Gelius er gått av. Og støttespelarane hans har laga ei virtuell Facebook-kyrkje; ei «kyrkje» som skal ta vare på «den opne og inkluderande folkekyrkja» som Gelius meiner han har ofra seg for. Stadig apellerer han til politikarar og media om å passe seg for den fæle Kvarme og hans hær slik at at ikkje stats- og folkekyrkja blir øydelagd av dei konservative.
Gelius-stunta er spektakulære og ekstreme, men noko av motivasjonen har ein lenge lagt opp til på eit langt breiare plan i dei kyrkjelege miljøa. Det gjeld om å få folk til kyrkjehuset, ikkje fyrst og fremst gjennom den vanlege høgmessa med grundig forkynning av Ordet og feiring av den hl Nattverden, men gjennom spesialinvitasjonar, kultur- og underhaldingsprogram. I beste fall. Mange kjem kanskje, men kjem dei tilbake til kyrkja sitt ordinære, berande liv? Korleis er kyrkjesøkjinga på ein vanleg sundag?
Mange syns også det er gjevt når kyrkja sine folk bekreftar det menneske trur, tenkjer og gjer, uansett kor langt borte det er frå kyrkja si overleverte tru. Prestar som ivrar for dette, blir populære og rekna som folkelege og livsnære, Men igjen: Kvar er alle som applauderer når kyrkja forkynner og feirar det ho er forplikta til? Det ser ut som ein treng kyrkja til å velsigne og bekrefte det ein står for. Og kyrkja på si side får bekrefting tilbake; sårt etterlengta når ho ser at det elles skrantar med oppslutninga.
Mykje av dette er det eg vil kalle «tomme kaloriar». Kyrkja veks ikkje verkeleg av slik oppslutning. Det gjer ho berre av at menneske vedkjenner hennar tru på ein forpliktande måte, tek på seg det kristne livskallet og feirar Ordet, sakramenta og liturgien som eit møte med Jesus Kristus.
Tida bør vere ute då folk må ha kyrkja i ryggen, kva val dei enn gjer. Og kyrkja bør ikkje vere så sjølhøgtidleg at ho prøver å oppretthalde denne utdaterte landsmoderrolla. Uansett er det berre skinet att av det. I dag bør alle partar kunne stå på eigne bein og respektere at kyrkje og folk kan gjere ulike val.
fr Arnfinn Haram - Weblog 
På samme tid som Gelius går av på grunn av mottakelsen (og utgivelsen) av boken «Sex i Bibelen», bringer verdenspressen nyheten om at «Paven godkjenner bruk av kondom».
Årsaken til at «alle» tilsynelatende er så veldig opptatt av dette, er vel at Paven ut fra Skriften og tradisjonen mener at bruk av kondom er umoralsk. Det bekymringsverdige, synes nå jeg, er at en stor majoritet av de som mener at Paven ikke bør mene at kondombruk er forkastelig, er mennesker som stort sett bruker kondomer likevel.
Og at ingen av dem ville overveie å gå inn i Kirken som fullverdige medlemmer, selv om Paven «godkjenner» bruk av kondom. Men likevel bør Paven godkjenne kondomer? Selv om mange av kritikerne aldri ville konvertere. Er dette et viktig trosspørsmål, eller er det en jeg-syns-konkurranse uten egentlig trosinnhold?
Hilsen Herman
Herman:
Paven sa: i visse gitte tilfeller ja. Ikke som fast vanlig og generell praksis. Forskjellen er like stor som det å snakke med noen eller snakke til noen. Som digresjon.
Joda, Tommy. Jeg er klar over det.
Men det du sier tror jeg ligger litt implisitt i min digresjon til det broder Arnfinn skriver. Jeg kommenterte broder Arnfinn litt fra siden for å påpeke at verdenspressens nyhetsbilde skjærer disse nyhetene over samme kam: De som kritiserer Paven for hans meninger og forsyner ham med forslag til hva han heller burde mene, for det meste ikke vil gå så langt som Paven har gjort, nemlig å tro på Jesus Kristus, som medlem av Den Katolske Kirke.
De fleste medier glemte, og overså, raskt at vår nåværende Pave rømte fra HitlerJugend for å bli prest, det var en vanskelig tilgjengelig nyhet.
På samme måte blir Gelius kritisert for det han gjør i kraft av sin tro. Hvorfor skal utenforstående diktere hva han gjør og ikke gjør i sin gjerning som prest? Det er en sak mellom ham og biskopen over ham, men alle andre skal liksom da ta stilling til om vielser i telefonkiosker er ut eller inn.
Media oppfordrer til debatt, men styrer debatten som talerør for avisens meninger. Og sånn må det jo være. Det er jo slik.
Folkemeningen er en stemme man aldri må overse, men hvem hører på de som leser St. Olav tidsskrift for eksempel? Og hvorfor er ikke disse mer tydelige enn «alle andre»?
Min mening: Alt Gelius har gjort som prest er meg uvedkommende. Å skrive en bok om sex i Bibelen kan være en god ting, men det står nå der fra før av. Jeg leser Høysangen med glede!
Hilsen Herman
enig i det siste. Men det Gelius har gjort er vel å lese ut av tekster veldig sære fortolkninger, samt i den forbindelse brette ut sitt eget sexliv og følelser omkring det, og det vel ikke i kraft av sin tro? Det siste klarer jeg ikke å forstå kan være relevant på noe som helst vis uansett hva slags teologiforståelse man måtte ha, det blir bare klamt pinlig.
Synes forøvrig alternative tilgangen til Bibelen kan være flott, som f.eks. tegneseriepresentasjonen av Genesis av Robert Crumb (helt ordrett gjengivelse, det er eventuelt bildene som kan provosere)
http://www.guardian.co.uk/books/gallery/2009/oct/23/robert-crumb-art#/?picture=354672320&index=5
Du set ord på det som tydeleg har vore ein tendens i kyrkja (DNK) ei god stund. Vi finn på mykje, men fører det til tru og etterfølgjing? Takk for kloke og tankevekkjande ord!
Gelius vil bli sakna på Vålerenga. Og hans tru og forkynning er like bra som Kvarrme si. Eg likar Gelius, sjøl om eg ikkje går god for alt han finn på av ymse sprell. Jau då, det finst tullingar i DnK (og ikkje minst i den Katolske kyrkja), men eg veit om større klovnar enn Gelius. Og nokre av dei sit i bispekollegiet.
Alle yrkesgrupper har etiske retningslinjer å forholde seg til, sykepleiere som politifolk og prester.Hadde jeg som sykepleier utøvet jobben min så egenrådig som Gelius har gjort, ville jeg sannsynligvis fått sparken, temmelig raskt.Han er sikkert en snill og velmenende kar, men jeg er enig med p Arnfinn i at alle disse individualistiske påfunn og ablegøyer for å få folk interessert i denne «åpne og inkluderende statlige!! folkekirken» er «tomme kalorier», dvs til å bli kvalm av.
Rolf Egil: Eg er usamd i dette. Det er ikkje eit spørsmål om kven si tru som er mest «bra»; det dreiar seg ikkje om Gelius» eller Kvarmes subjektive truskvalitetar, men om å stå for Kyrkja si felles tru og undervising. Noko ein kvar prest – friviljug – har gjeve høgtidleg lovnad om ved sin ordinasjon.
Lokal popularitet er OK, på skikkelege premissar ; men det som tèl, er reell oppslutning om kyrkja si tru og den aktive og fullstendige bruken av Ordet og sakramenta.
Randi: Tror de individualistiske påfunnene til Gelius ikke i særlig stor grad dreier seg om å få folk interessert i en åpen og inkluderende folkekirke, det har vel heller med hans eget markerings- og uttrykksbehov å gjøre (skal ikke psykologisere videre..). Men de er vel uansett del av et større bilde som kan beskrives slik.
Ad boka hans så synes jeg forøvrig at det er rart at et forlag aksepterte manuskriptet; ubehagelig at kjendisstatus synes å være nok til at alle kvalitetskrav synes å falle bort. Må innrømme at jeg kun har lest omtale og utdrag i aviser, og det føles nok. Kommer nok til å gå omveier om jeg ser boka utstilt hos bokhandlere!
Solveig: Det finnes også et tegneseriemagasin som heter Herman Hedning, uten sammenlikning forøvrig(!). Dessuten: I den store franske encyklopedi står oppslagsordet Nattverd definert som kannibalisme – helt seriøst. Og dette var fra fornuftstidens glansdager for over tre hundre år siden! Men dette fører litt for langt, selvfølgelig.
Hilsen Herman