02
Jul
11

carpe diem: ferie og ferje…

…er nesten det same, for den som held seg på Sunnmøre eller andre stader på Vestlandet om sommaren. Trass alle tunnelane og bruene er det endå «fjord mellom frendar». I dag la eg ut på den fyste sykkelturen, akkurat når det skein av etter nokre dagar med regnskodde ned i fjella. Eg trakka (og leidde litt) opp Strandafjellet, susa ned Myrdalen og Velledalen, seig utover på sørsidsa av Sykkylven til Hundeidvik, aust for innløpet til fantastiske Hjørundfjorden. Sol og varmt der, litt meir hustre på hi sida, på Festøy, der Storfjorden blir endå opnare, sør Vartdalsfjorden og ut Breisundet i nordvest.

Dette skriv eg ombord på ferja, med ein kopp kaffi, på veg over til Solevåg på Ålesund-sida. Freedom.


5 Responses to “carpe diem: ferie og ferje…”


  1. 1 øystein
    juli 3, 2011 ved 6:58 am

    Litt mild kritikk: av og til skriv du innlegg som er heilt blotta for åndelege gullkorn, bibelske henvisingar eller klostervisdom. Misforstå ikkje, det er fint å lesa om annleisferiane dine, men kvifor ikkje inkludera dei åndelege tankane som ein mann av ditt kaliber må ha tenkt på turen? Eller har du ferie frå dei også?

    • juli 3, 2011 ved 2:31 pm

      Heilt medvite at det ikkje er åndelege gullkorn i alt stoffet. Meditasjonane (officium) opprettheld eg så regelmessig som råd når eg er ved basen. «Carpe diem»-postane skal gje litt inntrykk frå opplevingar, men er like mykje for å varsle kvar eg er. For folk som vil treng det, er det greitt å vite om eg er tilgjengeleg på vanleg måte eller borte/oppteken. Så dette er berre ei litt meir «illustrert» oppslagstvale, eigentleg.

  2. 3 KJ
    juli 4, 2011 ved 10:08 am

    «Elles hadde alereie Platon sagt at all filosofi tek til med undringa: óg vår eigen tro tek til med undringa yver skaparverket, yver Guds venleik som vert gjort synleg [etter Herrens ikjøting].» (Bengt XVI av Rom/Jon av Damaskus). Hev Herren herleggjort heile naturen på dette viset kan vel nokre andelege såkorn kan vel óg verte funne i ein kopp med innkokt kaffi på ei ferje millom vestlandsfjell utan at du treng utbrodera. Hald fram, broder.

  3. 4 Herman
    juli 8, 2011 ved 4:16 am

    Jeg synes vel at broder Arnfinn må få lov til å skrive hva han selv ønsker her på bloggen, og vi andre også selvfølgelig, innenfor rimelighetens egne grenser for vårt vedkommende i hvert fall. Selv om Øysteins kritikk er mild, peker den på noe viktig, som jeg vil imøtegå på en forhåpentligvis mild måte: Dette er broder Arnfinn’s blogg, og han skriver slik han vil og i den retning han vil. Det er ikke en markedsstyrt affære som en avis, der man må prestere for en redaktør. Helt klart, vi er bortskjemt med gullkorn og friske tanker her, men det er fordi broder Arnfinn er sånn som han er, for han er nettopp slik han er. Ved en anledning i St Dominikus Kirke ble en jubilant fremhevet i en tale på en slik måte at vi forsto at vedkommende kom til Kirken som privatperson, stilt overfor Gud, slik han var for alle andre enn Verden utenfor. Derfor fikk vi i menigheten et helt annet inntrykk av ham der enn i andre sammenhenger utenfor Kirken. Jeg synes det er urettferdig å kritisere broder Arnfinn for å ta fri fra gyldne tanker, dersom det er det han gjør, da. Jeg vil fremheve at det frater Arnfinn står for, og det han delvis også vil med denne bloggen, er å presentere et helt annet alternativ til samfunnet enn det samfunnet utenfor er kjent med! Det handler om å leve som menneske, ikke som en som skal prestere over evne hele tiden, slik samfunnet krever i dag. Det har gått heresi i det å prestere fremfor det å arbeide til andres nytte. Frater Arnfinn er ikke lat, han stiller seg frem som menneske og munk, noe samfunnet i dag er ukjent med. En munk er ikke som Ibsens Brann. Han kommer ikke med påhitt for påhitts skyld. Han fremmer ekthet og tilstedeværelse. Og fremfor alt å være menneske og dominikaner i Jesu Kristi følge. Det er noe annet!

    Hilsen Herman

  4. 5 solveig
    juli 13, 2011 ved 6:19 pm

    Enig med KJ! Mennesket er dyret som undrar seg, meinte grekarane, det som gjennom undringa nærmer seg Det Eine – Sanne og Gode (og Vakre), det tilgrunnleggjande (arche). Og for ein kristen er jo naturen sjølv eit sakrament. Synes det kjem fint fram også i det meir skildrande postane. Veldig bra! 🙂


Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google photo

Du kommenterer no med Google-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s


kategoriar


<span>%d</span> bloggarar likar dette: