23
Aug
11

officium: tysdag, 21. vike i det allmenne året, Jeremia 1 (matutin)

«Kva ser du, Jeremia?» (v 11)

Profeten får ord lagde i munnen – og syner for sitt indre blikk. Jeremia hadde ein heilt konkret visjon, han såg ei grein av vaketreet, eit teikn på at Herren vil vake over det profetiske ordet så det går i oppfylling.

Å vere Guds bodberar og å leve aktivt i trua, inneber å ha sitt indre syn retta mot Gud. Det førutset «det reine hjartet», som er eit anna ord for det samla sinnet, den faste retninga, ikkje å vere styrd av sine lidenskapar. Då blir det opna eit synsfelt, eit fokus, og det er bøna. Bøna – den søkinga i oss som pressar mot grensene for det synlege, det vi umiddelbart registrerer. Som veit at Guds-nærveret er like ved, men bak den tynne veggen av synleg røyndom. Å be, er  å gå gjennom desse stengde dørene av det reint dennesidige. Det er å trenge gjennm til Gud.

Fest blikket og vent. Det er å be. Då blir du ein sjåar.

Reklame

3 Svar to “officium: tysdag, 21. vike i det allmenne året, Jeremia 1 (matutin)”


  1. 1 Ingvild
    august 26, 2011 ved 3:51 pm

    En fantastisk beskrivelse av bønnen! Den tynne veggen av synlig virkelighet – mange opplever den kanskje ikke så tynn? Men med det indre, troens øyet festet på Gud så vil Han selv lyse gjennom denne veggen. Er ikke dette kontemplasjonens vesen?! Arnfinn, du skriver ofte så vakkert fra naturen – møtene med Gud i skaperverket. Jeg tenker det er det samme fokuset du har der? Vi trenger det konkrete, synlige også for å skue det usynlige!
    En liten kommentar til at du så (tilsynelatende) entydig bruker ordet lidenskap negativt: Det kan godt være mer lidenskap blant kristne dersom den rettes mot noe godt – Jeremias selv var slik jeg ser det en mann med mye lidenskap!

    • august 26, 2011 ved 5:22 pm

      Lidenskap har eg ofte brukt i positiv tyding. Eros og agape høyrer saman. Men også dei positive lidenskapane skal styrast – vere underlagde forstand, dømekraft og kjærleik. Det gode kan, som kjent, bli det bestes fiende.

      Å trenge inn i den usynlege verda – det er kontemplasjonens vesen, ja. Det synlege kan vere ein veg til det usynlege. Samtidig kan det synlege melde seg som «det einaste», som sjølvtilstrekkeleg. Difor seier den hl Paulus: «Vi har ikkje det synlege for auga, men det usynlege», og Herren: «Sæle er dei som ikkje ser, men lilkevel trur».

  2. 3 Ingvild
    august 26, 2011 ved 6:00 pm

    Takk for nyanseringen av lidenskap (jeg siktet kun til bruken i denne aktuelle posten). Dette er et tema som blir/er en del av forskningen jeg har begynt på… et arbeid der jeg vil fokusere på at kjærlighet grunnleggende sett er EN – og at eros og agape er to sider av samme fenomen. Jeg spør etter en (eventuell) sammenheng mellom vår erfaring av mellommenneskelig kjærlighet og den gudommelige kjærlighet. Det er et stort og komplekst tema (og krevende figuranter jeg har valgt), men spennende!

    Kontemplasjon: dette ordet brukes visst i litt ulik betydning i forskjellige monastiske tradisjoner? Ordet betyr å betrakte – og om jeg har forstått rett så praktiseres dette hos noen først og fremst som en ren indre bønn, mens andre (som T.Merton?) bruker det mye i sammenheng med å betrakte naturen/samfunnet og se mystikken / Gud i dette. Kan du si noe utfyllende til ulike tradisjoner i så måte??


Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s


kategoriar


%d bloggarar likar dette: