«Han stengde mine vegar med tilhoggen stein…» (v 9)
Kven? Gud. Gud gjorde seg til profetens motstandar. Pressa han. Hindra han. Heldt han i nakken. Men profeten held fast, sjølv om han skrik, for han kan ikkje stikke, han må la slåsskampen gå sin gang. Kjenne at han toler det, så vidt. Slik blir han kjend med sin veikskap og sin styrke. Og han veit: «Herren er min lut, difor vonar eg på han» (v24).
Gud er min lagnad. Som ryttaren på hesteryggen, held eg meg fast sjølv i villaste trav. Let meg ikkje slengje av. Heng med. Til det roar seg. Og stengde vegar opnar seg.
Fint skrevet med utgangspunkt i en utfordrende tekst. Bibelen – som livet – omfatter så mye mer enn den vinklingen en lettvint herlighetsteologi beskriver.