09
Feb
10

homiletica: 5. sundag i det allm. året, 7/2-10, St Dominikus krk, Luk 5,1-11

Kjære brør og systre!

Forteljinga vi høyrer i Evangeliet i dag, om Peters fiskefangst og kallet han får til å bli menneskefiskar, er ei typisk, bibelsk kallsforteljing. Den som blir kalla, får eit overveldande møte med Gud. Kallet blir formidla gjennom ein teofani, ei Guds-openberring.

Vi høyrde det i den fyrste lesnaden; om Jesaja  som såg inn i det himmelske templet, som høyrer serafropet:

Hellig, hellig, hellig er Herren, Hærskarenens Gud. All jorden er full av hans herlghet. Boltene i ristet i dørstokkene når ropet runget og huset ble fylt med røk. Da sa jeg: ’Ve meg! Det er ute med meg’ ”. Akkurat som Peter der han fell på kne på stranda og bryt ut: ”Gå bort fra meg, Herre, synder som jeg er”. Så får begge kallet. Jesaja høyrer orda: ”Din skyld er tatt bort, din synd er sonet…. Hvem skal jeg sende og hvem vil gå for oss?”, og Jesaja svarar: ”Se, her er jeg. Send meg!” Slik Peter får høyre det: ”Frykt ikke! Fra nå av skal du fange mennesker”.

Eller som Paulus ved Damaskus: Brått lyser det guddomlege ljoset opp rundt han, han blir slått til jorda, blenda og overvelda. Det er Jesus, HERREN sjølv, og han høyrer røysta: ”Saul, Saul, kvfor forfylgjer du meg? Det vert hardt for deg å stampa mot brodden. Men reis deg opp og stå på føtene dine” (Apgj 26, 12ff) – så får han kallet:  ”Eg har synt meg for deg fordi eg har kåra deg til vitne”. Han blir den store apostelen for folkeslaga.

Eller tenk tilbake på Moses. På flukt frå farao, så å seie asylsøkjar i Midjan, ute og gjeter i ørknenen. Då flammar klungeren opp rett fram for han og igjen høyrest røysta: ” ’Moses, Moses!… Kom ikkje nærare! Ta av deg skorne! For staden du står på er heilag jord… Eg er Gud åt far din, Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud’. Då løynde Moses andletet; for han våga ikkje å sjå på Gud”.  Slik fær han sitt oppdrag, fyrst redd og nølande, så sterk og urokkeleg; å føre folket sitt frå trelldom til fridom, frå Egypt til Kanaan.

Det som vibrerer under alle desse Guds-møta er den bibelske tanken at ”ingen kan sjå Gud og leve”. Gud sprengjer alle rammer, også rammene for vårt liv. Heilt til han seier: -Ver ikkje redd; eg treng deg, eg elskar deg, eg kallar deg, eg sender deg. Reis deg, stå på føtene dine. Frå no av skal du fange menneske, frå no av skal du tale mine ord, frå no av er du min ven, min fortrulege!

Brør og systre! Vi treng alle eit møte med Den levande Gud, vi treng ei røynsle av det numinøse, det overveldande, det heilage, det som får  grunnen til å skjelve under oss. Slik har all dei heilage gjennom tidene opplevd det, på sin måte; at Gud ikkje er ein pusekatt, eit husdyr, men ”mysterium tremendum et fascinosum” – eit mysterium som både er fryktinngytande og fascinerande. Vi treng er erfaring av ”ærefrykt”, av ærefrykt for livet, slik Albert Schweitzer sa det, og av ”ærefrykt” for han som har skapt livet, for Gud.

Vi treng å å sjå Kristus, Herren, slik han faktisk er no, i den usynlege verda, i himlen; han er stadig Gud og menneske, men han har lagt av tenarskapnaden og fornedringa som han bar under sitt jordeliv. Vi treng å sjå han slik Johannes apostel såg han i sitt syn på Patmos på Herrens dag: Herren, Menneskesonen, ”kledd i fotsid kappe og med eit gullbelte under bringa. Hovudet og håret hans var kvitt som kvit ull eller som snø, og augo som logande eld… I si høgre hand hadde han sju stjerner, og or munnen hans gjekk det ut eit kvasst, tvieggja sverd. Andletet var som sola når ho skin i all si kraft. ” (Op 1,12ff). Han såg den levande, han som er Alfa og Omega, den fyrste og den siste.

Det er denne Jesus Kristus som er usynleg nærverande i vår midte i messa, i evkaristien. Det er difor vi syng med serafane: Sanctus, sanctus, sanctus! Det er difor vi hyller han med røykjelse. Det er denne Kristus som er nærverande i hostien og i kalken, som løyner seg i tabernaklet; det er difor vi bøyer kne, og bøyer oss djupt. For han som ein dag alle kne skal bøye seg for, han som har fått namnet over alle namn.

Bror og syster! Korleis gjekk det med respekten og agen for Gud i livet vårt?  Det som skaper kall til klosterliv, til presteteneste, til kristent liv? Det som får menneske til å seie: -Her er eg, send meg. Det som skaper eit nytt ”frå no av” i livet ditt.

Alt dette blir borte når religionen blir borgarleggjort. Når gudstenesta liknar meir og mer på kyrkjekaffien. La oss våge å leggje ut på djupet i trua vår. Vi har all grunn til respekt, til ”ærefrykt”, men vi kan seie:

Han brukte Moses, han brukte Peter, han brukte Paulus, han brukte store syndarar. Han kan bruke meg!

I namnet åt Faderen og Sonen og Den Heilage Ande.


10 Svar to “homiletica: 5. sundag i det allm. året, 7/2-10, St Dominikus krk, Luk 5,1-11”


  1. 1 Herman
    februar 9, 2010 ved 4:47 pm

    Yess! Bra preken.

    Hilsen Herman

  2. 2 Kari
    februar 9, 2010 ved 5:35 pm

    Takk for en stor preken. Glad over å få lese den selvom jeg ikke kunne være der !

  3. 3 Gaute
    februar 9, 2010 ved 7:52 pm

    Jeg synes prekenen var ganske kjedelig, og det endte med en polemikk som virket helt løsrevet fra resten av innholdet.

  4. februar 10, 2010 ved 12:54 am

    Gaute:

    Ærleg respons; kunne vere artig å vite om du var på messa eller om du har lese preika her på bloggen? Men eg er ikkje enig i at slutten er ein påhengt polemikk. Med borgarleggjeringa av religionen mneiner eg m a det som tek bort det overveldande, det drastiske, det som skaper ærefrykt for Gud.

  5. 5 Anne-Hedvig
    februar 11, 2010 ved 6:50 am

    «Borgerliggjøring» – uansett et uttømt klisjeuttrykk som etter min mening gir helt feil assosiasjoner. Minner meg for mye om overpolitiserte raddiser på 70-tallet. Kanskje yngre generasjoner har andre tankerekker rundt uttrykket?

    PS. Jeg leste preika på bloggen din!

  6. 6 Anne-Hedvig
    februar 11, 2010 ved 7:41 am

    PS 2. Ikke meningen å være bare negativ – ellers var prekenen bra den.

  7. februar 12, 2010 ved 8:14 pm

    Heilt OK å seie si meining her, også om preiker! 🙂 Men eg er ikkje samd med deg om bruken av «borgarleggjering». Det er eit uttrykk som seier noko om at kyrkja/trua si kulturelle og sosiale sprengkraft er svekka.

  8. 8 Gaute
    februar 14, 2010 ved 4:44 pm

    Hei 🙂

    Jeg var nok ikke på messa da jeg heller vil drikke saft med svermerne enn å drikke blod med pavekirkens menn 🙂

    Nei, alvorlig talt. Egentlig la jeg inn kommentaren fordi jeg ville være et kritisk korrelat til de to andre som hadde kommentert. Det åpnet opp for andre kommentarer, noe jeg er glad for.

    Etter min mening gir ikke uttrykket borgerliggjøring så mye mening. Det er vanskelig å vite hva du egentlig mener med det. Da ville jeg heller bruke mer tid på å forklare hva du mener en skikkelig messe skal være. For jeg leste det som en polemikk mot noe jeg ikke helt finner i resten av prekenen.

    Pax.

  9. 9 Kari
    februar 16, 2010 ved 9:09 am

    Ditt svar, Gaute, av 14/2 åpner for følgende kommentar: Det er det Hellige Sakrament med Jesu dyre Blod du omtaler. Det er trist. Håper du vil tenke over det nå i kommende fastetid. Botens veg er åpen.

  10. 10 Gaute
    februar 16, 2010 ved 9:51 am

    Jeg parafraserte et av Luther skarpe utsagn, kjære Kari! Og desverre har den lutherske kirke ikke bot som et sakrament, selv om Luther var litt på glid i det spørsmålet.

    En god faste til alle bloggens lesere. Jeg anbefaler å lese boken «Lidio. En uvanlig historie» av Ole Jakob Løland. Forfatteren skriver veldig spennende om en kul katolsk teolog fra Paraguay.


Legg att svar til arnfinnharam Avbryt svar


kategoriar