Det føregår for tida ei stor og omfattande bearbeiding av terrorhendingane på Utøya og i Oslo. Rettsleg, politisk, etisk, psykisk – ikkje minst i den offentlege debatten. Det er naudsynt, både fordi det dreiar seg om ein kollektiv/nasjonal sorgprosess og fordi det kastar ljos over samfunnet og kulturen vår.
Synspunkta på det politisk/etiske/ideologiske deler seg i to hovudleirar: Dei som meiner terroren var ei isolert hending, eine og åleine knytt til gjerningsmannen, hans tankar, handlingar og eventuelle karaktermessige og psykiske forstyrringar. Vi skal konstaterer det, og elles la alt gå som før. På den andre sida har vi dei som meiner at vi ikkje kan sjå denne hendinga isolert. Ho seier noko om mentalitetar, haldningar og meininngar i samfunnet, eksponert i det offentlege ordskiftet, i aviser, TV/radio og på nettet (bloggar, heimesider, facebook, twitter, nettaviser). Terroristen er den juridisk og moralsk ansvarlege, men den generelle stemninga i samfunnet er likevel ein del av biletet.
Personleg er eg i den siste gruppa, dei som meiner at vi også må sjå terrorismen i ljos av samfunnsheilskapen. Her i denne bloggen – som i essays, spaltar, artiklar og bøker dei siste åra – har eg vore kritisk til den tiltakande framandfrykten , islamofobien og hetsstemninga som har fylgt med, både som populistisk mentalitet og i meir journalistisk, akademisk og partipolitisk setting. Sjølv har eg prøvd å argumentere for at det monokulturelle samfunnets tid er forbi; at vårt samfunn må finne ein modus vivendi for sameksistens mellom ulike livvsyn, kulturar og meiningsgrupper, basert på visse felles spelereglar og gjerne nokre felles verdimessige haldepunkt (demokratiet, menneskerettane og dei liberale samfunnsrettane). Denne omstillinga gjeld ikkje minst kyrkjene og dei religiøse fellesskapane; i den grad dei har ein monokulturell historie, må dei lære seg ein ny veremåte, eit nytt etos for å eksistere i det pluralistiske samfunnet. Påverknad i dag skjer ikkje primært gjennom formell og nominell tilslutning, men gjennom fritt val, høg identifikasjon og tydleg nærvere i samfunnet. Kvalitet tel i dag meir enn kvantitet. For kyrkja vil det innebere at dei som ynskjer å oppretthalde kristen tradisjon og kristne verdiar, fyrst og fremst må ta eit forpliktande og positivt ansvar sjølve. Å verje seg politisk/juridisk dersom ein ikkje lenger har reell moralsk styrke, held ikkje lenge og er livssynsmessig strutsepolitikk. På mange måtar vender vi tilbake til dei tilhøva kyrkja levde under før den konstantiske æraen. Tilbake til kyrkja sin normalsituasjon, vil eg hevde. Kyrkja som ein livskraftig minoritet.
For europeisk/vestleg islam ville noko tilsvarande innebere at ein godtek den pluralistiske samfunnsforma og aksepterer dei liberale rettane (m a religionsfridom, rett til personleg val av ektefelle osv). Ingen livssynsgrupper kan rekne med at deira verdisett kan påtvingast andre. Fri debatt og fritt trus- og livssynsval er den einaste farbare vegen. Kristne og muslimar – og andre truande – har alt å vinne på å stå saman om korleis ein skal leve og bidra konstruktivt i eit sekulært samfunn.
Dette vil krevje meir sjølvstendige og medvitne standpunkt av alle. Å halde andre livvsyn og religionar unna – og samtidig ikkje la seg forplikte av sitt eige, er eit «pose-og-sekk»-syn som dessverre mange nordmenn synest å stå for. Det skaper ei defensiv og dermed negativ og aggressiv haldning til andre. Noko som gjev grobotn både for «hate-speech» og «hate-action», i verste fall. Draumen om å gjenskape det «kristne Noreg» gjennom lovverk og politisk makt, røpar ein dårleg røyndomssans. Nettopp å misse kontakt med realitetane, gjer at ein misser dømekraft og bygg opp illusjonar og nostalgiske fantasiar. Det er er eit fårleg klima å leve i, både som individ og som fellesskap. Det blir ei boble som sprekk til slutt, med vonbrot, kynisme og resignasjon som endelikt. Det er også lite konstruktivt som vegleiing for unge menneske.
Kristen tru er røyndomstru; fyrst når vi vågar å vere realistiske, kan trua og vona få veggrep. Kristus sende tolv apostlar ut i verda – men det var ei verkelg verd, ikkje ei liksomverd, eit slags «dataspel» der alt kan skje, men berre «på skjermen».
Ei nøktern (dvs edrueleg) og open innstilling er det vi alle treng no. Skal vi kome vidare på ein sunn måte, etter den 22. juli.
fr Arnfinn Haram - Weblog 
Jeg er så enig med deg – her må vi se videre enn til en eventuell traumatsik barndom, mobbeoffer e.l. hos gjerningsmannen.
22. juli var en katastrofe vi kanskje kunne vært spart for. Ikke ved «stasi-metoder» som overvåkning og mistenksomhet, men ved et gigantisk løft av generelle holdninger og hva jeg vil kalle generell kulturfaktor. Og kulturbevissthet. Med referanse til dagens samfunn, det samfunnet vi står i pr nå, med begge bena og med slagstøvler på.
Forebygge katastrofale hendelser man ikke kan være forberedt på -hvordan gjør man det? I dag snakker vi om forholdene rundt og omkring gjerningsmannen (man kan kjenne en mistenkeliggjøring og krav om ansvarlighet av foreldrene etc), før var det en samfunnssak: samfunnet hadde skylden.
En generell kø-politikk for katastrofer betyr ikke at vi utelukkende må konsentrere oss om gjerningsmannen og bare lære av det, men komme etterpåklokskapsprinsippet i forkjøpet, ved å forebygge katastrofene med — «noe».
Jeg kan ikke si hva dette «noe» er, langt mindre «befale» at nå må det gjøres noe med etc etc. Det vil ikke nytte, jeg er bare én av mange borgere i dette landet, og ikke noen myndighetsperson. Og hadde jeg vært en myndighetsperson, så er det ikke sikkert at det hadde hjulpet heller. Der myndigheten går, er det ikke alle som vil følge etter. Sånn er det i et demokratisk samfunn som det vi har hos oss.
Og vi skal bare være hjertens glade for demokratiet. Det finnes ikke noe reelt alternativ som ville fungere jevnt over godt, og der alle i prinsippet kan være med og gi sin tål. Men 22. juli var en dag vi overhodet ikke var forberedt på. Like lite som myndighetene i USA kunne være forberedt på at noen faktisk ville finne på å bruke fullsatte passasjerfly til å kjøre gjennom to skyskrapere, en av gangen. Det overgikk selv de villeste fantasier i overvåkningstjenesten, og det tror jeg ikke Hollywood ville tenkt på heller.
Vi var ikke forberedt på noe som vi trodde aldri ville kunne skje, det eksisterte ikke som scenario i tankene til de som skal sørge for overvåkning og betryggende samfunnsforhold. Ikke hos èn eneste! Det er mitt poeng her. Jeg er glad for to ting: at vi har og har arrestert gjerningsmannen, og at ingen egentlig kunne forestille seg at noe slikt kunne skje. Scenario «Worst Case» er begrenset til den enkeltes godhet og fantasi, kan man kanskje si.
Så selv om vi er fanget i etterpåklokskapens garn også i denne saken, kan vi kanskje glede oss over at ingen kunne tenke seg at noe slikt kunne skje noen gang.
Hilsen Herman
Herman: ja, dette grusomme som skjedde sprenger (heldigvis) alle forestillingsrammer, og viser oss samtidig at vår menneskelige praktiske og politiske virkelighet aldri kan bli et kosmos; vi lever i et kaosmos – i spenningen mellom kaos og kosmos – der noe uforsett alltid kan skje (husker ikke i farten hvem som laga dette begrepet), og det er det vi må forholde oss til. fint innlegg Arnfinn, også det i KK i dag!
Hva?!? Broder Arnfinn i KK?!? Det er jammen godt gjort! Nei, nå gjer eg meg, som Bergenseren sa det…
Hilsen Herman
KK = Klassekampen, Herman; har vore spaltist der nokre år, som du veit… Altså ikkje KK=Kvinner og Klær (som også kunne vore OK…) 🙂
He eh.. Jeg trodde virkelig det var kvinner og klær! Klassekampen vet jeg jo hva er.. Men jeg kan jo ikke annet enn å flire litt av misforståelsen!
Her er det bare å si seg fullstendig enig med dine synspunkter!
Beste hilsen Per
Godt å høyre! Kva steller du med til vanleg (viss du vil svare..)?
Dette må jeg kommentere.
Jeg er hjertens enig i at mange nordmenn vil ha ”i pose og sekk”, som du uttrykker det, hva islam/kristendom-debatten angår. I møtet med islam går en lett i automatisk forsvarsposisjon, forsvarer den ”monokulturelle” arven – samtidig som en behøver undervisning i sin egen katekisme, for å si det slik. ”Kristendommen” blir redusert til en kulturell kategori, ”det kjente”, som for å kunne sette det opp mot ”islam”, det fremmede.
Som den franske filosofihistorikeren Rémi Brague påpeker, finnes det strengt tatt to underkategorier her: Kristenheten er, så å si, den suppe av historisk kristen idéarv og diverse andre kulturelle påvirkninger som til enhver tid måtte gjelde i et gitt samfunn: I nasjoner, som Norge – eller i mer abstrakte entiteter, som ”Vesten”. (Gud vet hvor mye rart den vestlige halvkules land med kristne majoritetsbefolkninger faktisk rommer av kulturelle, religiøse og nasjonale identiteter.)
Den andre kategorien er kristendommen, som er den kristne tro; den lære og tradisjon som begynte med Jesus Kristus, fortsetter med apostlenes virke på jord, &c. De tidlige kristne kunne ikke ha brydd seg mindre om ”kristendommen”, skriver Brague – og du er inne på det samme, mht. ditt parolemessige og ofte gjentatte ”tilbake til oldkirken” (som jeg mener er riktig, og realistisk). Datidens kristnes anliggende var troen på personen Jesus Kristus og troen på den kristne åpenbaring, og intet annet.
Den samme inndelingen gjelder innen islam. Brague skiller mellom Islam og islam (lettere gjort på andre sprog). Førstnevnte som troen, underkastelsen overfor Herren, sistnevnte som den islamske verden i sin utvidede betydning, med alle dens avarter og varianter både av religiøse uttrykk (sjia, sunni, sufi, etc.) og andre innflytelser.
Alt dette parentetiske for å si at jeg er uenig med deg når det gjelder din analyse av det som forekommer meg å være selve kjernen her, nemlig oppfatningen av islam som en trussel mot, skal vi si, ”hjemlige” verdier. Blås i utsagnene som florerer om det ”kristne Norge”; de er uten substans, og brukes – som jeg har vært inne på – hovedsakelig som abstrakte identitetsmarkører vis-à-vis ”det muslimske andre”. Jeg tror vi bør snakke på et annet, mer alment plan.
Det er ikke til å stikke under en stol at i møtet med islam som kulturell identitet og religiøs praksis, har den norske majoritetsbefolkningen blitt kjent med skikker som er meget fremmede fra sine egne. Men dét er ikke hovedproblemet, slik jeg ser det. Det virkelige problemet er at en politisk korrekt definisjonsmakt har definert dette fremmede som fritatt fra enhver kritikk. Det være seg i forbindelse med bruk av hijab i offentlig tjeneste – eller mer graverende: i forbindelse med Muhammed-karikaturene.
Jeg forsvarer ikke nødvendigvis publiseringen av karikaturene, men jeg mener det i sannhet er tankevekkende at en marginal religiøs minoritet kan utøve en slik innflytelse over et moderne, liberalt samfunn som de muslimske skandinavene gjorde under Muhammed. Den nylige utgivelsen av Halvor Tjønns historisk-kritiske bok om profetens liv, Muhammed, avstedkom drapstrusler for forfatteren og væpnet vakthold for forlaget – midt i Oslo, Norge. Det er nettopp denne ufrivillige ”domestiseringen” av noe som er ubestridelig fremmed – og den selvpålagte skyldfølelsen i dens kjølvann – som har avstedkommet så mange negative reaksjoner, og da særlig fra den politiske høyresiden.
Bare så det er sagt: Jeg har ingen interesse av å løpe verken Dagen Magazinets eller det danske ytre høyres ærender. Mitt poeng er: Jeg er kristen. Jeg kjenner mitt credo. Jeg gir blaffen i kristendommen som etnisk-kulturelt passtempel. Og jeg – som alle andre – må få lov til å kritisere enkelte praksiser innenfor islam; ikke minst må jeg lov til å kritisere Islam som religion, all den tid jeg ikke er muslim, og mener det er en religion tuftet på feilaktige premisser, at jeg ikke anerkjenner Mohammed som profet, etc. Idealet for et fritt samfunn må være at slike setninger kan ytres, at slike debatter kan tas i det offentlige rom, uten frykt for voldelige represalier. Angrep på troen er noe vi som kristne må tåle hver dag, og vi er da også stolte apologeter. Den dag vi kan føre en seriøs debatt om islam på like premisser, da er vi der. Vi er langt fra mål.
Og vet du, jeg tror en slik åpenhet er til det beste ikke bare for ”folk flest”, men for muslimene – som i et sunnere debattklima blir tatt på alvor i større grad enn tidligere – og for alle de hatefulle, alle alarmister, samt alle de mulige Breivikene der ute: De får avmystifisert islam og dens efterfølgere, deres religiøse og kulturelle praksiser. Den metaforiske avvæpningen av islam blir den bokstavelige avvæpningen av de tikkende bombene som med drastiske midler ønsker å stagge dens innflytelse. Alle vinner.
P.S.: For øvrig er jeg innbitt motstander av nybegrepet ”islamofobi”. Det er et produkt av tidens politiske korrekthet (som forresten ikke blir mindre i tiden som kommer), og det vanskeliggjør kritikk så vel av religionen Islam som av dens diverse kulturelle påheng. (Det finnes heller ingen ekvivalent for kristendommen/-heten. Kritikk av den kristne tro er det det er.) Jeg tror at innskrenkningen av et stort spekter av mulige diskuterbare områder med dette begrepet, innskrenker selve debatten.
Takk for kommentar, Eirik! Eg er jo samd i deg med det «parentetiske». Men ikkje i alt du er inne på når det gjeld møtet mellom islam og kristendom/kyrkje/norsk majoritetskultur. Du reiser viktige spørsmål.
«Det fremmede» er ikkje – og skal ikkje vere «fritatt fra enhver kritikk». Sjølv har eg tydeleg sagt, også denne teksten, at islam må finne sin modus vivendi i det europeiske/vestlege samfunnet – noko som m a inneber respekt for dei liberale rettane og det som fylgjer med eit pluralistisk samfunn. Det er mange røyster innan norsk/europeisk islam som står for dette (t d Usman Rana, Sh Sultan m fl). Det eg er kritisk til, er den usiviliserte tonen (for å seie det mildt) i mykje av islam-kritikken. Likeeins dei mange konspirasjonsteoriane («Eurabia»). Vi skal ha ein løpande debatt om islam/religionens rolle og plass i samfunnet, men nettopp ein slik debatt må førast på ein måte som er sakleg og offetleg høvisk. Muhammed-klarrikaturane, særleg i den danske original-settingen, ser eg som uttrykk for ei sjåvinistisk kultur- og samfunnsoppfatning, lite konstruktiv for ein verkeleg kritisk debatt. Ytringsfrdom forpliktar. Eg er ikkje samd i at vi utan vidare kan tilføre det offentlege rommet kva ytringar som helst. Juridisk skal ytringar ha fritt rom, men vi har òg eit etisk ansvar for korleis vi uttrykkjer oss og for kva slags mentalitetar vi er med å fremje.
Det som bekymrar meg, er i-og for seg ikkje ytringane, men det faktum at dei haldningane og meiningane som ligg bak finst, både i den danske og det norske opinionen. Haldnigar og meiningar som i det minste tenderer mot det fascistiske.
Kristisk søkeljos på islam, både teorien og praksisen, er legitimt. Men i den debatten er det også grunn til å understreke det som er verdfullt og det som vi kan stå saman om. Etter mitt syn har dei muslimske truande gjort mykje (meir enn kristne, kanskje) for å gi plass for Guds-tru utover den private sfæren.
Alle har ansvar for korleis debatt og kritik kjem til orde i samfunnet, og valdelege reaksjonar kan aldri forsvarast. Tankevekkjande nok har den heilnorske og islamkritiske (understatement) Breivik stått for den verste valden i vårt samfunn, så langt. Eg vil nok hevde at debattklimaet på dette området har vore vel så forureinsa av antiislam-falangen som av den andre sida. Det stemmer heller ikkje at islam-kritikken og kritikken av «multikulturalismen» har vore fortrengd i det offentlege ordskiftet, korkje i dei tradisjonelle media eller i nett-media. Tvert om. Desse haldningane og meiningane har vore svært synlege og til og med vore gjevne ein stigande prestisje. Heilt til den 22. juli, i alle fall.
Uttrykket «Islamofobi» kan sjølsagt bli eit for summarisk og tabloid ord, men det dekkjer, meiner eg, ein realitet. Mykje av motstanden mot islam (og religion generelt) går ut over det rasjonelle og sakleg vederheftige (for å bruke eit godt, gamalt ord 🙂 ). Å snakke om «fobiar» let seg forsvare.
Debatten bør absolut førast vidare – ein debatt som på mange måtar har fått ein del nye premissar etter terroråtaka – noko som sikkert vil synleggjere ulike synsmåtar på korleis det norske samfunnet skal vere samansett og funksjonere i tida framover.
T