«Den vise kjenner i sitt hjarta både tida og domen» (8,5)
Det kan sjå ut som on Forkynnaren forkastar visdomen, at alt er hipp som happ, det går godt med dåren og dårleg med den kloke, alt er fåfengt. Men det han vil, er å jekke ned menneskeleg aktivisme og ein altfor overflatisk rasjonalitet. Berre Gud kjenner løyndomane med verda og sjølv om vi prøver i granske dei ut, må vi til slutt berre leve av ein grunnleggjande tillit til at verda og livet har meining, trass alt.
Den vise ser intuitivt gjennom alle kvasivurderingar, analysar og scenarier. Han eller ho veit at vi, trass alle paradoks, før eller seinare blir innhenta av det vonde eller gode vi har investert i i livet vårt. «For alle ting har si tid og sin dom» (v 6b).
Det er akkurat det. Vi kjenner ikke Guds veier, selv om vi søker dem. Til det er de for mange, og vel så det. Vi kjenner ikke Hans planer, selv om vi kan følge Hans bud og dommer.
Vi vet ikke hvorfor det finnes muslimer og tusenvis av trossamfunn. Vi vet ikke hvorfor noen havner her og noen havner der. Men vi vet alle hva vi har, de fleste av oss kanskje, men knapt nok det. Og vi holder oss til det vi er vant til. I hvertfall ganske mange av oss.
Av og til tenker jeg på Job. Han hadde mye, men tapte alt. Likevel takket han Gud, selv om det var djevelens verker som herjet hans familie og eiendom.
Men vi vet hvor vi skal, vi skal til den ytterste dag, dommedagen, den siste dag før verden forgår og fornyes i Kristus. Om alt det vi ikke kjenner til eller vet om er som tannhjul eller tråder i denne store veven vet vi ikke. Vi vet bare at Han kommer. «Når alt er skjedd».
I mellomtiden håper jeg at frater Arnfinn fortsetter å blogge, og at alle som skriver her føler seg velkomne. Det blir som i en liten miniverden, et håp om en himmel.
Hilsen Herman