MODIG REDAKTØR!
Endeleg nokon i dei sekulære media som vågar å bryte den kompakte forteiinga kring norsk abortlov og abortpraksis. Redaktør Svein Gjerdåker i den nynorske vikeavisa ’Dag og Tid’, skriv m a i det siste nummeret (fredag 18.jan), på leiarplass: ”Når ein overskrid terskelen ved testing av Downs syndrom, vert grensene uklare. Testinga er ein portopnar og ein aksept for at samfunnet kan setje opp visse standardar for kven vi eigentleg ynskjer skal fødast og vekse opp i samfunnet vårt. Kva med døvblinde? ”
Han opplyser òg: ”Åtte av ti kvinner over 38 tek abort når dei veit at barnet har Downs syndrom. Alle gravide over førti som får vita det, tek abort”.
Inngrepet kan utførast fordi det offentlege tilbyd testing som ”avslører” sjukdomen. Vi spør oss sjølve: kor dobbelt og kor hyklerisk kan eit samfunn bli? Har vi ikkje ofte sett songkor med funskjonshemma, m a menneske med Downs syndrom, sett og høyrt livsgleda, sett og høyrt kor gjevt både folk flest og samfunnsansvarlege syns det er; høyrt og sett politikarar og profesjonelle frå omsorgsetatane som rosar og applauderer?
Og som no snur seg og tilbyd ”fjerning” av den same kategorien menneske – som ingen ting. Ekspedisjonelt. Ryddig. Greitt. Sånn er det berre. Klart at det er krevjande for ein familie å ta i mot born med dette syndromet; det er lett å vere raus på andre sin kostnad; likevel: kan vi leve med den doble standarden? Kan vi leve med at visse menneske ikkje skal få leve opp fordi vi ”vel dei bort”?
Norsk helsevesen bør ikkje tilby ”utveljingsservice” for å kunne avlive uynskte menneske på fosterstadiet. Det bør heller ikkje kunne bli ein ny privat ”helsebusiness”.
Kva slags land er det vi lever i? Korleis orkar vi å identifisere oss med ein slik offentleg og privat kultur? Kva skal vi med Noreg?
Takk og gratulasjonar til ein redaktør som har våga å bryte sjølve Det norske Tabuet, som har våga å skrike ut! Det er modig gjort.
fr Arnfinn Haram - Weblog 
Kva slags verd er det me lever i? I Punjab i India, ein relativt velståande region, blir det født 793 jenter per 1000 gutar. Der er det verre
Det vanskelege er jo at dei undersøkingar ein ikkje kan få utført i Noreg, kan ein alltid få gjort ein eller annan annan stad. I india t.d. skaffar folk seg ultralydapparat sjølve. Der er kampanjar mot abortpraksisen, men kulturen er stri. Jenter er ikkje mykje verdt.
Eg meiner ikkje å seia at me ikkje skal gjera noko her heime. Eg er berre pessimistisk. Ein må både gjera noko med haldningar og sikra god støtte til familiar med funksjonshemma ungar. Me høyrer mange historier om korleis folk slit seg ut, ikkje minst i møte med hjelpeapparatet. Eg har i grunnen ikkje sett at kyrkja har fronta kampen for dei rettane også funksjonshemma har. Denne kampen burde gå hand i hand med kampen mot abort. Det er vel alle einige i. Men gjer han det for det??
1. Ja, Punjab er verre – men det er ikkje verdas rikaste, lille land; det er ikkje eit kristent land og dei skryt ikkje av å vere «det beste landet i verda»…
2. Vi kan ikkje tilby ting berre fordi det uansett er tigjengeleg ein- eller annan plass. Og: det er ille at jenter blir utsorterte, som det er ille at kven som helst vert utsortert . I Noreg har vi også denne doble diskursen: -Så fint med dei funksjonshemma! / Så greitt at vi kan fjerne dei..
Heilt sant at kyrkja ikkje fronta kampen for desse som ho skulle! «Desse mine minste…»
Dess meir til ettertanke at det er ein redaktør i ein sekulær avis som seier frå.
Det får meg til å tenke på Hellas før de ble kristna, og kastet de barna som ikke var sterke nok utfor et fjell (Sparta) Eller at de fikk sin fødselsdag den dagen faren bestemte seg for å beholde barnet.
Uten kristendommen så vil de gamle holdningene komme tilbake. Det gjelder på flere hold.
Hele den ikke-kristne verden, før som nå, har hatt sine regler for å sjalte ut de barna som av ulike grunner ble sett som uønskede/overflødige – det er ikke noe spesielt med det gamle Hellas i så måte. Mange av oldtidens lover hadde forbud mot å la synlig funksjonshemmede barn vokse opp. Og vi grøsset på barneskolen da vi hørte om vikingene som satte det av faren uønskede barn ut for å dø. Alt dette har blitt grøsset over, og tillagt en fortid som ikke visste bedre, som var «usivilisert» barbarisk og primitiv.
På mange måter var oldtidsforståelsen mer ærlig artikulert i all sin brutalitet: med knappe resurser har vi ikke råd til å ta sjangsen på å fø opp dem som ikke kan forventes å arbeide som oss, gifte seg og formere seg som oss, kjempe som oss. Politikerpratet i det moderne Norge er kvalmt, fryktelig, grotesk, fordi den forkler barnedrapene som rettigheter, vitenskap, og rett og slett som «tilbud» – og så er det opp til «brukeren» av lovene å ta avgjørelsen og ansvaret. Politisk sett, har man sagt A, kommer vi før eller senere til B: først selvbestemt abort, forkledd som den ypperste av alle frihetsmarkører for kvinner, deretter muigheten for å foreta abort senere enn 12 uker, deretter «tilbudet» om «testing» av Downs syndrom. Det er også en sammenheng mellom løs etikk vedrørende aborter og autanasi.
Det er mulig en avsporing, men jeg har lyst til å nevne at samme avis og redaktør har tatt opp forslaget til den nye ekteskapsloven på samme måte. Denne saken har jo fått en uvented katolsk slagside i og med at det er den katolske statsråden som kommer til å føre loven i havn. Dag og Tid hadde et forbilledlig intervju med biskop Eidsvik – forbilledlig fordi avisen behandlet det katolske synet fullstendig seriøst, uten å henfalle til en eneste norsk rerttighetsretorikk, og intervjuet biskopen i samme ånd. Biskopen var også forbilledlig. Ingen slinger i valsen – han sa at dersom han var statsråd, ville han stilt sin plass til disposisjon. Og så fikk vi vite at statsråd Osmundesn er innkalt til «samtale» med biskopen. Velsigne ham!
Intervjuet er å finne som link på katolsk.no
Ja, det er sant; heidenskapen kjem tilbake, berre meir pynta og stasja opp enn den gamle…
I Norge opplyser de generelt ikke om kjønnet på barnet før det er for sent til å abort.
Svaret på hvorfor var: «pga kulturer som foretrekker gutter fremfor jenter»
Det er bra. Men det må vere heilt klårt at også friske foster (les: små menneske) har full rett til å leve, uansett kjønn. Det er «mennesket, rett og slett», som du og eg, som er i fåresonen.
Nettopp. Og derfor tror jeg heller ikke det skulle være nødvendig for Kirken å f.eks. spesifisere noe eget «standpunkt» eller lage en egen sak eller «politikk» på små mennesker med Downs etc. som var etterlyst over – den egne politikken og «fokuset» på «saker» er en politikergreie. Kirken har siden dag en forsvart alt liv og er kjent for det – med negativt fortegn i enkelte kretser. Det var Kirken som etterhvert påvirket lovverket slik at utsetting av barn, etc, ble forbudt.
Det er ein heilt uvand tanke at kyrkja ikkje skal prøva å påverka politikken, lovgjevinga, viss det er det Anna meiner.
Ikkje forstår eg at det kan vera ansvarleg, all den tid det er dei sivile lovene me må retta oss etter.
Vil du då redda liv, påverka haldningar, utøva nestekjærleik, må ein jo gjera det i det sivile samfunnet. Men kanskje misforstår eg.
Når så vanvittig mange vel abort etter påvist Downs syndrom, er der sikkert ei lang rekkje tankar og haldningar i biletet, m.a. redsle for skuldkjensle, at ein skal bli lasta for å ha sett eit hjelpetrengjande barn til verda. Fordøming for at ein med viten og vilje legg ei bør på samfunnet, blanda med redsla for mykje anna.
Eg er einig med redaktøren i Dag og Tid: Ein bør slutta med slike testar, og la foreldre sleppa det umenneskelege valet som kan fylgja resultatet.
Elles: Eg tregar mest på at eg har kommentert her på sida, for eigentleg synest eg at bror Arnfinn seier det som trengst å seiast, og det så poengtert som eg kan tenkja meg. Men – på den andre sida, trur eg me må bringa temaet fram i så mange samanhengar som mogleg, og einkvar som ytrar seg, vil auka sitt eige engasjement – utover denne bloggen, trur eg. Heilt grunnleggjande trur eg at alle monner dreg.
Jeg lurer på hva slags informasjon kvinner får om idet de får vite at fosteret de bærer har downs syndrom. Informasjon er aldri nøytral, selv om vi kanskje liker å tro det. Jeg lurer på hvem det er som formidler informasjonen og i hvilket rom og hvilke verdinormer som ligger til grunn. Svaret på disse spørsmålene er nok også vesentlig del av svaret på hvorfor så mange kvinner i en slik situasjon velger å ta abort.
Til w: Eg tolkar Anna slik at ho meiner denne saka med Downs-syndrom ikkje må isolerast og reduserast til ei einskildsak. Kyrkja må gjere gjeldande sitt syn på eigne premissar: at menneskeverdet står fast og at abort er gale både for friske foster og «sjuke» foster. På dette grunnlaget bør kyrkja sjølvsagt ta til orde i debatten.
Til Ellen: Her må eg melde pass og vise til nokon som kjenner betre til detaljane i kva som går føre seg i testinga. Du har nok heilt rett i at informasjonen neppe er nøytral. Dynamikken i dette er nok knytt til abortpraksisen; at folk skal kunne unngå den «belastinga» det er å få eit barn med t d Downs syndrom. Klårt at dette legg visse føringar i rådgjevinga, føringar som kan verke som eit abortpress.
Men om nokon har skikkeleg greie på dette, så gje lyd…
Nå har jeg snust litt rundt, og det jeg i alle fall registrerer er at foreldre til barn med Downs synes foreldre i en slik valgsituasjon får for lite info om nettopp å leve med barn med denne diagnosen. Det jeg kanskje synes burde være en selvfølge var at det ble laget en brosjyre om dette som rutinemessig ble delt ut dersom man har fått vite at fosteret har Downs. Med kontaktinfo slik at man hadde noen å ringe eller maile. Det kan jo bli en ganske ensom avgjørelse, og det er ikke bra dersom det bare er legens «nøytrale» holdning som skal være det man møter.
Jeg er bare delvis ening i det som både Arnfinn, Anna og Ellen her gir uttrykk for. For å unngå misforståelser: Kirkens prinsipp om menneskeverdet har jeg ingen problemer med! Det forhindrer ikke at kampen for menneskeverdet har mange sider, og at Kirken ikke alltid har vært like heldig med å få disse nyanser frem i debatten. Kirkens argumentasjon blir ofte forvekslet med moralisme. Det er nok å nevne at i 2007 døde ca. 15 millioner barn under 5 år pga. av underernæring, sykdommer osv. Skal Kirkens kamp for menneskeverdet bli tatt på alvor, så bør Kirken – etter mitt syn – mye mer fokus på denne enorme utfordringen enn f.eks. prevensjon og arbort. I flere store katolske land er dette en enorm og uløst utfordring, som desverre flere konservative kirkeledere velger å se bort i fra (bla. i Sør-Amerika).
Foreldre har ansvar for barna sine, selv før de er født. Det finnes jo organisasjoner som har flust med info om diverse diagnoser. At det finnes grupper for foreldre som ha barn med downs syndrom tviler jeg ikke et sekund på. En hver som står foran et valg som dette bør søke info.
M: Foreningen heter Norsk Nettverk for Downs Syndrom.
Problemet her er om det finnes faste rutiner fra helsevesenets side ang. info eller ikke. Og husk: Folk har ikke særlig god tid til å tenke seg om. Og foreldre med Downs-barn ønsker å få informere i slike situasjoner, og det er jo et godt tegn! Problemet er jo om de slipper til eller ikke…
Til Gunnar:
Akkurat no var det testing av foster med evt Downs syndrom som kom på dagsorden – og alt kan ikkje kommenterast og diskuterast på same tid. Det dreiar seg om sortering av menneske, de facto, og ikkje berre om ei «prinsipp-sak».
Den katolske kyrkja overser ikkje dei sosiale problema som gjer at born svelt ihel. Tvert om er kyrkja svært aktiv verda rundt med alle former for hjelp til naudlidande. Dersom det skulle vere biskopar i Sør Amerika som bagatelliserer at born døyr, er det sjølsagt forkasteleg – men eg skulle gjerne hatt meir konkrete opplysingar om kven- og kvar dei biskopane er.
Samfunnet treng moralistar (og moralisering, rett forstått); både å forsvare menneskefosteret sin rett til liv og borns rett til mat og livsopphald, er «moralisering». Og på sin plass.
Og kyrkja set på ingen måte si vegleiing om familieplanleggjing på lik line med sitt syn på provosert abort. Det siste handlar om ta liv – med fullt overlegg, både for dei som utfører inngrepet og frå samfunnet si side.
Flott svar, pater!
Det går absolutt an å ha to tanker i hodet på samme tid..;)