FOBIAR
Kanskje nokon har høyrt det amerikanske slagordet om katolisisme som ”the last acceptable prejudice” (”den siste godtekne fordomen”)? Etterkvart er ein blitt nødt til å skjerpe seg med kva ein seier offentleg om visse ”grupper”, men det er framleis OK å seie negative ting om katolsk tru og katolske truande. Motviljen mot det katolske sit djupt både i det protestantiske og det modernistiske sjiktet i det kollektive, vestlege medvitet.
No syner det seg at islam og muslimske truande opplever det same. Dei er skumle, antimoderne terroristar, så det er OK å spytte på dei – i kor, så å seie. Ein norsk avis (Klassekampen, s 10-11) har i dag eit tankevekkjande intervju med ei fransk, muslimsk kvinne, Houria Bouteldja. Ho seier om situasjonen i Frankrike no: ”Du kan ikke åpent si at du er rasist overfor svarte eller arabere, men det er fullt mulig å si åpent at du er islamofob”. Bouteldja seier óg at ho trur denne haldninga heng saman med den franske ”verdslegdomen” (laïcité); det skarpe skiljet mellom stat og kyrkje og fortrengjinga av religionen frå den offentlege sfæren. Forståeleg i ei tid då kyrkja var mektig, men islam er i dagens Frankrike dei fattige sin religion. Forståeleg også dersom denne religionspolitikken ivaretok offentleg nøytralitet, men det er blitt ein ideologi som råkar sjølve religionen. Seier Bouteljda.
Den modige unge kvinna set her ord på eit klårt trekk i samfunnsbiletet i heile den vestlege verda. Islamofobien er godteken fordi han uttrykkjer ein fundamental angst og ein sterk kulturell aggresjon i våre samfunn: motstanden mot religionen. Islam vert råka, ikkje bere fordi det er ein framand religion, men fordi han ikkje har late seg tilpasse og nedtone på same måte som kristendomen. Både islam og kristendom må sjølvsagt lære seg å eksistere under skiftande epokar og kulturelle regime. Men det vert feil når sjølve den religiøse og åndelege substansen vert svekka. Mange vil ha religion, i ei- eller anna form, men meir tradisjonell religion, skaper angst og sinne i breie lag av dei vestlege samfunna.
Den største utfordringa desse samfunna står andsynes i dag, både kulturelt og politisk, er å takle religionen. Ikkje berre offentleg styrd ”dialog-religion”, tygd og fordøyd av det liberale etablissementet. Men den tradisjonelle religionen , den som – trass all ulikskap – vert praktisert av dei fleste truande, verda rundt. Tradisjonelt truande burde våge å støtte kvarandre i ein slik situasjon. Og kanskje få til ein verkeleg og representativ dialog med den sekulariserte omverda i vest. Det hastar.
fr Arnfinn Haram - Weblog 
Gratulerer med ny blogg. Så posten på pastor Mois blogg og tenkte jeg skullle legge igjen en kommentar.
Er nesten helt enig med deg i det du skriver. Nymotens new age-aktig religion er akseptabelt fordi det er samfunnet som stiller krav til den, mens med tradisjonell dogmatisk religion forholder det seg motsatt, nemlig at den stiller krav til samfunnet. Jfr f.eks vår egen lære om Kristi Sosiale Kongedømme, der både samfunn og individ har plikt til å innordne seg etter de moralske lover og derigjennom ære Kristus ved å respektere Hans bud.
Der jeg må si meg uenig, er hvor det synes som om du oppstiller islamofobi og katolisismefobi på en måte som antyder at begge religioner må kjempe mot nøyaktig det samme fenomen. Det er ikke tilfelle. Til tross for alt vestlig sekulært hat mot genuin katolisisme, så ligger der i bunn likevel en følelse at de har med noe hjemlig å gjøre. Islam derimot, er en fremmed og meget aggressiv religion der medlemmene ofte gjør seg sterkt gjeldende i alle slags negative statistikker. Det er helt naturlig at en ikkevestlig religion som dette blir møtt med xenofobiske reaksjoner. Ja, etter min mening er det helt tvingende nødvendig om man ønsker å bevare restene av europeisk kultur, religion og tradisjon midt oppe i all selvdestruksjonismen vi ser.
Når det er sagt, så foholder jeg meg personlig slik at jeg i sannhet repekterer en muslim som tar sin religion på alvor, i motsetning til f.eks en liberal katolikk. Det til tross for at jeg er en svoren fiende av all falsk religion.
Takk for komentar! Skal på eit møte no , svarar deg i ettermiddag, ok?:)
Klarer ikke å la være å komme med en kommentar: Både hos f. Arnfinn og hos Trond ser jeg et svært nedlatende syn på de svært mange som strever med religionen – det dere bl.a. nedsettende kaller «de liberale» kontra dere selv som «de tradisjonelt troende», som det er så viktig å passe på. Noen ganger lurer jeg på om katolske prester har kontakt med det store gross mennesker i dette landet, og omgås skilte, gjengifte, samboere, homofile og andre grupper som ikke kan gli inn i det vakre «tradisjonelt troende» bilde. Og som ikke er stuerene og helt velkomne i Kirken.
Bra Thomas! Det var jo nettopp disse gruppene du nevner, som strevde med livene sine, som Jesus var opptatt av.. Det var ikke fariseerne (utøverne av den klassiske religion) som var Jesu venner, men de utstøtte, de marginale..
Til Rob og Thomas:
Ja, dette ser vi nok litt ulikt på. Som prest gjennom mange år har eg møtt menneske av alle slag og i alle slags livssituasjonar. Likevel er det klårt for meg at kyrkja – som andre instansar i samfunnet – har si overtyding og sin etikk. Den katolske kyrkja har eit syn i t d samlivsspørsmål som (ikkje lenger) er det vanlege i dagens samfunn. Det må kyrkja lære seg å leve med og ho må godta at vaksne menneske gjer andre val enn det ho sjølv står for. Dei på si side må kanskje lære seg å leve med at kyrkja ikkje utan vidare kan gje aksept for dei vala dei gjer. Storsamfunnet må nok innsjå at både den katolske kyrkja og andre vil stå fast i sitt syn både i samlivsetiske og andre spørsmål.
Nettopp fordi dette er spenningsfyllt, meiner eg at ein dialog er naudsynt.
Uansett kor vanskeleg livet er, må vi som vaksne menneske gjere vår val. Eg respekterer dei som vel andre livsformer enn det kyrkja står for, men det finst og menneske som vel å fylgje kyrkja si rettleiing, sjølv om det er vanskeleg. Det er sant at Jesus aldri slo handa av dei som streva, men det er ikkje det same same som at han godtok einkvar livsførsel. Han kalla alle menneske til eit nytt liv, uansett status og bakgrunn.
Det stemmer heller ikkje utan vidare at farisearane var dei strikse og Jesus den slacke. I spørsmål som hadde med ekteskap å gjere, representerer Jesus ein langt «strengare» etikk enn farisearane og det som var vanleg i samtida. Men igjen: han tvinga ingen; han gav dei eit fritt kall.
I dag er det kanskje dei som har det eg har kalla det «tradisjonelle» synet på samlivsetikken , som blir marginaliserte. Eg trur vi er nøydde til å leve med at kyrkje og samfunn har ulike syn i desse spørsmåla. Tida då kyrkja og resten av samfunnet var ein samstemmig einskap, er forbi.
Til Trond:
Eg vil nok fasthalde at den «fobien» islam og muslimar vert møtte med, har mange parallellar både med antikatolisisme og med den generelt negative innstillinga til religionen, særleg i det moderne Europa. Ein reagerer mot islam fordi det er ein religion som vil gjere seg gjeldande i det offentlege rommet på same måte som kyrkja gjorde før. Den katolske kyrkja ser ein vel også som langt mindre «tilpassa» moderniteten sine krav enn den etablerte protestantismen.
Er islam meir «aggressiv» enn andre religionar og idelogiar? Eg er ikkje sikker på om det stemmer – og mykje av aggressiviteten mot vestleg kultur har samanheng med vestens ofte arrogante og dominerande historie, både økonomisk, politisk og kulturelt. Eg trur heller ikkje at dei
vestlege verdiane – for ikkje å seie kristendomen – kan vernast ved einsidig makt og reguleringar. Eg trur ikkje at kulturar kan «reddast» gjennom rein proteksjonisme og forsøk på retur til «betre tider». Berre ei verkeleg indre og åndeleg fornying kan gje trua – og dei verdiane som måtte vere rotfeste i henne – ein ny relevans og ei ny giv.
For kyrkja sin del, trur eg ho må innnstille seg på å vere ein minoritet i vår del av verda. Ho må leve sitt liv som eit fritt vitnemål – og be om respekt for det.
Pater Haram svarer utmerket, selvfølgelig, men som katolikk, som stort sett har mitt på det tørre, rent formelt sett, kan jeg ikke la være å komme med en antydning om: Det er min erfaring gjennom noen tiår, at det nettopp er de utstøtte skilte, homoer og faderløse som strømmer til Kirken og til samtaler med prestene. De kommer ikke for å bli utstøtt, eller for å høre hvor syndig livsførsel de har. Nei, de kommer for å få råd, støtte og oppmuntring. Prestene har en formidabel trening i denne balansegangen mellom støtte, og fornuftig rådgivning for et godt liv. Ingen støtes ut. Vi ønsker dem hjertelig velkommen. Og, de blir værende hos oss,,,,,,,,,,,,,,,
Jeg vet at samlivsetikken, og spesielt gjengifte er et stort og vanskelig tema innen den katolske kirke. Hva med han/henne som blir forlatt? Er det ikke mulig å få tilgivelse og starte på nytt også på det vanskelig og vidunderlige området som heter kjærlighet? Her gir kristne ulike svar, det ene synet er ikke mer bibelsk/ubibeklsk enn det andre. Tradisjonen er heller ikke ufeilbarlig… Ellers er alle kristne enige om at familien er urcellen i samfunnet
Til Obrigado:
Samd. Du seier fint det eg gjerne vil ha uttrykt. Det er også mi erfaring at alle slags menneske søkjer samtale og kontakt med alle slags bakgrunnar og livshistoriar. Alle kan kome – og ein katolsk prest har absoloutt teieplikt. Ofte er kyrkja sine råd krevjande og vi veit alle at vi dårleg lever opp til det vi står for; vi må kjempe oss gjennom livet. Ingen skal verte avvist eller miste motet av den grunn. I fylgje det gamle skriftemålsritualet skal presten seie – når han tar farvel med den skriftande: «Be også for meg – ein syndar».
Til Rob:
Ja, dei spørsmåla du tar opp, er viktige. Skal prøve å kome tilbake til dei litt seinare. Takk for diskusjonen! Så langt..
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article2119349.ece
Har noen lest denne artikkelen ? Jeg går ut i fra det. Ingen har fulgt opp dette i politiet ! Muslimene har nå fått bukten og begge endene fullbyrdet, men en grotesk diskriminering av jødene reagerer vi ikke lenger på. Derimot er det nå diskriminering å kalle nettopp en «neger» for en neger. Negro betyr sort.
Vi har organisasjoner i Norge som skal virke for rettferdighet, og motarbeide diskriminering. En av de merkeligste heter SOSrasisme, og har i mange år vært et underbruk av RV. Jødene bryr man seg ikke om, mens muslimene har nå blitt Norges hellige kuer. Jeg er forøvrig meget forbauset over at kristennorge ikke reagerer sterkere på dagens muslimske innvandring. Ingen tør å ta opp dette temaet. Ikke katolikkene, og ikke protestantene. En dag blir det for sent å ta opp dette problemet, men da er det ingen vei tilbake. Det er for meg helt ufattelig at heller ikke katolske prester ser klart hvilken katastrofe som nå utspenner seg i Europa. I Frankrike begynner nå reaksjonene å komme. Men, er det for sent ? Den nye presidenten har jeg stor tro på, og håper at han vil innfri,,
til Obrigado:
Har lese artikkelen no – og sjølvsagt er slik oppførsel uakseptabel og skræmande, særleg når det dreiar seg om ein politimann! Han må haldast ansvarleg som alle andre.
No har kanskje vi gode norske nordmenn heller ikkje noko særleg gloriøs fortid når det gjeld respekt for det jødiske folket. Seinast i dag tidleg høyrde eg ein eldre mann fortelje om deportasjonen av jødiske familiar i ein norsk by under krigen. Folk møtte nok talrikt fram på kaia då dei arresterte blei tekne ombord på snøggruta. Det var ei stille og alvorleg stemning, sa han. Stille? tenkte eg.. Kvifor var det ingen som protesterte og sette seg i mot framferda til det norske (!) nazipolitiet? Alle visste at familiane var dødsdømde og at gasskammeret venta dei.
Sjølv kan eg hugse at eg som barn langt ut på femtitalet kunne høyre ordet «jøde» brukt som kvardagsleg skjelsord.. Så norsk xenofobi er ikkje noko nytt.
Ordet «neger» tyder svart, sier du. Ja – men det tyder noko meir enn berre «svart», det veit vi alle. Som «nigger». Som «svarting». Som..
Når det gjeld innvandring, islam o l, viser eg til svaret til kommentar frå «Trond» ovanfor. Og konstaterer at vi nok ikkje er heilt samde her, Obrigado.
Eg ville òg sjølsagt synest at det var tragisk om kristendomen skulle bli driven tilbake frå dei gamle, kristne landa i Europa. Men eg trur ikkje det finst nokon innvandringspolitikk som åleine kan stoppe dette . Heller ikkje grunnlovs- eller formålsparagrafar kan redde oss.
Den kristne trua si stilling i desse landa er fyrst og fremst eit resultat av eit langvarig og medvite åndeleg fråfall. Kristendomen kan ikkje haldast oppe som ei levande kraft dersom han ikkje på nytt vert teken på alvor og praktisert. av vanlege menneske. Det er fyrst og fremst indre bot og fornying på grunnplanet som kan hindre at kristentrua må gi tapt no. I Europa.
Rob og Thomas,
Til orientering, så er det ikke lett å gjøre sitt beste for å følge Kirkens lære i alle spørsmål. Særlig er det vanskelig der de sosiale strukturer og samfunnets oppfatninger/prakisis endres i retning av diametral motsetning til Kirkens lære.
Jeg ønsker ikke å gå inn i diskusjoner der man på død og liv skal definere seg inn i såkalte «svake grupper». Idag har det blitt slik at om man klarer å bli med i en såkalt «marginalisert gruppe» så er lykken gjort og man blir den sterke. Derfor er jeg nødt til å leve med beskyldninger om å være fariséisk, mørkemann, ond og undertrykkende fordi jeg tror og prøver å leve etter at sannheten er utenfor min person og noe som jeg må tilpasse meg og ikke omvendt.
Det forholder seg nemlig slik at jeg ikke har noe valg mht hvordan jeg må forsøke å leve. Fordi jeg tror på det Kirken lærer, så kan jeg ikke leke min egen pave og definere min egen tro. Den troen er definert for meg og de moralske læresetninger likeså. Ikke at jeg alltid klarer det. Tvert om, så er det slik at vi mennesker som oftest feiler. Og nettopp der kommer Kristi forsoningsverk inn med full tyngde. Det jeg håper Vårherre virkelig bevarer meg fra, er at jeg skulle rettferdiggjøre min egen synd og late som min ufullkommenhet er det motsatte, fordi det er opportunt og tjener mitt ego.
Vi strever alle med religionen, men noen av oss søker i alle fall å tilpasse oss religionen i stedet for å tilpasse religionen til oss selv.
Pater Arnfinn,
Både katolisismen og islam er ekspansive i den forstand at man er misjonske. Det er felles. Men der slutter fellesskapet.
Ahadith (hadith i flertall) er temmelig entydig lesning på området om krig. I noen ahadith siterer Muhammed noen Allahs ord som ikke kommer til uttrykk i Koranen. Disse ahadith heter hadith qudsi og muslimeene anser dem som like åpenbart av Allah som Koranen er.
Disse ahadiths fokus er, ikke overraskende, krig. I en av dem forklarer Mohammed de tre valg muslimer kan gi ikkemuslimer: Døden, konversjon eller undertrykkelse. «Om de nekte å akseptere islam, så krev fra dem «Jizya». Aksepterer de det, så hold da deres hender fra dem.Om de nekter å betale Jizya, så søk Allahs hjelp og bekjemp dem!»
Profeten Muhammed snakket selv klart om den (*)plikten han hadde til å føre krig for den religionen han hadde grunnlagt. » Jeg har av Allah blitt beordret til å kjempe mot disse folkene som ikke vil bli muslimer inntil de blir muslimer og til de vitner om at ingen andre enn Allah har rett til å bli tilbedt og at Muhammed er Hans Budbringer, inntil de ber As-Salat og gir Zakat. Om de gjør alt dette, da redder de sine liv og sin eiendom fra meg, men ikke fra islamsk lov, og deres oppgjør vil da hvile på Allah.»
(*= Ya’qub Abu Yusuf i «Ye’or, Decline of Eastern Christianity under Islam», side 274)
Jeg tror at den sosiale, kulturelle og religiøse pluralismen vi i Vesten har omfavnet, fører til europeisk kulturs død. Vi lever på en annen planet enn de fremmede. Mens vi velter oss i egen svakhet og vellevned, aborterer og kondomiserer oss ut av eksistens, hengir oss til grenseløs narcissime, hedonisme og nytelsessyke, forlater den religion som bygde Europa og videreførte foregående sivilisasjoners viten til oss, så har vi tillatt en storstilt stille invasjon av en annen type folk, folk som ikke dreper eget avkom, folk som faktisk er reproduktive, folk som har prinsipper de lever etter og en religion de lar seg styre av.
Mot slike skarer har vi dessverre ingenting å stille opp, rent menneskelig. Opp gjennom historien har Gud straffet Kirken ved å sende den muslimske svøpe, slik han sendte de hunnerske og mongolske horder før dem. Selv om dette høres ut som dommedagstale, så tror jeg det samme er i ferd med å skje igjen.
Min assyriske venn, som kom til Norge som flyktning, ser på utviklingen med stor uro. Hans folks erfaringer med muslimene er ikke akkurat «fredelig sameksistens». De har kjent på kroppen hva dhimmistatus betyr.
Til Trond:
Du utgir deg for å være en god katolikk. Men her er du ikke på nett med din egen kirke. Den katolske kirke har et positivt syn på andre religioner, og ser mye godt og sant i dem. Her må du trå varsomt så du ikke blir din egen pave..
Rob,
Nei, jeg utgir meg ikke for å være god katolikk. Jeg prøver å være det.
I likhet med resten av Kirken forkaster jeg ingenting som er sant og rett i andre religioner. Poenget er at andre religioner også inneholder usann lære. Hvis de ikke gjorde det, så hadde de vært kristne.
Jeg aner en frykt hos deg… samme frykten som muslimene selv har for de kristne…som igjen bare vil føre til enda større motsetninger!
Eneste mulighet for fremtiden er respekt for hverandres livssyn, dialog og ikke minst nestekjærlighet.
Forrige komm. var ment til Trond:
Rob,
Frykten kan ikke bare anes, den er helt tydelig og eksplisitt.
Jeg forstår at du mener godt og ære være deg for det, men jeg er redd det er skrekkelig naivt. Tidligere hadde jeg også en liknende holdning, men har blitt effektivt kurert av de faktiske omstendigheter.
På et personlig plan, så må jeg si at jeg faktisk kommer godt ut av det med de muslimer jeg kjenner og som krysser min vei. Jeg møter mange av dem til daglig i mitt arbeid. (Det at jeg treffer så mange av dem i jobbsammenheng, er i seg selv et faresignal fordi det er en spesiell type jobb jeg har)
De viser meg respekt, ikke pga religionen min i seg selv fordi den etter deres syn er en falsk religion, men fordi jeg prøver å ta den på alvor. Jeg viser også dem respekt fordi de ønsker å ta sin religion på alvor og ikke på grunn av religionen i seg selv, som jeg anser som en falsk religion.
Likevel, til tross for all tilsynelatende idyll, så hører jeg deres ord og meninger om oss européere. Det er ikke noen lystig opplevelse. Visjonene deres for den europeiske fremtid er ikke akkurat paradisiske.
Skal man gå i dialog, så er det fordi dialogen må ha et mål. Dialog er ingen verdi i seg selv. Det er det bare vestlige mennesker som tror og vi er alene om det i hele verden. Sann dialog foutsetter også vilje til løsning fra BEGGE sider, men det finner man ikke. En troende muslim har plikt til å utbre Dar al Islam. (islams hus) Vesten omtales systematisk som Dar al harb. (Krigens hus) Mainstreamaviser i den muslimske verden bruker dette begrepet om Vesten helt systematisk.
Til og med moralbegrepene som egentlig gjelder for en muslim, opphører å gjelde i Dar al Harb. Å lyve, bedra, svindle, voldta og stjele er ingen synd om de begås i krigens hus. De straffes derimot meget hardt i islams hus. Jeg ble fortalt og forstod dette da jeg påpekte ovenfor en av dem at det fra mitt synspunkt unektelig fremstår som merkelig at de systematisk nekter å spise gris mens de tilsynelatende opplever det som uproblematisk å drive med ovennevnte aktiviteter i Norge. Personen, som hadde vært imam, fortalte meg da hvorfor. Det hele har med dar al harb å gjøre. Å spise gris er galt uavhengig av om man er i fredens hus eller krigens hus. Unntakene fra moralreglene som gjelder i dar al harb, kommer av at muslimen kan gjøre nær sagt alt for å utbre Ummah.
Til Rob og Trond om islam-diskusjonen:
Det stemmer, som Rob seier, at den katolske kyrkja har eit positivt syn på dei store verdsreligionane. Det er klårt uttrykt i dokumenta frå det andre Vatikan-konsilet, særleg når det gjeld jødedom og islam som dei abrahamittiske religionane (sjå deklarasjonen: «Kyrkja og dei ikkje-kristne religionane»). Dette botnar i eit syn på mennesket og den menneskelege kulturen som ein søken etter det som er sant, godt og rett, også etter Gud og det guddomlege. Kristus, Ordet (Logos), han som alt er skapt ved og til, er på ein ofte løynd måte tilstades i alt som er sant og rett (Joh 1,3;Koloss 3, 16; Hebr 1,3; Apgj 17, 26-27). Alt som er godt, kjem frå Gud, den eine Skaparen (Fil 4,8; Jak 1,17). Kristus, forkynt for alle gjennom det apostoliske Kristus-vitnemålet , er fylden av Guds openberring – og i det ligg altså både noko inkluderande og noko eksklusivt. Begge deler må vi ta på alvor.
Mange av motsetnadene og mykje av den polemiske retorikken (som Trond siterer frå islamsk hald) må forståast utfrå historiske motsetnader; motsetnader som ikkje alltid har vore av reint religiøs art, men som har blitt «hekta» på religionen sitt markante symbolspråk.
Det må vere ei utfordring for alle at nye kulturelle og politiske «møte» mellom religionane i dag ikkje treng å dra med seg denne polemiske retorikken og fiendskapen. Eit aggressivt og demoniserande språk fører til aggressivt gjensvar.
Eg trur det er umogeleg i dag å oppretthalde kulturelle einskapssamfunn. Mobilitet og kommunikasjon har endra verda avgjerande i så måte. Både muslimar og kristne må lære seg å leve ut si tru i skiftande og mangfaldige samfunnsformer og regime. Det er ikkje lett å godta for dei som har ei «gyllen fortid» – det vere seg i Europa eller i den arabiske verda. Kanskje dette er den største utfordringa for islam i dag – å kunne finne ein modus vivendi i eit «ikkje -arabisk» samfunn.
Det er samtidig viktig at vi som kristne vågar å leve aktivt ut vår eiga tru både privat og offentleg – på ein arena som vi må dele med mange andre. Å identifisere kristendomen for sterkt med «Vesten» trur eg er eit feilspor. Kyrkja er universell (katolsk) – og må i dag lære seg dette på ein ny måte, meir ubunde av nasjonale og statlege grenser, både kulturelt og politisk.