09
Aug
10

nota bene: utruleg tru

fyrst publisert i spalten Signert, Klassekampen, 7. august-10…

Klassekampens lesarar har vel etterkvart funne seg  å ha ein pater som spaltist, sjølv om det sikkert stadig er kontroversielt. Takk til generøse ikkje-truande som også let truande tale!

Likevel; éin ting er å registerere at det finst folk som trur. Noko anna er det å førstelle seg at presumptivt tenkjande menneske verkeleg er overtydde, har trua som livsinnhald og let seg forplikte av henne. Og det endåtil tradisjonell og institusjonell tru som den katolske, som islam eller jødedom!  Éin ting er det å ta i mot deira manuskript, noko anna er det å møte dei andlet til andlet, over bordet, over ein halvliter eller liknande, som på sommarfesten for herverande avis nyleg. Sjølv er eg ofte på den truande sida av bordet og er van med å leggje merke til dei lette sjokkbylgjene som spreier seg nå den andre sida skjønar at eg er ved mine fulle fem og meiner alvor. Ikkje at nokon har mistenkt meg for kaldblodig bløffing, men glimtvis synest eg stundom like uverkeleg som ein marsbuar.

Så rart, i grunn, når ein veit at både historisk og globalt er tru noko normalt. Men det finst inga årsak til å nekte at mange i den vestlege kulturkrinsen, særleg i Europa, er blitt drastisk framandgjorde frå religiøs tru, for ikkje å seie fiendtleg innstilte. For min eigen del har eg ingen trong til å messe alvorlege truslar eller til å mane folk tilbake til ”gode gamle dagar”. Heller vil eg seie at eg let meg trigge av vantrua. Ho gjer meg minst like nysgjerrig på dei ikkje-truande som dei er på meg. Kvifor synest dei heilt døde for det som er livet for meg?  Kva har dei opplevd? Kva har forma deira tankegang? Sant nok at oppseding og livsvilkår er med å determinere oss. Eg trur likevel på den radikale fridomen mennesket har til å gjere autentiske val om kva det vil stå for og tru på. Kan vi kalle oss menneske om det ikkje er slik?

Bak både tru og vantru er det eit menneske som undrar meg, som fengslar meg – og altså triggar meg. Det får meg også til å reise hovudet for å stange litt tilbake når det trengs. Det har alt for lenge vore slik at dei truande kjenner seg forplikta til å vere snille aggresjonsobjekt. Det skaper berre fortrengjing og forsuring. Kva med å seie: -Tru på Gud er for meg ein innlysande og opplagt del av det å vere menneske, korleis kan du avvise din Skapar? Ei av dei sløvaste innvendingane mot tru og religion, er at det er noko som kan vere fint for dei som treng litt trøyst og hjelp i ei vanskeleg verd. Tru er for dei som ikkje orkar å innsjå kor absurd og meiningslaust tilveret eigentleg er, eller som må ha autoritetar å stø seg til. Trua er ei krykkje for sveklingar. Både folkelege bloggar, avisspaltar og akademiske aktørar køyrer denne versjonen  ustanseleg. Som om det skulle vere udiskutabelt at ingen ting står over mennesket og forpliktar det. Som om ikkje alle lét seg påverke av andre eller av noko anna enn snusfornuften.

Så kva med å seie: Eg trur ikkje på Gud fordi eg ”treng” det, men fordi han finst og har krav på meg?  Å tru på Gud er ikkje å fråskrive seg sitt eige ansvar, men nettopp å bli halden ansvarleg. Det finst ein Gud å svare for, ein yttarste instans for alle menneske.  Er det ikkje like rimeleg at avvisinga av Gud er ein freistnad på å fristille seg? Som det står på dei ateistiske bussreklamene her og der i verda: ”There is probably no God. Enjoy your life!”. Kva med å seie at å tru på Gud ikkje gjer livet lettare, tvertom pålegg det deg byrder, sender deg like gjerne inn i tjukt mørkre som i strålande ljos og kan gjere deg til martyr like lett som til kyrkjefyrste – men at du går inn i dette fordi sanninga seier deg det?  Å tru er ” å hauste med frygdesong”, men også ” å så med tårer”.  Tru er innsikt om røyndomen, ikkje eit terapeutisk hjelpemiddel eller eit plaster på såret.

Nesten like vanleg som å ta trua til inntekt for ynskjet om litt drahjelp i livet, er det å forstå henne som noko ein vil oppretthalde for moralen og samfunnsnytten sin del. Utan religionen går liksom alle gode saker til helvete. Det er ikkje usannsynleg, sant å seie,  men det er ikkje trua sin nytteverdi som frå meg til å tru. Det er Gud sjølv, og for meg er det heller slik at eit samfunn der dei store spørsmåla om Gud og det evige er lagt døde, er jammerleg keisamt i det lange løp. Eg spør meg også om ikkje den kokette dyrkinga av det meinigslause er mindre heroisme enn ein art sivilisert kynisme.

Vi får møtast over bordet, vi som trur og de som ikkje trur. Og ta inn det velgjerande sjokket over at vi begge er verkelege. Då fyrst kan samtalen starte.

Reklame

12 Svar to “nota bene: utruleg tru”


  1. august 13, 2010 ved 12:14 pm

    Dette kjente jeg meg veldig igjen i. Ikke at det er så fremmed for meg å ikke mene at det det finnes noe utenfor meg selv, noe jeg kan kalle Gud, men opplevelsen av at ideene om hva et religiøst liv er så naive, barnlige. Og også at jeg sjelden, nesten aldri møter en ikketroende som har en oppfattning av hva religiøs tro og liv er i nærheten av hvordan jeg oppfatter det.

  2. 2 andreas
    august 17, 2010 ved 1:51 pm

    Jeg tror våpnene som er blitt brukt mot de troende må bli brukt mot de ikke-troende. Det språklige virkemidlet må være ironi og latter, og det argumentatoriske hentet fra bl.a. Nietzche.

    For å ta det siste først: For Nietzche var Guds død en påstand som forpliktet til å bygge verden på ny og skape et nytt menneske. For ikke-troende som erklærte at de ikke trodde på gud, men fortsatte å leve som før og i tråd med et kristent verdi-sett og verdens-bilde, hadde han ikke annet enn forakt. For ham var dette svake mennesker «det siste menneske» kalte ham dem. de som foretrakk et behagelig liv i illusjonen om at ikke-tro og sekulariserte kristne verdier med enkelhet kunne kombineres.

    Resultatet tror jeg kan dekkes av hva Chesterton karakteriserte som et særtrekk ved den moderne verden, et sted der » kristne dyder har gått amok». Den kristne tro på at alle er like for Gud har f eks blitt så sekularisert og så til de grader satt på spissen, at moderne mennesker ikke på noen måte kan akseptere ulikhet. Og hva representerer Gud om ikke en radikal form for ulikhet i forhold til mennesket? Et avhengighetsforhold mellom en guddom og mennesker som i våre moderne øyne er en skandale. Alle er enige om at jesus var en ok fyr, men at han var Guds sønn, representerer et skandaløst brudd med troen på egalitet. Halvt menneske halvt Gud – en uforskammet ambivalens. Men for å følge Nietzche: virkeligheten består også av ulikheter og forskjeller. Livets realiteter består ikke av en uendelig tomhet som mennesket kan manipulere som han selv vil, men av begrensninger, ulikheter og forskjelligheter som mennesket må kjempe mot eller innrette seg etter. Eksistensen består altså av en negativitet som mennesket i sin kamp for å dekke sine behov/lyst må ta hensyn til. For den dominerende ideologi er imidlertid bare tanken om begrensinger utenkelig.

    Ikke i seg selv et argument for Gudstro, men en kraftig (tror jeg) advarsel om å ta eksistensen på alvor. Du tror ikke på Gud? javel, men hvilke konekvenser trekker du at dette fraværet? Og her kommer ironien inn. Denne nyateismen som herjer i landet består av en rekke forfattere som ikke bare har svært sviktende kunnskaper om teologi og historie, men er stolte av det. Bevisbyrden ligger i det hele på kristendomens skuldre. Denne troen som tilhørte våre forfedre og som har korrompert menneskeheten i 2000 år. Denne skandaløse institusjonen som hevder å representere sannheten. Kort sagt: dette dårlige kristne budskap til menneskeheten, for ikke snakke om den katolske kirken som må sies å være det dårligste kristne budskap noensinne…Gårsdagen er en forbrytelse, dagen idag en etisk renselse og morgendagen et håp. Var det noen som sa religion? Nettopp. Vår tids ideologi er en religionserstatning uten fiender. Og i Nietzches øyne en langt virkeligere religion enn kristendommen. Kristendommen krever noe av oss, den minner oss uavlatelig om at livet ikke er en banalitet eller en lek. Akersgatas credo er at menneskets lystfølelse og behagelighetsbehov er en Lov som er grenseløs, og virkeligheten ubetydelig.

    • 3 Herman
      august 18, 2010 ved 10:22 am

      Det beste innlegget mot Nietzhce’s type tanker er den følgende innskrift som sikkert alle har hørt om, funnet nedtegnet på et toalett:

      Innskrift nr 1 lyder: Gud er død (signert Nietzche).
      Innskrift nr 2 lyder: Nietzche er død (signert Gud).

      Bare til etterretning..

      Hilsen Herman

  3. 4 andreas
    august 18, 2010 ved 10:42 am

    Godt sagt. Men jeg synes likvel Nietzches tanker er interessante, selv om jeg synes han tok feil når det gjeldet det mest vesentlige. Selvsagt. Ikke minst fordi den utbredte anti-kristendommen man finner i landets avisredaksjoner nettopp er en forvannet og vulgariserte versjon av Nietzches ateisme.

  4. 5 Anna
    august 18, 2010 ved 7:29 pm

    Jeg har litt sansen for denne ironien Andreas. Men jeg vil arrestere deg på følgende, Kristus er ikke halvt menneske, halvt gud. Han er helt Gud, Lys av Lys, sann Gud av den sanne Gud, 100% Gud altså, og Den andre personen i treenigheten. Samtidig er han sant menneske. Hadde han vært halvparten av hver ville han vært noe gjenkjenbart fra f.eks gresk mytologi, og således forståelig for SV´erne som en mytisk, litterær figur. Det er derimot ingen slik ambivalens ved ham men et stort mysterium. Ikke at dette gjør saken noe enklere for Akersgata og SV, tvert i mot, så jeg støtter ironiprosjektet ditt med utgangspunkt i Nietzche videre, men altså med korreksjon for Kristi guddommelighet.

    Så over til konsekvensene av ateismen, Nietzches ateisme. Jeg tror våre sekularister og nyateister er på vei inn i Nietzches nye menneske med gjennomføringen av ny ekteskapslov og loven om statstøtte til kunstig insiminering av friske, men lesbiske kvinner. Det er preferansegrunner som gjør at disse nekter å få barn på normal, guddommelig forordnet måte. Gud har gjort oss fruktbare, og gitt oss en deilig måte å kombinere kjærlighet til den andre med å føre slektens gang videre. Homofilie har bare en form for seksuell akt, og den er gold. Nyateistene beveger seg over i det nye mennesket gjennom de nye barnebøkene som skal oppdra de små fra barnehagen av til å se homo og trans som like «naturlig» som heterofili. Disse bøkene er allerede i omløp så vidt jeg forstår, og siden de kommer fra staten vil de bli obligatoriske. Det heterofile omgis f.eks. med ord som «heterodominans» som om det skulle være en negativ, villet, politisk dominans over andre mennesker, en slags herrefolk man må beskytte seg politisk mot. Legg merke til at det samme maktspråket gjør det gammeldags, mindretalls og nærmest litt håpløst umoderne å være heterofil

    Så, jeg støtter deg på å vende Nietzche mot dem. Men det er blitt veldig alvorlig nå. Derfor må vi gjøre noe mer og noe annet også. Jeg vet faktisk ikke hva det skulle være. Så ny og alvorlig er situasjonen at vi egentlig mangler språk for det. Dette er, by the way, det alvorlige og farlige ved Nietches nye menneske.

  5. 6 andreas
    august 19, 2010 ved 7:45 am

    Hei Anna!

    Du har selvsagt helt rett mht Jesus natur, jeg er redd jeg ble revet med av ironien:) Men jeg er litt uenig med deg i at vi er på vei mot Nietzches «nye menneske». Det er snarere Nietzches «siste menneske» vi er på vei mot. Det var nettopp menneskets hang til å velge det behagelige og la lystprinsippet bli livets eneste rettesnor, Nietzhe advarte mot. Nietzche var en (etter min mening) en stor sivilisasjonskritiker. Vestens sivilisasjon hadde etter hans syn to valg. Enten skape dette nye menneske, «overmennesket», bygget på asken av kristendommens gamle sivilisasjon. Eller velge det konfortable, snu seg bort fra etthvert realitetsprinsipp og gradesvis synke ned i en slag vegetativ tilstand, der enhver ulikhet eller forskjell -som f.eks den mest grunnleggende av alle: forskjellen mellom JEG`et og verden rundt, gradesvis viskes ut, bl.a. ved at det livsrommet utenfor «meg» selv i mindre og mindre grad byr på noe som helst motstand eller negativitet.

    Det som slo meg i diskusjonen rundt den nye ekteskapslovgivingen var fraværet av kritisk tenking. Den gamle ekteskapsloven ble ansett som en skandale, en juridisk skandale vel og merke (for juridisme er tidens melodi) og diskusjon, debatt eller utredning ble derfor ansett som unødvendig. Det var ganske enkelt en feil som måtte rettes opp. Rettigheter er ikke noe man diskuterer, man vedtar dem. Basta. Motstand ble naturligvis sett på som en reaksjonær etterlevning, en skandaløs motstand mot denne «brave new world», som snart vil forsvinne bare sensuren av kjønnsforskjeller og andre paternalistiske strukturer blir mer effektiv.

    Jeg er egentlig litt skeptisk mot polemikk a la Nina kari Monsen m. fl, det er noe med formen hennes som slik jeg ser det faller rett inn der den ideologiskerte offentligheten vil ha henne. – et reaksjonært bakteppe (mørkekvinner og mørkemenn, kjente og kjære) som gir et skjær av heroisme i «kampen for like rettigheter» og en «bedre verden». På den måten kan våre hjemlige lemmen-individualister, stille seg i en historisk positur: Zola, dreyfus, Voltaire, alene mot Makten, fienden er alltid den samme. Og helt se bort fra at det selvsagt er de som representere makten og det ideologiske hegemoniet. At verden ikke lenger er en «kamp» mellom to jevnbyrdige fiender der historien gradesvis ruller videre som en veksling mellom tese og antitese etc, men en eneste lang «implementering» av ideolgiske illusjoner på bekostning av livets realiteter. Historien er slutt rett og slett. Fremtiden er dyster, men vi kommer sikkert til å morre oss…

  6. august 19, 2010 ved 11:19 am

    Debattanten Andreas har meget rett i at ekteskapsloven ble unnfanget i en slags eufori hvor det rådet et fravær av kritisk tenkning. Det er typisk for den moderne politiske mentalitet ikke bare at fokuset ligger overveiende på rettigheter og mindre på plikter, men at enhver sanksjonering på død og liv skal ha hjemmel i positiv rett. Ingenting er fullt ut legitimt, eller illegitimt, før det er vedtatt i Stortinget.

    Liksom Andreas stiller jeg meg skeptisk til Nina Karin Monsen, m.fl., som riktignok har en poengtert, men kompromissløs og noe vulgær polemikk, hvilket er en uting da den politisk korrekte meningsmotstander gjerne også er kompromissløs og noe vulgør. Slike sterke motsetninger innbyr ikke til en konstruktiv dialog. Når det er sagt, skylder jeg ikke på Monsen et co for å ha ødelagt debatten i forkant av ekteskapsloven – debatten fant nemlig aldri sted.

  7. 8 Anna
    august 19, 2010 ved 12:24 pm

    Hei Andreas!

    Det du nå går videre på med Nieztche er veldig interessant, og det du sier om inngåelsen av den nye ekteskapsloven. Kan jeg få lov å komme tilbake til det? Jeg ville bare si fra at jeg har lest innlegget (også Eirste´s) og gjerne vil diskutere videre når jeg har bedre tid til å sette meg ned å tenke ordentlig.

    Jeg hadde foresten ikke Nina Karin Monsen i tankene i det hele tatt så for meg blir Monsen i denne sammenhengen et sidespor.

    Det jeg synes er alvorlig er nettopp det dere påpeker også; fraværet av diskusjon, at rettigheter er noe som liksom bare finnes der ute et sted og som nå hentes ned og vedtas. Litt sånn endelig, skulle ha vært gjort for lenge siden, beklager at det tok sånn tid. Hvorvidt det «siste mennesket» er konsekvensen av «det nye», eller hvorvidt det egentlig finnes så stor forskjell på dem, vil jeg tenke nærmere på. Jeg er ikke spesielt begeistret for Niezche. Synes i det hele tatt at de fleste av disse moderne filosofiene kommer til kort i sine bestrebelser på å skulle forklare eller danne, det ikke-kristne mennesket, eller en slags positiv ateisme. At ateismen kan være fruktbar er da en slags selvmotsigelse. Hvor hadde Homer vært uten sangmøen (musen) som sang for ham sangen om den herlige helten Odysseus ….

  8. 9 andreas
    august 19, 2010 ved 1:34 pm

    Kom gjerne tilbake! Dette er et tema jeg brenner for:) Jeg tenker Nietzche er fruktbar bl.a. fordi han målbærer en radikal religionskritikk, og denne kritikken etter min mening treffer samtidens ideologi bedre enn kristendommen (den treffer riktignok veldig godt kulturprotestantismen). Hans viktigste ankepunkt mot kristendommen var at den representerte en «illusjon» som fjernet mennesket fra virkeligheten/realiteten. Det er jeg ikke enig med ham i, tvert i mot, men når det gjelder nåttidens synkretistiske liksom-individualisme derimot….

  9. 10 andreas
    september 9, 2010 ved 8:27 am

    A propos ateister og sekularisme-fantatisme

    Dette er en blog som på forbilledlig måte imøtegår nyateismen, punkt for punkt, og dessuten setter kristendommen på den plassen den hører hjemme: innenfor rasjonalismen (og som en forutsetning for denne) og milevis fra enhver snåsamann-flørting:

    http://dekodet.blogspot.com/

  10. september 9, 2010 ved 9:45 am

    Takk! Sjøl om eg heller vil bruke ordet «rasjonalitet» enn «rasjonalisme». Tilveret er rasjonelt, det har ei meining. Som djupast sett har sin grunn i Gud. Rasjonalisme blir det når ein brukar rasjonaliteten mot Gud.

  11. 12 andreas
    september 9, 2010 ved 10:57 am

    helt enig, feil terminologi fra min side

    Se spesielt på linkene på høyre side, om gudsbevis etc. Noen veldig lettvinte argumenter mot aquinas kosmologiske gudsbevis, avsløres som det de er: stråmenn. Minner meg om en diskusjon med en overbevist ny-ateist sist mandag som det hadde vært spennende å følge opp nå!


Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s


kategoriar


%d bloggarar likar dette: