«Bøna er ljoset i sjela, ho gjev sann kunnskap om Gud, ho bind Gud og menneske saman» .
Den som bed, lever i eit rom, i ein atmosfære, i ein dimensjon som han elles ikkje ville ha vore i. Bøn blir noko som er heilt integrert i livet. Eit nærvere som fylgjer deg. Det er så innarbeidd at ein ikkje alltid tenkjer over det. Ikkje at bøna alltid er lett, eller kjennes like sterkt. Men likevel: «Tett ved sida mi går Jesus», og då er også Faderen og Den heilage Ande der. Den Treeinge omsluttar meg.
Det gjer alt annleis.
Men’s curiosity searches past and future
And clings to that dimension. But to apprehend
The point of intersection of the timeless
With time, is an occupation for the saint—
No occupation either, but something given
And taken, in a lifetime’s death in love,
Ardour and selflessness and self-surrender.
For most of us, there is only the unattended
Moment, the moment in and out of time,
The distraction fit, lost in a shaft of sunlight,
The wild thyme unseen, or the winter lightning
Or the waterfall, or music heard so deeply
That it is not heard at all, but you are the music
While the music lasts. These are only hints and guesses,
Hints followed by guesses; and the rest
Is prayer, observance, discipline, thought and action.
(Eliot i den tredje av Three Quartets)
Four Quartets, sjølsagt..
Tett ved sida mi går Jesus,alltid i bøn og nærver,-gjennom tvil og tru.Og det er som du skriv,det gjer alt annleis.
Takk for at du er her.
Marieklem