17
Mai
10

cape diem: 17. mai; «Vi ere en nasjon, vi med…!»

romantisk – men ikkje berre romantisk – helsing frå Frankrike…

Å feire nasjonaldagen i utlandet, set tankane i sving. Om det nasjonale, in casu norske.

Ein av dei nasjonalsongane eg likar best, er Wergelands «Vi ere en nasjon, vi med» – og eg gjengir han her, eit par vers, etter minnet, lett transkribert til meir moderne norsk:

Vi ere en nasjon, vi med,
vi små, én alen lange!
Vårt fedreland vi kjennes ved,
og vi, vi ere mange!
Vårt hjerte vet, vårt øye ser
hvor godt og vakkert Norge er!
Vår tunge kan en sang blant fler»
av Norges æres-sange!

Mer grønt er gresset ingensteds,
mer fullt av blomster vevet,
enn i det land, hvor vi tilfreds
med far og mor har levet!
Jeg vil det elske til min død,
ei bytte det, hvor jeg er født,
om man et paradis meg bød,
av palmer oversvevet.

Wergeland er jo «han som har innstifta da’n», og det seier noko om korleis det nasjonale burde oppfattast. Han inviterer borna, nasjonen av dei små, til å rope hurra og vifte med flagget. Her er det ingen militærparadar med tanks og bombefly og generalar. Her vinkar kongen med flosshatten, ein positv parodi på monarkisk triumf, nesten som då Messias let seg hylle med klær, palmegreiner og barnlege Hosianna (les: Hurra!-)rop ved inntoget i Jerusalem.

Det barnlege handlar ikkje om okkupasjon, dominering og sjåvinisme. Det barnlege står for det opne, det ikkje-kyniske. Kan vi feire Noreg slik i dag, ikkje berre i det ytre, men som ei  nasjonal haldning?  I botnen av verkeleg fedrelandskjærleik ligg også landskapet, i alle fall er det viktig i opplevinga «det norske». «Fagert er landet», seier Hovden. Eit rom å leve i. Det grøne graset, innvevd av blomar. Som hos Aasen: «Og når liene grønkar som hagar/når det laver av blomar på strå//Og når netter vert ljose som dagar…» Det drøymade, nordiske, romantiske… Minnet, den gode nostalgien, som hos Blix: «Eg minnest so vel…» «No ser eg atter…», seier Vinje, og høyrer «barnemålet» som talar til han gjennom «ungdomsminna».

Alt dette har med det poetiske å gjere. Poetisk nasjonalitet. Difor høyrer overleveringa av tekster med til det vi feirar – og skulle ta vare på: «Vår tunge kan en sang blant fler’…» Verdiane vi vil stå for, burde avleire seg i dei tekstene som vi «syng» inn i ryggmargen.  Ein tradisjon; ikkje pompøs, men nettopp poetisk, forteljande, dannande. Ein «saga med billeder på» (Bjørnson: «Det ligger et land»). Ein slik tradisjon er sant «estetisk»; det som gjev dømekraft, vurderingsevne, for det vakre, det sanne, det gode. For det som er meir enn matfatet. Eller oljefatet.

Noreg er både sagatid og kristendom. Ingen grunn til fornekte og undertrykkje historia. Men ho kan ikkje repeterast. Nettopp det kristne er det universelle. I dag må vi kunne dele vår historie med andre som kjem til landet og som også er med på å skrive historia vår vidare.  I det nære må vil lære å leve saman med andre.

Det naive. Det som vågar å tru på noko. Å vere glad i noko. Det skulle vere vårt bidrag, det bør feirast i dag. Er det mogeleg?

Reklame

1 Tilbakemelding to “cape diem: 17. mai; «Vi ere en nasjon, vi med…!»”


  1. 1 herman
    mai 17, 2010 ved 11:23 am

    Takk for din hilsen fra Frankrike! Og – jeg holdt på å si – gratulerer likevel…!

    Vi har feiret messe i St. Dominikus kirke, og jeg har spasert litt rundt i byen og sett alle de festkledte menneskene, med og uten barn.

    Jeg har tenkt litt på dette paradokset: at Frankrike, statlig sett, ikke på samme måte som Norge vedkjenner seg det kristne. Frankrike er en mer sekulært konstruert stat, selv om innholdet, det vil si menneskene, er «mer katolske» enn i Norge. Den Katolske Kirken er i større grad en integrert del av samfunnet i Frankrike enn i Norge, men statesapparatet holder seg unna og ber Kirken passe sitt eget.

    I Norge er Grunnloven og nesten alt annet tuftet på den protestantiske, evangelisk-lutherske tradisjonen. Vi har en konge som er statens overhode, og ikke en sekulær president. I Norge er det eneste (og les: største) offisielle statsoverhodet ganske nøyaktig en protestantisk konstruksjon, og institusjon. I Norge har vi offisielle høytidsdager som en gang til min overraskelse ikke eksisterer i europeiske land der Den Katolske Kirken tradisjonelt sett står sterkt. Som Italia, Frankrike og Spania. Skjærtorsdag, Langfredag og 2. Juledag, 2. Påskedag og Pinsedagene eksisterer liksom ikke der på samme måten som i Norge.

    Dette skal ikke bli langt og jeg hopper over det faktum at nesten hele Europa slik det fremstår i dag har inkorporert mange kristne prinsipper i sin statskonstruksjon, og dennes tjenester for folket.

    Derfor stopper jeg nå med følgende paradoks: I flagget til det protestantiske Norge har vi Kristenkorset som det mest sentrale. Det finnes ikke som statssymbol hverken i Frankrike, Spania eller Italia.

    Dessuten: vi har i Norge en nasjonaldag der barna går i tog, til sang og spill, den er kjemisk fri for alt som smaker militærparader, tanks, raketter, endeløse rekker av soldater, atomvåpen etc.

    Leve 17. mai!

    Hilsen Herman


Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s


kategoriar


%d bloggarar likar dette: