31
Mar
11

officium: torsdag, 3. vike i faste, frå Tertullians (160-225) bok om bøna (matutin)

«Åleine bøn kan overmanna Gud…»

Tertullian talar – som Augustin – eit språk moderne, vestelege, menneske skjønar. Romersk, presist, konkret, personleg, utan indirekte og snirklete flosklar.

Overmanne Gud? Det er ein tanke som høyrest alt for ufrom ut. Fordi vi er blitt så framandgjorde for bibelsk tankegang og truskjensle. Les Salmane, les Job, les korleis Moses og Jakob kjempar med Gud, korleis Jesus også strir med sin Far før han overgjev seg. I Jesus kjempar Gud med Gud, seier Luther.

Bøna må vere kraftig og tydeleg, også når ho er svak; ein veikskap som overvinn seg sjølv og bed likevel, på trass av alt. I trass. Veikskap som slapp manér er noko anna. Slik bøn når knapt over lippene.

Det gjeld om bøna som med alt i Guds rike:  «Frå Johannes døyparens dagar og til no vert himmelriket storma, og dei som stormar det, riv det til seg» (Matt 11,12).

Reklame

10 Svar to “officium: torsdag, 3. vike i faste, frå Tertullians (160-225) bok om bøna (matutin)”


  1. 1 Herman
    april 1, 2011 ved 6:25 am

    Nei, det er jo helt umulig. Å overmanne Gud! Men kanskje det var noe i Tertullians tidskontekst som gjorde at det var slik han uttrykte seg?

    I en tid med utstrakt keisermakt, vold og ugreie, der Guds minoritet måtte kjempe for sin eksistens med nebb og klør, bli drept og pint av de onde, som ikke så de kristne som noe annet enn folk som brøt med det de var vant med fra før.

    Da kunne kanskje overmanning bety noe i retning av «overvinne Guds opprinnelige plan» få Ham til å endre sin bestemmelse. Og det går jo an. Gud er jo lydhør for menneskenes bønner, ved Jesus Kristus.

    Hilsen Herman

    • 2 Ingvild Røsok
      april 1, 2011 ved 9:21 am

      Nei, det er mulig! – ikke fordi vi ved egen kraft kan «måle» oss med Gud – tvert imot. Han kan bare ikke la vær å ta imot oss om vi kommer som vi er, med vår svakhet, for å tiltrenge oss det han selv er… Som Arnfinn sier: les om Moses og Jakob som slåss med Gud. Exodus 33, for eksempel.
      Det handler om så mye mer enn å få Gud til å endre «mening» – det handler om å stå fast og ekte i en relasjon og å ville den med hele seg…

      Ingvild

  2. 3 andreas
    april 1, 2011 ved 12:24 pm

    Enig med deg Ingvild. Det handler om å ta med hele seg i møtet med Gud, å være 100% ærlig og sammtidig akspetere den radikale ulikhet – jeg er fristet til å bruke ordet «negativitet» Gud er og representerer i forhold til vår eksistens. Og leve med det

  3. 4 Herman
    april 1, 2011 ved 1:33 pm

    Til Ingvild og Andreas: Dersom dere leser det siste avsnittet i det jeg skriver over, ser dere at vi er enige. Gud kan endre sine planer når Han hører menneskenes bønn (og de helliges).

    Men å overmanne Gud slik man dreper en keiser for å bli en keiser selv, er en konnotasjon i begrepsammenhengen som vi kan ha lett for å misforstå, vi som er mennesker og ikke er nøyaktig slik som Gud… Dette handler ikke om vilje mot vilje (eller uvilje) men om bønn om viljesendring. Etter mitt syn.

    Dermed mener jeg at uttrykket ikke er ugyldig, men en klar språksak. Skulle være artig å vite hva som står i originalteksten her, og hvor den fremkommer.

    Hilsen Herman

  4. april 1, 2011 ved 1:38 pm

    Inga motsetning mellom det Herman og de andre seier her. «Gud er lydhør for menneskenes bønn», sier Hermnan, «han kan endre sin bestemmelse», han lar seg overtale. Dette er nettopp det same som at Gud er «svak» for vår tillit, vårt frimod, vår iver; å ta med heile seg i møtet med Gud (Andreas), når vi vil med heile oss (Ingvild).

  5. 6 Solveig
    april 1, 2011 ved 1:45 pm

    «overmanne», «rive til seg», «storme» – for meg er det et krigersk språk jeg ikke klarer å kople meg til..

  6. 7 Solveig
    april 1, 2011 ved 1:48 pm

    ps: poenget å ta med hele seg, med all uro, alle indre konflikter, håp, en måtte ha i seg, når en ber, «tar jeg»; det er valget av språk som vekker uheldige assosiasjoner (i meg)

  7. april 1, 2011 ved 4:00 pm

    Solveig: Ein kjem ikkje frå at dette er eit språk som høyrer heime i den bibelske språkverda. Og eg trur det er uråd å utrydje det også den humane verda; «livskamp», «eg kjempar» – for livet, for kjærleiken… Eller Tor Jonsson: «Storm mitt jordlivs siste skanse…» Eg trur heller ikkje alle prosessar i livet er «fredfulle». Dessutan endrar språk/metaforar seg når dei vert overførte på nya/andre område. Her er det snakk om det drastiske møtet mellom Gud og oss, ikkje om ei militær okkupasjonsmakt, eller om å overkøyre andre menneske.

  8. 9 Solveig
    april 1, 2011 ved 4:32 pm

    A: enig i stor grad, og de viktigste prosessene er kanskje de minst «fredfulle». (de som har med «hjertet» å gjøre, og jeg tror det alltid er spenninger i kjærligheten – at agape også har eros i seg, og omvendt)

  9. 10 Herman
    april 2, 2011 ved 8:15 am

    A+I+S: Dette syntes jeg var artig. Fint å få belyst et emne fra flere vinkler slik.

    Hilsen Herman


Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s


kategoriar


%d bloggarar likar dette: