29
Mai
12

carpe diem: vandring

Pinsehelga var varm og vakker. Etter høgmessa pinsedag, tok eg toget til Tangen, ved Mjøsa – og gjekk den gamle pilgrimsvegen fram til Stange kyrkje. Tidlegare har eg gått ei lei i same retning, langs sjølve Mjøs-kysten. No tok eg den merka leia over åsane austanfor. Forbi eitt og anna småbruk; tidlegare husmannsplassar inni skogen, attanfor dei opne bygdene og storgardane.

Eg fekk gå for meg sjølv, ein lang landeveg, litt i skuggen av granskogen. Berre gå, tenkje, be. Ein dag åleine.

Så opnar den breie Stange-bygda seg. Vakre gardar med korte, gamle namn: Rå nordre, Rå søndre,Store Re… Namn som viser at her har det vore folk og drift frå arilds tid. Namn frå Snorres soger. Og bylgjande enger og åkrar, med svart jord, pløgd opp og harva, kraftige felt mot dei ljosgrøne, vide slettene med bryddande korn. Ned mot Mjøsa som glitra sørover og nordover. Av og til eit kast av sval bris. Lurer meg til ein rast under eit stort tre i eit tun ut mot vegen.

På lang avstand ser eg det slanke spiret på Stange kyrkje. Eit heilagt merkje i landskapet. Eg gjeng heilt fram – og møter Kjell Nyhus, ein studiekamerat frå MF-tida, no fengselsprest i Hamar. Eg bur hos han og Anne, kona, til dagen etter og er med på gudstenesta i fengslet, 2. pinsedag. Kjell har teke til med å arrangere turar for nokre av dei innsette, til Fokstugu på Dovrefjell der vertskapet har opna garden som eit pilgrimssenter, med gjesterom og kapell. Dugnadsarbeid, fjellturar, samtalar og samlingar i kapellet. Det gjer noko med dei som er med.

Vi er alle menneske – som treng Guds nåde, i skaparverket, i stilla, i Ordet, i fellesskapen. På vegen.

Advertisements

4 Responses to “carpe diem: vandring”


  1. 1 MT
    mai 29, 2012 ved 9:52 am

    «Vi er alle menneske – som treng Guds nåde, i skaparverket, i stilla, i Ordet, i fellesskapen. På vegen»
    Takk

    Naturen, stilla, menneskemøter i stort og smått. Fint.
    Marieklem

  2. 2 Geist
    mai 29, 2012 ved 10:06 pm

    «Eg fekk gå for meg sjølv, ein lang landeveg, litt i skuggen av granskogen. Berre gå, tenkje, be. Ein dag åleine.»

    Lik Maria ble jeg bundet av en av setningene dine. Jeg går også alene – hver dag. Selv om jeg er omsluttet av mennesker rundt meg – alltid. Likeve forstår jeg behovet ditt – tenke, be og bare gå – for meg selv.

    Slik har jeg gått alene, i fredstid og i krigsområder, i inn- og utland. En går alltid alene – inn i striden eller i roen – alene. I møte med de en elsker eller mot det for det levende menneske unevnelige – døden.

    Det er også da en møter «høgmessa i Pinsa» og stille eller med høy stemme, ber om den Hellige Ånds veilledning og velsignelse.

    Det rare er Arnfinn, at jeg alltid får svar…

  3. 3 Herman
    mai 30, 2012 ved 4:32 pm

    Jeg syns du skal vite det at jeg bringes til takknemlighet når jeg skjønner at jeg er bortskjemt. At det finnes en kirke som St Dominikus» klosterkirke der brødrene lever i bønn, forkynnelse, holder messe, forvalter sakramentene, hjelper med sykebesøk og sjelesorg, følger Kristi eksempel så langt de makter, og lever, som St Dominkus, prekebrødrenes kall til å leve som Jesu disipler. Hver på sin måte og sitt vis. Men under samme paraply, for å si det sånn. Til høsten venter jeg med spenning på broder Haavard Simon, at han skal følge etter. Han også. Jeg er så glad for at alle dere som har fulgt, og følger, sitt kall virkelig er kommet helt frem til løfteavleggelser for resten av livet. Vi lever alle i samfunn, enten med oss selv, men samtidig også med «de andre». Noen er skapt for sølibatet uten nødvendigvis å bare være homofile av den grunn, slik mange tror at munker er. Andre er skapt for samliv med ektefellen, men Herren har en verden også for dem. Og en kirke. Som St Dominkus. Dit kan vi komme og høste fruktene av deres bønner ved Jesus Kristus, vår Herre. Delta i tilbedelsen av Gud, motta sakramentene, gå i Kirken hver søndag slik det er bedt oss. Og alt dette gjør dere i frivillig fattigdom, ikke gatenes fattigdom, men Guds. Helt frivillig og uten persons anseelse. Jeg sier bare tusen takk for at jeg får være med på det. I Oslo. I morgen er det feiringen av Jomfru Marias visitas hos St Elisabeth. To fremtidige lekekamerater møtes, den ene er Guds Sønn, den andre er Johannes døperen, som etter Kristi eget utsagn er den fremste av mennesker som er født av en kvinne. På Jorden. Det skal jeg tenke litt ekstra på. Jeg gleder meg.

    Hilsen Herman


Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s


kategoriar


%d bloggarar likar dette: