12
Mai
11

officium: tordsdag, 3. vike i påsketida, av den hl Ireneus» skrift «Mot vranglærene» (matutin)

«Fordi vi er lemer på hans kropp og blir nærte ved hjelp av det skapte, den skapningen ha sjølv steller til rådvelde for oss ved å la sola gå op og la det regna slik han vil, sa han at den kalken som stammar frå skaparverket, var hans eige blod som styrkjer vårt eige blod, og han stadfeste at det brødet  som kjem frå skaparverket, var hans eigen kropp som nærer vår kropp».

Irenenus (biskop av Lyon)  tek opp kampen moit ein av dei største og fyrste truslane mot trua: Gnostismen, med sin ringeakt for skaparverket og for materien. Ein slags åndeleggjort kristendom. Skulle dette slå gjennom, ville skapartrua gå tapt, og også inkarnasjonen og sakramenta.  Omvendt kan vi seie at fornekting eller nedvurdering av sakramenta er ei fornekting av skaparverket, av det materielle, av inkarnasjonen, av Golgataofferet og av oppstoda. Kort sagt av både skaping og frelse.

Reklame

7 Svar to “officium: tordsdag, 3. vike i påsketida, av den hl Ireneus» skrift «Mot vranglærene» (matutin)”


  1. mai 13, 2011 ved 3:42 pm

    Jeg leste nettopp en artikkel av Tom Sverre Tomren hvor han lager en økologisk kristologi ved å se på Jesus med humanøkologiske øyne: Da Jesus var her på jorden og spiste, drakk, svettet, pustet ut, blødde, gråt og var på toaettet, gikk dette tilbake i jorden og ble brutt opp i molekyler som siden ble en del av planter, så andre dyr og så videre. Jesus er derved blitt en integrert del av skaperverket, slik vi alle er fordi vi alle er en del av de samme kretsløpene. Etter en slik tanke er det i prinsippet mulig at de molekylene som en gang var i Jesus også er i brødet og vinen – og i oss. Det er en litt overveldende tanke, synes jeg.

  2. mai 13, 2011 ved 6:27 pm

    Det blir ikkje verkeleg kristologi dersom ein berre reknar med Jesus som menneske. Det er nettopp inkarnasjonen, at Ordet, Sonen, den andre personen i Treeininga, tek opp i seg den menneskelege naturen (som inneber alt det Jesus gjorde og som Tomren heilt rett omtalar) som gjev «trøkk» i dette som økologisk kristologi. Hans nærevere i nattverdelementa er ikkje berre hans nærvere i det økologiske krinsløpet, men hans nærvere som Gud og menneske. Det er eit under.

  3. mai 13, 2011 ved 7:49 pm

    Jeg er enig i det du skriver. Tomren skriver også om jomfruunnfangelsen og om den legemlige oppstandelsen hvor Jesus slik tar med seg en del av Jorden inn i Himmelen. Det blir vel et slags tilleggsperspektiv, vil jeg si. Jeg er oppvokst med den typen åndeliggjorte kristendom som du skriver om i innlegget, og det er vel derfor disse materielle perspektivene virker så overveldende på meg. Jeg er ikke vant til å forholde meg til Gud utenfor hodet mitt.

  4. mai 13, 2011 ved 8:28 pm

    Viktig å få desse dimensjonane på plass; det er ein del av den elementære/ortodokse trua. Gud tar vår natur på seg – og gjer seg derved til eitt med- og forløyser heile skaparverket, også det materielle.

  5. 5 Herman
    mai 14, 2011 ved 2:52 am

    Jeg er helt enig med broder Arnfinn i at man ikke bare skal se på Kristi «menneskelige» funksjoner i retning av det guddommelige, og isolere disse fra den delen av Hans natur som er guddommelig. Kristus er både Gud og Mann, som det står i salmen.

    Når det gjelder «etasjen under», de hellige og de som Han har utvalgt til forbedere i Himmelen, alle de andre i Bibelen og alle andre Kristne, hvem har vel ikke vært på do?

    Men å gjøre Kristus til et rent naturmekanisk fenomen, det tror jeg blir feil.

    Hilsen Herman

    • mai 14, 2011 ved 9:21 am

      Bare for å ha sagt det, så mener både jeg og Tomren at Jesus var både Gud og menneske. Men han setter den etablerte læren inn i (og uten å redusere den til) en organisk kontekst. Jeg nevnte de spesifikt menneskelige og humanøkologiske delene av artikkelen fordi det var det som satte mest inntrykk på meg fordi det også var det som var nytt for meg. For når lutheranere snakker om at Gud tok vår natur på seg, er det som regel kun de sosiale, emosjonelle og kulturelle sidene ved mennesket vi snakker om. Det at han ble kropp, blir liksom en forutsetning for disse nevnte sidene, de vi regner for å være viktigst. Sånn er det å ikke være katolikk 😉 Det blir som sagt et tilleggsperspektiv når man tenker på båndet mellom oss og Gud samt båndet mellom alle oss som er en del av allnaturen. Eller for å si det på en annen måte: Det er nok en måte Gud binder oss sammen på.

      • 7 Herman
        mai 15, 2011 ved 7:17 am

        Skjønte ikke helt hva du mente med det å være katolikk og det å ikke være katolikk, men mitt poeng er at å lage nye grener i læren, å gjøre atskilte fenomener og nye sammenhenger om til nye former for lære utover det som er overlevert, det syns jeg blir feil.

        Utover det håper jeg alle får en god, ny søndag!

        Hilsen Herman


Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s


kategoriar


%d bloggarar likar dette: