18
Sep
11

nota bene: Sivilreligionen

Fyrst publisert i spalten Signert, Klassekampen, laurdag 17/9-11…

Havet av blomar og ljos framfor Oslo domkyrkje og mange andre kyrkjer i dagane etter 22. Juli, overrumpla mange. Likeins straumen av folk inn i kyrkja for ha ei stille stund. Det er grunn til å merkje seg at dei reint sekulære livssynsorganisasjonar plutseleg var uaktuelle som tolkar og mottakar av dei store, folkelege kjenslene. Det var kyrkjene som synte seg å ha den naudsynte symbolkrafta som skulle til.

Noko av det same kan ein seie om dei offisielle styremaktene, representerte ved politikarar og statsleiarar. I røynda skjedde det ei slags overlapping av dei to sfærene; den kyrkjelege og den statlege. Det kyrkjelege og kristne innhaldet i minnerituala var temmeleg nedtona og kunne førast i mange retningar. Kyrkja sine folk var varsame med å profilere det religiøse innhaldet i ljostennings- og blomerituala. Det er heller ikkje prestar og biskopars ord som blir hugsa best frå alle dei store markeringane. På grunnplanet gjorde dei heilt sikkert ein stor menneskeleg og sjelesyrgerisk innstast, men dei store, tolkande orda kom fyrst og fremst frå ein annan kant; frå den statlege og nasjonale leiarskapen. Kyrkja hadde rommet, men dei andre førte ordet, kunne vi seie. Når ein kom så langt som til den store minnehøgtida i Oslo Spektrum, hadde ein fått tid på seg til å regissere ei ikkje-kyrkjeleg høgtidsform. Religionane var der med sine representantar, men på line med alle andre.

Og likevel var det ei nesten religiøs stemning over det heile. Som det var det i dei spontane folkemøta med song og roser. Her kunne ein kjenne seg som deltakar i eit stort kollektiv, samla kring dei same kjenslene og i sterk identifikasjon med den nasjonale fellesskapen – med alt den ber med seg av historie og symbolikk. Ein sorgas 17.mai.

Alt dette er positivt for både den felles bearbeidinga av den krisa som 22. Juli var, og for ivaretakinga og styrkinga av einskap og god vilje i det norske samfunnet vidare framover. Likevel må vi spørje om denne nye sivilreligionen har substans i seg til å bli noko meir enn ein emosjonell episode. For kyrkjene burde det vere klårt at dei ikkje kan behalde den nye tilstrøyminga og sympatien utan å tydelegjere trua gjennom forkynning, opplæring og vegleiing. Det vil verke sakleggjerande og skvært for alle. Nokre, kanskje mange, vil gå andre vegar enn kyrkja, medan andre vil kunne få eit meir medvite og fruktbart tilhøve til tru og kyrkje. For samfunnet som heilskap har minnemarkeringane blitt ei påminning om religionen, rituala og livstolkinga sin sentrale plass både på det personlege og det institusjonelle planet. På lengre sikt spår eg likevel at både den rituelle og den verbale retorikken kring ”22. Juli” blir for grunn og vag til å ha berekraft og vekstkraft. Ljos, blomar og bamsar kan fungere så lenge kjenslene er sterke og nære, men treng eit tydlegare meiningsinnhald som ei meir varande tolking av grensespørsmåla i livet: Kva er døden? Kva er vondskapen? Er det tende ljoset uttrykk for ei bøn eller berre ei nesten-bøn?  Det prøvande og anande utrykket seier sjølvsagt noko om at vi nærmar oss realitetar som er større enn våre tankar, men det vekkjer også behovet for ei meir samanhengande forklåring av tilveret. Dei metafysiske spørsmåla melder seg, noko vi lenge har vent oss til å avvise eller fortrengje. Anten vi landar som  truande, ikkje-truande eller noko midt i mellom, blir vi no utfordra til å tenkje gjennom dette.

Også på det samfunnsetiske området vil vi etterkvart få bruk for referansar og termar som er meir presise og omfattande enn dei runde honnørorda som ”åpenhet” og ”demokrati”. Då kan det bli meir kontroversielt, men også meir gjevande og operativt. Ein ny debatt og eit større engasjement rundt etiske tema, er berre sunt. Det er bra med feiring av samkjensle og fellesverdiar slik kriser ofte framkallar det, særleg i kulturar som er blitt så invidiualistiske og profane som vår. Men dersom politikarane får tildelt for mykje av rolla som presteskap – og presteskapet liknar til forveksling alle andre velmeinande samfunnsaktørar, kan det bli noko sveitt i lengda. Då kan kjenslevarmen ende som sentimentalitet og leiarskapen tippe over i det manipulerande.

Kjensler treng også teori. Ein sivil kvasireligion er ikkje nok.


2 Responses to “nota bene: Sivilreligionen”


  1. 1 Helge Koch
    september 18, 2011 ved 9:14 pm

    Endelig kom de ordene jeg så lenge har ventet på- Jeg er så enig, så enig. Jeg har hele tiden spurt meg selv: «Hvor er Gud i all denne retorikken»? I kirker, bedehus, bønnesamvær har man bedt til Herren over denne fryktelige hendelsen, men i det offentlige rom, i media og minnetaler, har man hørt lite eller ingenting av hjertets tale til den levende Gud, ropene som burde ha runget gjennom eteren fra prester og biskoper, de som skal lede folket til Han som er den eneste som kan vende det onde til det gode. Han som er den eneste som kan gi meningsløshetens bleke ansikt et svar med evig håp til dem som skulle elske Ham. Blomster, vakre taler og omsorg skal være med, men uten Jesus blir det bare en drønnene malm, eller en klingene bjelle.

  2. 2 Johannes Servus
    september 19, 2011 ved 3:36 pm

    Derfor er det så viktig å ikke glemme Gud. For på godt som vondt er Han skaperen bak alt vi har. I tragedie som i trumf og/eller takksomhet.


Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google photo

Du kommenterer no med Google-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s


kategoriar


<span>%d</span> bloggarar likar dette: