual decadence, individuals and whole communities, guided as it were by an inner sense of faith, are seeking the strength to raise man up again, to save him from himself, from his own errors and mistakes that often make harmful his very conquests. And thus they are discovering prayer, in which the «Spirit who helps us in our weakness»manifests himself. In this way the times in which we are living are bringing the Holy Spirit closer to the many who are returning to prayer.» (DV, 65)

    Å be sammen, og la Helligånden selv vise oss veien tilbake til Skaperen, vil på sikt lede til en ny vår for kristenheten.

  2. januar 2, 2018 ved 4:08 pm

    Ꮋello there, I thіnk your web site couⅼd be һaving
    browser compatibility problems. When I look at your website in Safari, it looks fine but when opening in IE, it
    has some overlapping issues. I simрly wanted to give үou a quick һeads up!
    Other than that, great site!


Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google photo

Du kommenterer no med Google-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s


kategoriar


%d bloggarar likar dette: