31
Jan
11

homiletica: 4. sundag i året, St Svithun krk, Stavanger, Mat 5,1-12

Kjære brør og systre!

Det handlar om dei audmjuke i dag; om de fattige i ånden, som vi høyrde. Det er ikkje så lett å prøve å vere audmjuk; «eg er veldig audmjuk», liksom. Det blir feil.

Bibelen meiner noko heilt spesielt med dette: Dei audmjuke.  Søk Herren, alle ydmyke i landet, dere som gjør hans vilje, høyrde vi i den fyrste lesinga. Det er eit namn på dei fromme, dei verkeleg truande i folket. Heile Israel var Guds folk, utvald av han, i pakt med han. Men det å vere ein verkeleg israelitt, ein israelitt utan svik, som Jesus kalla ein av sine disiplar – det var noko som ikkje var automatisk. Eg er israelitt, alt OK; eller: eg er katolikk, alt OK, eg er prest eller pater, OK, spelar inga rolle om eg tar det så nøye.

Nei, midt i Israel, midt i Guds folk, var det nokre som tok trua si på alvor – som i virkeligheten bar alle dei andre. Bibelen, særleg profeten Jesaja, kallar dei for resten, den trufaste resten, som stubben av eit tre. Eller dei fattige.. Det var dei som ikkje lot seg lure av rikdomen og luksusen som kom då landet blei rikt og mektig. Det var dei som ikkje fylgde dei heidenske skikkane og rituala som folkeslaga rundt Israel praktiserte. Det var dei som forblei trufaste mot Israels Gud, også under okkupasjon eller i eksil, som Daniel – han som i Babylonia opna vindauget sitt mot Jerusalem, mot templet, og bad til Gud tre gonger om dagen, sjøl om det var forbudt. ”Dei fattige/dei audmjuke – det var dei som ikkje berre utførte reglane i lova til punkt og prikke, men som hadde eit hjarte fullt av tillit til Gud. Dei stolte på han, vona på han, var lydige mot han, påkalla han!

Det er desse som vi høyrde om:

Jeg lar det bli tilbake hos deg et armt og ydmykt folk. De skal ta sin tilflukt til Herrens navn…De skal ikke gjøre urett mer og ikke tale løgn. Ingen svikefull tale skal finnes i deres munn. De skal finne føde og hvile trygt, og ingen skal skremme dem.

Det var denne ånda som prega dei som på Jesu tid blei kalla  dei stille i landet . Til dette åndelege miljøet høyrde Maria og Josef, gamle Simeon i templet og profetkvinna Anna Fanuelsdatter, ho som, då ho blei enkje, vigde seg til faste og bøn og levde i templet dag og natt. Det var desse som venta på Messias og som tok mot Jesus då han kom. Det var i dette miljøet Jesus vaks opp.

Og det er nettopp i dette perspektivet vi skal forstå det når han seier til disiplane sine, slik vi høyrde i evangeliet, i sæleprisingane:

Salige er de fattige i ånden, for himlenes rike tilhører dem, Salige er de ydmyke, for de skal ta jorden i eie.. Salige er de som sørger…de barmhjertige, de rene av hjertet, de som skaper fred…

Dette er menneske som set all sin lit til Gud og som har sin rikdom i han. Slik er Jesu disiplar, slik er Guds vener til alle tider. Dei som er opne mot Gud og mot andre, som ikkje er lukka inne i seg sjølve. Menneske som har alt for mykje å ta vare på, går glipp av dette, går glipp av Gud og Guds rike. Dei har alt fått si løn, seier Herren. Du kan ikkje tene både Gud og mammon; mammon, dvs alle dei materielle resursane som finst i livet. Derfor var dei fyrste kristne slik vi høyrde i den andre lesinga:

Ikke mange mektige, ikke mange av edel byrd. Men de som i denne verden går for tåper, dem har Gud utvalgt for å gjøre de vise til skamme … for å gjøre til intet de som er noe, så ingen dødelig skal ha noe å rose seg overfor Gud.

Det var husslavar og galeislavar, det var soldatar og vanlege folk. Dersom nokon var rik, måtte han dele sin rikdom med dei andre, for pengehugen er rota til alt vondt, seier apostelen. Ja, i urkyrkja i Jerusalem hadde dei t o m  felles kasse, slik at alle kunne få hjelp. Dersom nokon var klok og lærd, måtte han bruke sine talent til det beste for andre.

Brør og systre! Vi treng alle slags folk i kyrkja, men her må alle finne seg i å vere på like linje; uansett nasjonalitet, uansett bakgrunn, uansett livshistorie, uansett utdanning og karakterar, uansett stand og stilling. Å vere katolikk, er ikkje ein ekstra ”fin” måte å vere kristen på. Av og til kan det ha blitt oppfatta slik her i Noreg; difor er eg glad for alle som er komne frå andre land og vist oss at å vere katolikk, er noko vanleg, for vanlege folk. Å vere ein katolsk kristen, betyr nettopp å vere ein vanleg kristen. Vi er eitt folk, ein familie; kyrkja er katolsk, for alle, alle som vil gå Guds veg. Prestane, biskopane, kardinalane og paven –dei er alle tenarar, vi er alle Guds barn, noko større kan vi ikkje vere. Vi er alle syndarar som treng å gå til skriftemål. Vi er alle tiggarar som ber til Gud om det vi treng: –Lat namnet ditt helgast, lat riket ditt koma, lat viljen din rårda, gjev oss i dag vårt daglege brød, forlat oss vår skuld, før oss ikkje ut i freisting!

Vi får alle ta i mot den same Kristus i Evkaristien. Han er vårt liv, vårt alt, 

..han som Gud har gitt oss til å være vår visdom, ja, vår rettferdighet, vår helligelse og vår befrielse, – så det skal være som det står skrevet: ’Den som roser seg, skal rose seg av Herren!’

 Å vere audmjuk er difor å seie:

 Jeg har valgt å gjøre selskap med Guds enkle vandringsmenn/ det får koste hva det vil, men jeg må hjem til himmelen!

Reklame

7 Svar to “homiletica: 4. sundag i året, St Svithun krk, Stavanger, Mat 5,1-12”


  1. 1 Herman
    januar 31, 2011 ved 9:16 pm

    Dette var hyggelig lesning. Skulle bare ønske at jeg kunne Bibelen like godt som deg. Men så er det vel noen år i mellom, og du er prest, og det er ikke jeg. Så sant er det med den siden av saken..

    Det er viktig og understreke at vi alle både er herrer og tjenere. Herrer over oss selv når vi lar Kristus komme inn i vårt liv, Han som er Herrenes Herre og Tjenernes Tjener. Jeg leste for ikke så lenge siden om en hovedfagsoppgave avgitt ved UiO der kandidaten konkluderte med at Pavens ærestittel «slavenes slave» var en bekreftelse på at Pavestolen aksepterte og godkjente slaveri. Vår biskop Bernt Eidsvig gikk da ut med pressemeldingen som beskriver Kirkens forhold til slaveri, og hvordan en skiller eiendomsslaveri fra det å være Kristi «slave», et uttrykk som i billedspråket vender opp mot Kristus, mot frelsen og som bærer i seg en identifikasjon med slaven, ikke likhet.

    Det var dette som blant andre Marx misforsto galant. Han så ikke forskjellen i at f eks St Dominikus eller St Frans av Assisi selv valgte fattigdom for å følge Kristus, og at de fant sin glede i dette. Men for all del, jeg vil aldri tåle samfunn der pengemangel tvinger en til å utføre gjerninger som både bryter med Bibelen og god skikk. Men jeg vil bare med det jeg skriver nå skissere at det i denne sammenhengen er en forskjell på kø-politikk og det fullstendige kaos, og enkelhet og glede.

    Kandidaten, som jeg ikke vil angi med navn, kunne heller ikke ha lest mye om alle de helgnene som gjennom alle Kirkens tider har motsatt seg undertrykkelse, ensretting og diktatur. Ikke som protest eller samfunnsoppgjør, men som levende lys stilt frem for Guds alter.

    Jeg skal ikke nevne disse helgnene her, de som leser dette og kanskje finner det interessant, er sikkert velkomne til selv å finne et helgenleksikon og lese vider der. På Katolsk.no for eksempel. Ydmyk var den som sto mellom slavene og døpte, mens transporten fraktet dem til Syd-Amerika, der den katolske tjener ble henrettet for sin kristne virksomhet. Og det er ikke lenge siden.

    Hilsen Herman

  2. 2 solveig
    januar 31, 2011 ved 10:17 pm

    Til herman: marx fostod jo ikke i det hele tatt det moralske og metafysiske ved religionen, han så den kun som opium (medisin, som først kjennes godt men så blir gift) som kunne gjøre tilværelsen som underkuet og fremmedgjort lettere å holde ut. Men den kommunistiske tilstanden han tenkte seg som historiens mål, er jo i en viss forstand himmelsk. Historieanalysen har jo også en underliggende, men materielt omformet selvsagt, teologisk struktur. Foreleser sjøl om marx årlig for filosofistudenter, og da er det viktig å få fram at en personlig Gud og en marxistisk analyse ikke er uforenelig. I det hele tatt er det mye rom for å snakke om Gud når man foreleser i filosofi!
    Liker faktisk godt marx´ sine analyser, spesielt den tidlige marx. (nabefaler hans skrift Om Jødespørsmålet til alle som ønsker et kritisk blikk på menneskerettighetenes universalitet (misforstå ikke))
    Simon Weil den (nesten) katolske religiøse mystikeren og marxisten, som satte marx veldig høyt, var inspirator både for en av de siste pavene (husker ikke hvem) og Trotski!

  3. 3 solveig
    januar 31, 2011 ved 10:19 pm

    ps: Simone Weil skulle det være

    • 4 Herman
      januar 31, 2011 ved 11:11 pm

      Jo, det går sikkert an å snakke både om Marx og personlig religiøsitet (og Gud), men samfunnskonteksten den gangen, slik vi får den servert i dag, går vel mer i retning av at Marx selv følte seg svært motarbeidet av (særlig) de katolske kristne, og da spesielt av de konservative på mange kanter (ikke bare de hos katolikkene).

      Fattigdom var for Marx en svøpe vil jeg si, og for mange andre også. I London arrangerte de rike sightseeingturer til Soho bare for å se hvor fælt mange hadde det, for så å kunne prise seg lykkelige over sin egen velsignelse. Marx opplevde at Kristendommen ble servert som et substitutt, og at de (rike) kristne ville ha dem der, fordi slik var det bare, slik var Guds ordning med verden. Men dette er ikke Den Katolske Kirkes idé, det var slik den ble oppfattet.

      På mange måter kan man trekke paralleller til dagens stille kamp mot dødsstraff, som av svært konservative kristne, også katolikker, mener stiller oss nærmere Gud. Altså: fjerner man dødsstraffen tar man avstand fra Guds lære i Bibelen.

      Etc.

      Hilsen Herman

  4. februar 1, 2011 ved 5:48 am

    Takk for grundig innføring i våre fromhetsidealer.
    Jeg tenkte på fortellingen om de to som går opp til tempelet for å be. Fariseeren og tolleren.

    Det er en «usynlig» overgang mellom synderen og fariseeren:
    fariseeren blir så fornøyd over å se på seg selv, at han må fortelle om det flotte han ser, mens synderen setter Guds nåde som det eneste det er mulig å vitne om.

    Det betyr ikke at vi skal forherlige synderen, men det betyr at våt tale alltid skal vitne om Gud og ikke om oss selv. Som Johannes sa: «Han skal vokse, jeg skal avta.»

    Derfor datt jeg noe av i din fortellerglede, når ditt vitnemål ble for kirken..hva enten den er katolsk eller ikke.. hva har det med dette å gjøre?

  5. februar 1, 2011 ved 8:28 am

    Predikeren: Poenget med å vise til kyrkja, er nettopp at det katolske seier noko om dette: at Guds folk er ei vidareføring av «dei fattige» (anavim), «dei audmjuke», «dei stille i landet»; netopp det etoset vi møter i Beatitudane (sæleprisingane) i Bergpreika. Der talar Jesus til sine læresveinar, som nettopp er kimen til kyrkja, til den kristen fellesskapen.

    Det er i samsvar med dette at Paulus også talar om kyrkja i den teksten eg siterer (og som er epistletekst denne sundangen): «Tenk på kven de sjølve er, brør,de som vart kalla: ikkje mange vise»etc. Altså ein refleksjon nettopp om den faktiske, konkrete kyrkjelege felelsskapen.

  6. 7 Camilla
    februar 1, 2011 ved 8:15 pm

    Enkelhet og struktur-det er viktig for alle og enhver. Absolutt noe å tenke på det du sier der.
    Hvem tror vel at lykke kan kjøpes? Hvorfor lar man seg lure egentlig? Nå skal ikke jeg si at jeg aldri har kjøpt noe jeg ikke hadde bruk for, eller som ALLE de andre hadde. Det er ikke så lett å holde seg til den smale sti, men øvelse gjør mester!


Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s


kategoriar


%d bloggarar likar dette: