12
Mai
12

homiletica: 5. sundag i påsketida, st paul krk, bergen, Joh 15,1-8

Sist sundag ver eg der, og legg her ut preika, litt forsinka…

Kjære kristne!

Vi er i påsketid! Vi forkynner og feirar den levande, oppstadne Kristus. I dag feirar vi han som Vintreet, som eit levande tre, med levade greiner som ber frukt, edel frukt; vindrua, eit symbol på glede, kraft og velsigning.

Vintreet og vingarden – det er eit kjent motiv i Bibelen og Guds historie med sitt folk. Profeten Jesaja kallar Israel, Guds folk, for Guds vingard (Jes 5):

7 Vingården til Herren, Allhærs Gud,
det er Israels hus,
og folket i Juda er hagen
som var hans lyst og glede.

Og no seier Jesus at han er vintreet, det fruktberande vintreet i hagen, og vi er greinene. Berre i samfunn med han kan vi bere frukt. Det vil seie: Berre i samfunn og enhet med han kan vi leve eit kristent liv. Kristendom er meir enn eit sett med moralprinsipp, det er einskap med Gud; Fader, Son og Heilagande, gjennom Kristus!

Korleis lever vi det samfunnet?
For det fyrste gjennom dåpen. Der blir vi eitt med hans død og oppstode, der blir vi poda som greiner inn i vintreet. For det andre gjennom evkaristien, gjennom nattverden. Der blir vi på nytt og på nytt eitt med han, med hans lekam og blod, der lever vi i kommunion, i full fellesskap med Kristus.
For det tredje blir dette fornya i Forsoningssakramentet (skriftemålet), der blir vi reinsa; hver gren som bærer frukt, renser han, så den kan bære mer, høyrde vi.

Men alt dette skjer ved at vi blir i hans ord. ”Blir” –det vil seie noko konstant, noko vi stadig høyrer, grunnar på, mediterer på, trur på, tar til oss, stolar på. Når vi høyrer lesingane i liturgien, når vi høyrer Guds ord forkynt, når vi les og brukar Bibelen i vårt eige liv, slik Kyrkja oppmodar oss om det, i vår lectio divina, vår heilage lesing.

Og alt dette – sakramenta og Ordet – det blir eitt med oss gjennom bøna; ved at vi opnar hjartet vårt for Jesus – med alt vi har av sorger, gleder, lengsler og behov. Eller ved at vi berre blir stille og blir i hans nærleik, med forventing og von.

Kjære brør og systre! Å vere kristen, å vere ein katolsk kristen, er å vite at i alt det som møter oss i kyrkja, er det Kristus som møter oss og vil ha samfunn med oss personleg. Berre då kan vi leve eit fruktbart liv.

Jesus gir oss også ei alvorleg påminning i dag. Han seier ikkje berre korleis vi skal bere frukt, men at dersom ei grein blir tørr, fruktlaus og død, bli ho kutta av og kasta på bålet, slik gartnaren, vingardsmannen, plar gjere det med døde og visne greiner.

Kjære vener; er vi blitt så skuggeredde at vi ikkje tør å snakke om det Jesus snakkar om: At vi kan gå fortapt, at vårt liv kan bli evig forspilt? Uansett kor vellukka det elles måtte synest? Som Gud sa det gjennom Jesaja, om Israel, sin vingard og om vingardsmannen, som hadde planta og stelt hagen så fint:

Han ventet rett –
men se, det ble blodig urett!
Han ventet rettferd –
men hør, det ble skrik!
8 Ve dem som legger hus til hus
og føyer åker til åker,
til det ikke mer finnes plass igjen,
så dere får sitte alene i landet!

20 Ve dem som kaller det onde godt
og det gode ondt,
som gjør mørke til lys og lys til mørke,
bittert til søtt og søtt til bittert!
21 Ve dem som er vise i egne øyne
og kloke i egne tanker!

Eg er redd at dette ofte passar på vårt folk, som på mange måtar har snudd ryggen til sin Gud, til hans ord, til sin dåp. Vi, kristne, vi katolske kristne, har eit ansvar for å snu dette, for å kalle folket og menneska tilbake til Gud, sin Skapar! Det er ikkje sånn at kristendomen alltid forblir her automatisk, at det berre går litt opp og ned og så går det uansett bra til slutt! Katolske foreldre har ansvar for neste generasjon , at dei formidlar trua til etterslekta, kyrkja og prestane har ansvar for at Guds hage blir stelt slik at kristent liv kan vekse fram og få næring gjennom forkynning og sjelesorg, unge menneske har ansvar for å gjere val i livet: Kva skal vere innhaldet og meininga i livet mitt?

Det gjeld landt vårt, det gjeld byen vår – Paulus hadde modig tala Herrens namn i Damaskus, høyrde vi i lesinga. Korleis talar vi i Bergen? – Det gjeld dei menneska vi lever blant, det gjeld tida og det gjeld æva, det gjeld vårt liv!

Derfor vil eg i dag be:

“Å fikk jeg kun være den minste kvist/på vintreet ditt, Herre Jesus Krist/ Og måtte så aldri skilles igjen, men elske og elskes/som venn hos venn!”


2 Responses to “homiletica: 5. sundag i påsketida, st paul krk, bergen, Joh 15,1-8”


  1. 2 Ragnhild Aadland Høen
    mai 16, 2012 ved 8:46 pm

    Prekenen var fin å høre – og like flott å lese. Tusen takk! Takk for at du utfordrer oss, og takk for at du peker på Jesus på en slik måte at han blir lettere å se. Takk spesielt for avsnittet om «vårt folk, som på mange måtar har snudd ryggen til sin Gud, til hans ord, til sin dåp. Vi, kristne, vi katolske kristne, har eit ansvar for å snu dette, for å kalle folket og menneska tilbake til Gud, sin Skapar!» Det passet spesielt bra å få denne påminnelsen nå like før 17. mai. Jeg oppfordrer alle til å ofre messen på nasjonaldagen for Norges omvendelse.


Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google photo

Du kommenterer no med Google-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s


kategoriar