28
Jun
10

nota bene: Sekulære fellesrom

Fyrst publisert i Signert-spalten, Klassekampen, laurdag 26/6-10….

I eit integreringspolitisk stunt nyleg, lanserte Sosialitisk Venstreparti (SV) eit framlegg om fleire sekulære fellesareal i samfunnet. Der skal sekulariteten hevdast som ei aktiv målsetjing, noko som inneber forbod mot religiøse symbol, det vere seg hijab eller kross på halsen. Tanken er at det sekulære er lik det nøytrale og difor bra for integreringa.

Det er merkjeleg kor seigliva denne tankegangen er. Det har sett seg i det norske medvitet at vi har det meste felles her i verda bortsett frå religion, og at religiøs ulikskap eller usemje står i ei særstilling. Når berre religionen er nøytralisert, blir alt nøytralt og greitt. Sannsynlegvis botnar dette i at norsk mentalitet, i alle fall på det politiske og ideologiske planet, er djupt ukomfortabel med tru og religion som noko meir enn private synsmåtar og personlege haldningar. Religion som praksis er ein uvant med og redd for.

Redsle for det framande og ukjende pregar samfunnet vårt meir og meir. Kontroll, sikring og overvaking blir stadig viktigare. Vi får ein fryktkultur med religion som det fremste fryktobjektet. FrP har vore den sterkaste eksponenten for dette, men no prøver også SV å fange opp det populistiske fryktpotensialet. Det er dumt.

For å kome vidare må vi for det fyrste innsjå at sekularitet ikkje er det same som nøytralitet. Meir og meir framstår det sekulære som ein bestemt posisjon med ideologiske føringar. Det innber ein verdidom om religion som noko som må kontrollerast og haldast i sjakk meir enn andre samfunnsfenomen. Og det priviligerer dei ikkje-truande som forvaltarar av felleskapen og av opne arenaer i samfunnet. Truande menneske vil ikkje lenger la seg stigmatisere på denne måten. Dei vll ikkje bli sett på som villdyr som må temjast av andre.  Sjølvsagt må det vere lov å ha eit sekularistisk og kritisk syn på religion og sjå han som fårleg og skadeleg. Men det må lyse raudt dersom ein vil formalisere dette synet som eit politisk prinsipp vi alle skal bøye oss for.

For det andre må freistnadene på politisk marginalisering av religion jekkast ned. Ein må innsjå i kor høg grad dei religiøse tradisjonane har forma vår kulturelle og politiske historie og kor viktig det er for mange borgarar som livsfundament og identitet. Mange, også i Noreg, ynskjer ikkje å bli integrerte på kostnad av si religiøse tru.

Vi er nøydde til å finne ein måte å leve saman på der tru, livssyn og overtydingar av mange slag får spele med utan at vi køyrer over dei andre. Det vil skape diskusjon og spenningar, men det er ei utfording vi er tvungne til å ta i eit liberalt samfunn. Spelereglar må vi ha, men dei kan ikkje dikterast einsidig av dei minst truande.

For det tredje blir det stadig tydlegare at integrering ikkje berre har med islam og immigrantar frå andre land å gjere. Kva med oss andre? Vil SV at katolske ordenssystre skal kvitte seg med sine drakter og hovudplagg når dei er utandørs? Skal det bli forbod mot munkekutte på torget eller prestekrage på puben eller fotballtribunen? Skal vi oppfattast som ein fåre for samfunnsfreden dersom vi ikkje heng trua igjen i garderoben?

Det bryt på djupt vatn i det norske samfunnet på desse områda. Lenge har det vore rimeleg kontrollert og disiplinert – mest fordi tydeleg truspraksis har vore så sjeldsynt. Etter som synleg trusliv er kome for å bli, kjem angsten og aggresjonen opp til overflata. Det skaper dessverre også angst og aggresjon hjå den andre parten – og den vonde sirkelen er etablert. Å gå inn for å sekularisere fellesroma i samfunnet, opplever eg som utriveleg sabelrasling.

Meiningskampen når det gjeld religion og samfunn er på langt nær over og er i ferd med å bli ein politisk nevrose. Sekularismen er  dårleg terapi  fordi han gjev seg ut for å representere den  objektive posisjonen, sjølve ”samfunnet” i rein form. Vi treng andre signalord og andre strategiar for finne måtar å leve saman på. Det verkar på meg som vi ikkje vågar å kome fram med dei meir djuptsitjande intensjonane; korvidt vi ser på religionen si aktive og offentlege rolle som eit overgangsfenomen, noko vi må takle og tole så lenge det varer.

Både truande og ikkje-truande bør innsjå at ”dei andre”  ikkje har tenkt å forlate landet og at vi må dele på plassane, som dei vi er og slik vi ser ut.


28 Responses to “nota bene: Sekulære fellesrom”


  1. 1 ephrussi
    juni 28, 2010 ved 10:52 am

    Har du noen henvisning til hvor SV sier de vil forby folk å bruke religiøse symboler ? Og hvor skulle det evt. være aktuelt ? I den integreringsplattformen partiet nylig har vedtatt står følgende:

    «SV ønsker mest mulig sekulære fellesarenaer for å hindre at bestemte livssyn skal
    dominere i så stor grad at andre blir diskriminert, overkjørt eller skadelidende.
    Samtidig forsvarer SV enkeltmenneskets rett til fritt å gi uttrykk for sin religion
    gjennom bruk av symboler, utøvelse og tilbedelse privat og offentlig.»

    Ellers synes jeg du skriver mye fornuftig her.

  2. juni 28, 2010 ved 12:40 pm

    Jeg snublet over det du skrev her mens jeg satt på kafe lørdag, og endte med å kjøpe avisa.

    Jeg har gått og grubla over disse tankene om sekulære rom, og spesielt sekulære skoler noen uker nå. Jeg synes ikke jeg klarer å formlere meg skikkelig sjøl, bare har en følelse av at det er ett eller annet som blir galt i manges argumentasjon og tankrekke. Jeg synes du sirkler det inn her. Takk.

    (En post fra i sommer som på en måte tar opp noen av de samme temaene: http://beatesrasteplass.wordpress.com/2010/06/04/om-barns-religionsfrihet )

  3. juni 28, 2010 ved 7:44 pm

    Ephrusi:

    Ser dette. Syns ikkje at det var særleg eksplisitt i den offentlege presentasjonen av plattformen. Eg ser ikkje den indre logikken i det som står. Eg les det sånn at ein generelt går inn for rett til synleggjering, men at det skal begrensast på «fellesareala»… I det heile: kva slags «fellesareal» er det snakk om? Kvar? Og kva vil det seie at dei skal vere «sekulære»? Det må jo bety at det det religiøse skal «nøytraliserast»/nedtonast? Vage advarslar; «sabelrasling».

  4. 4 ephrussi
    juni 29, 2010 ved 10:36 am

    Heikki Holmås som har utformet dokumentet forklarer litt nærmere hva de mener her:

    http://www.idag.no/aktuelt-oppslag.php3?ID=17815

    «man bør gå langt i å legge til rette for at de arenaene hvor det offentlige stiller opp med finansiering, bør ha et livssynsnøytralt, konfesjonsfritt utgangspunkt».

    Han framhever særlig at det gjelder skoler (og jeg oppfatter det som skepsis til nye religøse skoler, samt understreking av at den offentlige skolen skal være helt livssynsnøytral.) I tillegg nevnes begravelseskapeller og gravsteder:

    «Vi er nødt til å få en større utbredelse av sekulære begravelseskapeller og gravplasser. Vi ønsker at utgangspunktet for begravelser skal være sekulært, slik at alle får mulighet til å sette sitt eget preg på seremoniene.»

    Ser for meg ut som SV legger seg nærme den amerikanske formen for sekularisme (hvor vekten er på at alt som er offentlig finansiert skal være livssynsnøytralt, dog ønsker SV fortsatt offentlig støtte til trossamfunn og religiøse organisasjoner)og at de ikke går for den franske sekularismen som er mer skeptisk også til private religiøse symboler (og har forbud mot slike på offentlige skoler og for offentlige ansatte).

    Om SV vil være like tolerant for private religiøse symboler i framtida hvis f.eks. stadig flere bruker hijab, kan man jo lure på, men foreløbig virker det som man fortrinnsvis satser på å fjerne restene av kristne/lutherske privilegier, samt begrense innflytelsen til religiøse institusjoner gjennom innstramning i hva det skal bevilges penger til, og hvilke betingelser man skal stille for støtte).

  5. juni 29, 2010 ved 7:28 pm

    Jeg har undervist i grunnskolen i mange år, og endringene i faget, fra «kristendomskunnskap» til «religion, livssyn og etikk» stopper nok ikke i den nåværende RLE formen. Det ligger nok i kortene en enda videre vektlegging av livssyn og etikk med andre verdiforankringer enn den religiøse, og med tilsvarende mindre tradisjonelt bibelhistorisk stoff.

    Jeg forsøker , så helhjertet jeg kan å formidle både Buddhas lære og den virksomme krishnatroen, Muhammeds liv og Jesu lære, og jeg ble engang spurt av en 7.klassing: «Men du da frøken, du forteller like ivrig om alle religionene, men tror du på Buddha selv?»
    Jeg svarte at jeg heiet på dem, og på alle som søker etter sannhet, etter Gud, etter verdier og innhold i livet, og at for meg var kristendommen det ypperste i vår kultur.

    Men kirken bør ganske raskt prioritere å etablere sin dåpsopplæring utenfor skolen, ellers mister en hel generasjon muligheten til veiledning og opplæring! Kanskje det kunne utbygges i forhold til allerede etablerte institusjoner som søndagsskolen og/eller konfirmasjonen.

  6. juni 30, 2010 ved 10:18 pm

    Ephrussi:

    Holmås et co vil både det eine og det andre. Formueleringane er sprikande. I praksis er eg redd det vil innbere innstramming av offentleg eksponert religion. Ein opprettheld omgrepet «sekulært» som identisk med «nøytralt». I det heile identifiserer ein for lett «samfunnet» og «det offentlege» med det statlege. Sivilsamfunnet, som er eit mangfald , ikkje berre av privatindivid, men av kollektiv og institusjonar, er undervurdert.

    SVs modell er ikkje den amerikanske. Der skal republikkens arenaer verer konfesjonsfrie og livsynsnøytrale, men dei som opptrer der, kan vere veldig tydlege på sin ståstad, også i embetsutøvinga (referere til Gud, eidsavleggjing på Bibelen, bøn osv), og staten gir stor plass for sivile institusjonar (skular, høgskular, sjukehus osv).

    SV blir meir og meir eit verdi- og livsstilsparti og det er agendaen på det som er viktig, ikkje integrering i seg sjølv. Her skal alle tilpasse seg, og «dei sekulære fellesroma» skal medverke aktivt til dette.

    Sekulære fellesgravstader er typisk for tankegangen. I staden må vi, etter mitt syn, ha gravstader som er kristne (slik gravstadane har vore til no ), gravstader som er for ikkje-truande, og gravstader for andre religionar. Eg vil liggje i vigsla jord og ikkje i ein sekulær dødspark.

    Predikeren:
    Den statlege skulen må gje sakleg info om dei dominerande religionane i Noreg (kristendom og islam); ikkje berre etikken, men trua og truspraksisen). RLE faget risikerer å bli for diffust og manipulernade. Men sjølve den religiøse opplæringa og danninga må trussamfunna sjølve heilt og fullt ta hand om – på tidspunkt og med rammevilkår elles som ikkje berre er pressa inn i privatsfæren.

  7. juli 3, 2010 ved 6:43 am

    Ja, det hadde vært det beste.
    Nå er grunnskolen fullastet av troslæren, ritualene og etikken til kristendommen, muhammedanismen, jødedommen, hinduismen, buddhismen og det humanetiske livssyn.

    Det er et svært stoff fordelt på få timer.

  8. 8 Wenche
    juli 3, 2010 ved 10:25 pm

    Ja, sjå her: http://skolenettet.no/nyUpload/Portal/PDF/lareplan_religion_livssyn_etikk.pdf
    – og finn ut kva ungane skal kunna når dei er ferdige med 4.klasse, 9-10 år. Sjå også kompetansemåla etter 7.klasse, 12-13 år, og etter 10. klasse, 15-16 år. Dei har omlag 2t i veka i faget. (Ein del går vekk til diverse…)

    I praksis er det snakk om å velja og vraka. Kva som blir valt og kva som blir vraka, er opp til læraren. Om ein vil ha sitt på det tørre, kan ein jo fara over alt – med ein harelabb.

  9. juli 5, 2010 ved 2:58 pm

    Orsak litt ujamt ferie.bloiggmodus her…Eg skjønar godt at RLE blir overlasta og difor vilkårleg. Den franske idéen er bra; sakleg undervising i dei viktigaste religionane her til lands. Og så tid og resursar til kyrkjeleg trusundervising. Som då må ha substans og ikkje bere vere hobbies og miljøarbeid.

  10. 10 Kristin
    juli 6, 2010 ved 10:15 pm

    Et av de første felter som skal implementeres som «sekulært fellesrom» er gravlundene. Her ser det ut til at Holmås & co har gjort den stakkars administrasjons-fornyings- og kirkeministreren til sitt talerør. Forslag til endringer i gravferdslov og kirkelov er nå ute på høring med frist til 15. september. Her er tankegangen om at sekularisme = nøytralitet fullstending gjennomført, og prinsippet om at alle gravferder skal skje i såkalt «nøytral» jord skal knesettes. Fordi begrepet vigsling etter departementets syn kan virke støtende på ikke-kristne, anbefales det at ordet går ut av alle offentlige bestemmelser om kirkegårder — som selvfølglig heller ikke skal hete det, men gravlunder. Dagens ordning, der kirkegårder og kirker er uløselig forbundet, omtales som «språklig arv fra det kristne enhetssamfunnet». En ting er å erkjenne at enhetssamfunnet ikke finnes lenger — det har p. Arnfinn lenge og med rette bedt oss ta inn over oss. En helt annen ting er å utslette dets historiske eksistens, slik regjeringen nå vil. Dokumentet er fullt av mer newspeech i samme stil.

    http://www.regjeringen.no/nb/dep/fad/dok/horinger/horingsdokumenter/2010/Horing—endringer-i-gravferdslov-og-kirkelov/horingsbrev.html?id=610715

    Forslaget innebærer etter mitt syn en svært brutal rasering av vår historiske og religiøse kulturarv. Såkalt «nøytral tilrettelegging» skal her eksplisitt skje på bekostning av kristnes religiøse praksis. Og man spør seg om dette utelukkende er et ideologisk utspill — fungerer ikke dagens praksis helt greit? Er det egentlig så mange humanetikere, muslimer og buddhister som føler seg dårlig ivaretatt på norske kirkegårder? Dette kan du kanskje skrive noe om i Klassekampen før 15 september, p. Arnfinn.

  11. 11 Wenche
    juli 6, 2010 ved 11:18 pm

    Ja, p. Arnfinn bør skriva, men lenge før 15.sept. Då skal alle høyringsinstansane vera ferdige med drøftingar og vedtak. Mellom høyringsinstansane er Kyrkjelege fellesråd i Den norske kyrkja og Kommunar med forvaltningsansvar for kyrkjegardar. Saka blei sendt ut 1.juli, og så går i praksis tida fram til etter skulestart, vekk. Her er det nokon som ikkje ynskjer offentleg ordskifte om saka, og gjerne få høyringssvar. Ho skal køyrast gjennom før folk får sukk for seg. Mellom høyringsinstansane er også universitet og høgskular. Eg vil tru dei har mykje å tenkja på i starten av semesteret.

  12. juli 7, 2010 ved 9:14 am

    Takk for respons! Det er utruleg – og tankjevekkjande – i kor stor grad denne raudgrøne regjeringa køyrer gjennom reformar som har livssynsmessige dimensjonar, i eit tempo som skal kamuflere den veritable kulturrevolusjonen det i røynda er.

    Eg trur vi må innsjå at ikkje-kristne må få høve til å gravleggjast på ikkje-kristen grunn, og det må det leggjast til rette for. Berre slik kan vi også oppretthalde kyrkjegardane som kyrkjegardar, som kristen, vigsla gravstad. Det verste alternativet er at kyrkjegardane (samt terminologi, sed og skikk kring graverd og dødsfall) vert tvangssekulariserte. Etter mitt syn, er det uhaldbart at kyrkjegardane, knytte som dei er til kyrkja dei fleste stader, skal bli sekulære «gravlundar». Ikkje-kyrkjelege gravlundar må evt opparbeidast andre stader i kommunen. Alle mdlemer i DNK må kunne gravleggjast på kyrkjegardane, og likeeins frå andre kristne trussamfunn som ikkje har eigne gravstader. Også andre bør ha høve, dersom dei ynskjer.

    Å sekularisere kyrkjegardane er både eit overgrep mot kyrkja – og, som Kristin seier, ei neglisjering av historia.

    Kort sagt: Respekter kyrkjegardane og den kyrkjeleg gravferda. Gjev alternative gravstader/seremonilokale til dei som ikkje ynskjer kyrkjeleg gravstad.

  13. 13 Tor
    juli 7, 2010 ved 11:58 am

    Ja, jeg er hjertens enig med Pater Haram og Kristin sine kloke ord!

    Når man ser hva dette «rød-grønne eksperiment» har betydd i praksis, så gremmes man!

    Redaktør Hans Rustad på Document.no setter det hele i en videre sammenheng;

    – «…Forslaget er så ekstremt at det kan minne om sovjetstatens knekting av den russisk-ortodokse kirke. Bolsjevikene gikk også administrativt frem, og nektet kirken det ene etter det andre.

    «Språklig arv fra det kristne enhetssamfunnet»

    Hvor ideologisk denne loven er vises av språket. Dagens ordning, der kirkegårder og kirker er uløselig forbundet, omtales som «språklig arv fra det kristne enhetssamfunnet». Her har vi den antirasistiske bolsjevismen overført på trossamfunn: Norge har vært så homogent, altfor homogent. Det har ikke vært sunt. Nå har vi heldigvis blitt et heterogent samfunn, både kulturelt og religiøst. Det må feires ved å rasere kirken.

    Det minner om kollektiviseringen av det sovjetiske landbruket: man feiret den nye tid ved å deportere og ta livet av den mest produktive del av bøndene. De ble kalt kulaker, og var moralsk fordervet. Det var historien som hadde gjort dem passé. Bolsjevikene utførte bare historisk renovasjonsarbeid.

    Det samme gjør dagens rødgrønne regjering: det kristne enhetssamfunnet var dødsdømt, og tilhører historiens skraphaug. Nå er vi blitt multikulturelle og mer fremskredne….»

    Mere kan leses her;

    http://www.document.no/2010/07/na_blir_ogsa_doden_tatt_fra_os.html

    Tor

  14. 14 Anna
    juli 7, 2010 ved 5:38 pm

    «En ting er å erkjenne at enhetssamfunnet ikke finnes lenger — det har p. Arnfinn lenge og med rette bedt oss ta inn over oss. En helt annen ting er å utslette dets historiske eksistens, slik regjeringen nå vil. Dokumentet er fullt av mer newspeech i samme stil.»

    Det er jo nettopp dette som er problemet Det er grunnleggende feil å si, som bl.a. p. Haram flere ganger har gjort, at vi bør ta inn over oss at enhetssamfunnet ikke finnes/ ikke bør finnes, lenger. Det er ingen grunn til å oppheve enhetssamfunnet bare fordi det kommer innvandrere. Det har hele tiden vært mulig å la oppholdet og borgerskapet i Norge bli ledsaget av en høytidelig seremoni og edsavsvergelse til konge, flagg og nytt fedreland – noe a la USA, og så la allverdens «kulturelle» utslag være av privat karakter. Men nei. Venstresiden, i alle avskygninger, som egentlig er den mest autoritære politiske «elite» vi har hatt på mange år, har fra første øyeblikk misjonert om det multikulturelle samfunnet – som om det finnes noe annet sted, egentlig, enn i idéenes verden. Å snakke om, å propagandere for, opphevelsen av enhetssamfunnet, ER å utslette vår historiske eksistens. Og nå tas bare konsekvensen av denne tilsynelatende inkluderende og tolerante politikken videre med ny ekteskapslov og ny lov om såkalte gravlunder. Begge lover angriper kristendommen med en språkbruk som om kristendommen er noe marginalt, utgått på dato, og i utgangspunktet feil uansett.

    Denne utviklingen har en helt klar politisk avsenderadresse. Det er ingen diffus «tidsånd» eller utilsiktet utvikliing. Det er villet politikk og en maktbrynde som, nesten, mangler sidestykke.

    Selvsagt finnes enhetssamfunnet fremdeles. Det finnes i hodene på de fleste vil jeg tro, og enn så lenge i majoriteten av våre institusjoner også. Men som i Orwells romaner undergraves både institusjoner og mentalitet med «nytale». At enhetssamfunnet ikke lenger skulle være der, eller ikke bør være der, er en type nytale vi bør kvitte oss med allerførst. Da vil nok resten falle på plass temmelig fort tenker jeg.

  15. 15 Tor
    juli 7, 2010 ved 6:55 pm

    Veldig bra kommentert og riktig konstatert, Anna!

    Jeg noterte meg dette ovenfor skrevne sitatet hos Kristin, men valgt å overse det som moment i denne saken, da det jo også var en tanke selvmotsigende egentlig. For vi taler jo nettopp ikke bare om «dets historiske eksistens» her, men om den fortsatt historiske- og dermed tradisjonelle konsensus for fremtiden, skulle jeg mene.

    Dine siste ord er både viktige og vektige;

    …»Selvsagt finnes enhetssamfunnet fremdeles. Det finnes i hodene på de fleste vil jeg tro, og enn så lenge i majoriteten av våre institusjoner også. Men som i Orwells romaner undergraves både institusjoner og mentalitet med “nytale”. At enhetssamfunnet ikke lenger skulle være der, eller ikke bør være der, er en type nytale vi bør kvitte oss med allerførst. Da vil nok resten falle på plass temmelig fort tenker jeg.»

    Kan bare si et rungende Amen til dette!!! (:

    Tor

  16. 16 Herman
    juli 7, 2010 ved 7:32 pm

    Her er det noe jeg ikke skjønner. «Oppheve enhetssamfunnet» — hvordan gjør man egentlig det? Hvem tar en slik avgjørelse på vegne av seg selv eller mange? Hva slags prosess må man igjennom for å si at fra nå av er det forbudt å ha et enhetssamfunn – for alle?

    Enhetssamfunnet er vel blitt til gjennom blant annet en langvarig, politisk prosess om man vil, gjennom år med armod, arbeid og målrettethet, kriser, streiker, krig og gjenoppbygging. Det kan jeg se. Men det som vel kanskje har skjedd er at politiske kanaler har gjort urkristent innhold til sitt? Dermed sitter vi igjen med et sekularisert samfunn som er liksom-kristent i sitt utseende, men ikke i sitt innhold. Omtrent som Odinstatuen til St. Olav som likevel var full av makk.

    Mitt grunnleggende spørsmål her nå er om «overbestemmelsestypen» vi-må-få-slutt-på-det-ene-eller-det-andre, etc etc, på en måte som skal engasjere alle og enhver til å ta en slik avgjørelse hver for seg slik at alle likevel er enige om at avgjørelsen er riktig og kan ihverksettes straks, og det på timen – vel, riktignok avlegger man lydighetsløfte i en orden, men en slik lydighet får vi nok ikke i noe vestlig land på mange hundre år, og i hvertfall ikke i en hel verdensdel som Europa, for ikke å snakke om i hele verden!

    Jada, jeg skjønner at dette ikke akkurat er salgbar mainstream holdningsvare, men plutselig sto det klart for meg at veldig mange mennesker gir fra seg demokratisk-diskuterbare holdninger på en måte som om de alle sammen sto på en politisk talerstol, i en forsamling der alle egentlig er enige om at vi skal være uenige om alt på en enig måte..?!?

    Jeg vil ikke kritisere noen her, for dette er ikke ment som kritikk, men som et spørsmål til ettertanke.. for alle..?

    Hilsen Herman

  17. juli 7, 2010 ved 8:41 pm

    Heilt klart at vi er grunnleggjande usamde om dette; altså einskapssamfunnet. Eg meiner det er ein illusjon, t d er eg katolikk med heilt andre verdiar enn det som etterkvart er blitt dei offisielt norske på mange område.

    Dessutan: Skal vi ha eit einskapssamfunn som før – kva skal einskapen vere? Kristne verdiar? Korleis tenkjer ein seg oppslutning om kristne verdiar som blir noko meir enn eit tynt minste multiplum?

    Utan ei viss reell oppslutning om kristen tru og religiøs praksis i folket, vil «kristne verdiar» ikkje vere noko anna enn slagord. Det er eit faktum at nordmenn berre i svært liten grad er praktiserande kristne. Skal kristen tru igjen vere formande for heile kulturen, må vi – gjennom evangeliserande verksemd – vinne menneske tilbake til trua. Der er vi no.

    Eller vil de ha eit ikkje-kristent einskapssamfunn? Eit sekulært? Det er det ein prøver å selje oss no. Ikkje noko for meg, i alle fall.

    Uansett må kyrkja lære seg å leve under ulike samfunnsvilkår, også som minoritet. Det har ho greidd før, og vil greie det igjen.

    Kyrk

  18. juli 7, 2010 ved 8:47 pm

    Einskapssamfunnet er altså ikkje «i mitt hode» i det heile tatt. Eg tenkjer i dag utfrå ei reell distasering til det norske nasjonalsamfunnet som min eigen primære verdibase. For meg er det kyrkja som er primær. Stats- og nasjonalsamfunna endrar seg; i dei gjeld det å leve så konstruktivt som råd; med rett til fri trusutøving, på fredleg og sivilisert vis, og som eit vitnemål for verda.

  19. 19 Kristin
    juli 7, 2010 ved 9:26 pm

    Når jeg viste til p. Arnfinns oppfordring til å ta innover seg at «det kristne enhetssamfunnet»(et begrep hentet fra regjeringens endringsforslag) ikke finnes lenger, sikter jeg til flere av hans innlegg i pressen og her på bloggen som oppfordrer oss til ikke å innta en nostalgisk-pessimistisk holdning mht til den kristne kulturens stadig svekkede posisjon i dagens samfunn. At det multikulturelle samfunnet først og fremst er venstresidens utopi er jeg hjertens enig i, men samtidig har jo både p. Arnfinn og SV rett i at livssynsmangfoldet i Norge er helt annerledes sammensatt nå enn det var for bare et par generasjoner siden — det vil vel verken Anna eller Tor bestride? Denne situasjonen er vi selvfølgelig nødt til å forholde oss til og agere i. Samtidig tror jeg nok dere helt sikkert har rett i at dagens Norge er mindre mangfoldig og mer preget av tradisjonell norsk kultur og verdier enn det regjeringen ser for seg og ønsker seg. Denne kulturrevolusjonære avkristningen sittende regjering står for (som gir seg særlig tydelig uttrykk i ekteskapsloven og dette forslaget) er, som alle revolusjoner, et eliteprosjekt uten forankring hos de brede lag. Og som alle revolusjoner innebærer den aggressivitet overfor historien. Derfor er jeg enig med Anna i at det å propagandere for en opphevelse av enhetssamfunnet, slik vår regjering og mange av våre politikere gjør, er det samme som å utslette vår historiske eksistens. Men det tar virkelig hverken p. Arnfinn eller jeg til orde for, tvert imot. For å unngå uklarheter er det viktig å skille mellom normativ og deskriptiv bruk av begreper (mellom ”bør” og ”er”): mens regjeringen i nevnte dokument tydeligvis definerer » det kristne enhetssamfunnet» som et onde og livssynsmangfoldet som et ubetinget gode (kanskje Anna og Tor bruker de samme begreper normativt med motsatt fortegn?), bruker jeg disse begrepene utelukkende som beskrivelse av en historisk og dokumenterbar endring i befolkningens tros- og livsynstilhørighet. Så vidt jeg husker, har jeg oppfattet at p. Arnfinn også har brukt dem slik.

    Og til Tor: bare for å være tydelig på det med «historisk eksistens»: i motsetning til sekulariserings- og multikulti-ideologene er jeg av den oppfatning at historien aldri er irrelevant og aldri kan reduseres til kulturell pynt på samfunnskaka. Det er ikke derfor vi skal bevare kirkegårdene. Det er selvfølgelig fordi denne historien er en vital del av vår samtid og dermed også vår fremtid, og nordmenn flest, kristne eller halvkristne, identifiserer seg med den.

    De to (mest) problematiske sidene ved sittende regjerings politikk i dette og lignende spørsmål er for det første premisset om at ikke-tro/ateisme er verdinøytralt og for det andre aggressiviteten mot kristendommen og det kristne verdigrunnlaget. Uten å henfalle til konspirasjonsteorier tror jeg nok dessverre det siste er en sterkere drivkraft enn den første i den utviklingen vi snakker om her. For klinger ikke begrunnelsen for Heikki Holmås’ krav om ”sekulære fellesrom” nokså hult når samme mann taler med begeistring om domstoladministrasjonens vedtak om at dommere skal få bruke religiøse hodeplagg som del av sitt arbeidsantrekk?
    http://www.dagbladet.no/a/12140565/
    Hvor ble det av kravet om en sekulær offentlighet her? Det er noe som ikke rimer her, og i denne som i andre saker ser vi at SV synes religiøse uttrykk er greit bare de ikke er kristne.

  20. 20 Kristin
    juli 7, 2010 ved 9:28 pm

    Så ikke p. Arnfinns siste innlegg før jeg postet mitt eget. Men tror ikke jeg har misforstått deg likevel.

  21. 21 Herman
    juli 8, 2010 ved 4:09 am

    Jeg skjønner bare ikke hvordan man kan «befale», vedta eller fastslå at et samfunn skal kalles enhetssamfunn eller – jeg holdt på å si – skal bestå eller ikke. Eller på hvilken måte man kan «ta politiske grep» for å implementere en illusjon eller idé i hodene på folk. Selv om jeg her, eller hvor som helst ellers, argumenterer for at «vi-må-få», eller «regjeringen-må», så har det liten reell innflytelse hvis ikke mine standpunkter er politisk vedtatt eller «gangbare». Er det dette man mener er et enhetssamfunn, eller er det et fraspark mot det reelle demokratiet?

    • 22 Herman
      juli 8, 2010 ved 4:29 am

      For å svare på mitt eget spørsmål: hvordan kan jeg innbille meg at jeg som én person har noe som helst å komme med mot eller for regjering eller Storting, i det samfunnet vi ser på som partidemokratiet der man tror seg alle rettigheter? Vi har et godt samfunn på mange måter, vi har det, og jeg skal ikke klage. Men prinsippet om å gi avkall på sitt eget, uten å ta opp sitt kors og følge Ham, er kanskje i ferd med å bli gjennomstrømmende i Stortinget, eller på Dasslokket ved siden av? Man må jo gi avkall på sine egne meninger og slutte seg til mer generaliserende og ufarliggjørende holdninger i dagens demokrati. Er dét egentlig demokratisk? Eller kristent? Si «kristne holdninger» og du havner i Vårt Land. Si «enhetssamfunn», og du havner på middagsbordet.

  22. 23 Gunnar
    juli 8, 2010 ved 7:38 am

    Det er interessant og lærerikt å følge p. Harams tanker. Hans samfunsnalyse er etter min mening lagt på vei riktig. Han har et positivt utgangspunkt. Ser mulighetene, i stedet for å havne i den grøfta som alt for mange kristen (inkl. katolske kristne) er: i Jammeralen. Det kan umulig førte til noe godt.
    En annen urovekkende tendens er å kun skue tiltake: Protestantene har sin aktive flokk i «Kristenfolket» og andre konservative kilder. På den katolske siden så har tradisjonalistene fått «vind i seilene», med latin og «betongkatolisisme». Der en samles i kampen mot en «ukristelig» regjering, muslimer og homofile står i høysetet.
    Jeg tror det er feil agenda. Kampen må kjempen på en annen arena.

    God sommer!

  23. 24 Tor
    juli 9, 2010 ved 10:05 pm

    Kristin, Takk for ditt meget utfyllende svar! (:

    Jeg holder i stort med deg, vedrørende ditt anførende i din siste kommentar. Når det gjaldt kirkegård- kontra gravlunds-tematikken, er jeg helt på bølgelengde med deg og Pater Haram naturligvis, som før skrevet.

    Du skriver bl.a.;

    – ”…At det multikulturelle samfunnet først og fremst er venstresidens utopi er jeg hjertens enig i, men samtidig har jo både p. Arnfinn og SV rett i at livssynsmangfoldet i Norge er helt annerledes sammensatt nå enn det var for bare et par generasjoner siden — det vil vel verken Anna eller Tor bestride? Denne situasjonen er vi selvfølgelig nødt til å forholde oss til og agere i.…”

    Vel, man kan jo aldri akseptere en situasjon, som en mener er direkte feil og urettmessig, vil jeg hevde. ”Pater Haram og SV” skriver du, håper inderlig ikke, at det med dette her menes som ”synonyme begrep”?! Det at ”livssynsmangfoldet” helt er annerledes sammensatt nå enn tidligere, er jo det politiske prosjekt som ikke minst SV har ivret for – og stått i bresjen for. Jeg forholder meg til situasjonen naturligvis, men aksepterer den ikke som noe konstant og absolutt. Dette er ingen statisk naturlig utvikling, og kan altså forandres hvis politikken får et annet utgangspunkt og dermed innhold , utgått fra folks vilje.

    Jeg utdyper for øvrig dette andre (enhetssamfunnet) litt mer i mitt tilsvar til Pater Arnfinn Haram her under! (:

    Ønsker deg en god sommer!

    Hilsen Tor

  24. 25 Tor
    juli 9, 2010 ved 10:43 pm

    Kjære Pater Arnfinn Haram, du skriver;

    – ” Heilt klart at vi er grunnleggjande usamde om dette; altså einskapssamfunnet. Eg meiner det er ein illusjon, t d er eg katolikk med heilt andre verdiar enn det som etterkvart er blitt dei offisielt norske på mange område.

    Dessutan: Skal vi ha eit einskapssamfunn som før – kva skal einskapen vere? Kristne verdiar? Korleis tenkjer ein seg oppslutning om kristne verdiar som blir noko meir enn eit tynt minste multiplum?

    Utan ei viss reell oppslutning om kristen tru og religiøs praksis i folket, vil “kristne verdiar” ikkje vere noko anna enn slagord. Det er eit faktum at nordmenn berre i svært liten grad er praktiserande kristne. Skal kristen tru igjen vere formande for heile kulturen, må vi – gjennom evangeliserande verksemd – vinne menneske tilbake til trua. Der er vi no.

    Eller vil de ha eit ikkje-kristent einskapssamfunn? Eit sekulært? Det er det ein prøver å selje oss no. Ikkje noko for meg, i alle fall.

    Uansett må kyrkja lære seg å leve under ulike samfunnsvilkår, også som minoritet. Det har ho greidd før, og vil greie det igjen.” –

    Det norske enhetssamfunnet som var, bygde definitivt også på kristne grunnverdier. Dagens forsøksvise påtvungne, sekulariserte samfunn, med et sterkt islett av en liberal/marxistisk hedonistisk ramme som ”verdigrunnlag”, er nettopp et brudd med det ”homogene” samfunn vi hadde, både religiøst, kulturelt og verdi-/normsmessig for ikke så alt for mange år siden.

    Den katolske tro er så absolutt, også en del av vår norske kulturarv. I fem hundre år praktiserte vi den katolske tro her til lands. Altså, vel så likestilt med den lutherske tro og dens statelige kirke skulle jeg mene, som forøvrig opprinnelig ble oss tvangs-pålagt med vold og lov-tvunget utenfra.

    Så Pater, som du sikkert forstår; undertegnede vil så absolutt IKKE ha det normløse, ateistisk orienterte, sekulariserte ”samfunn” vi nå kan skimte – hvis det var undertegnede du mente i dit retoriske tilsvar?!

    Du som prest og representant for Kirken, må nok belage deg på å virke under ulike samfunnsvilkår, der har du helt rett. Og katolikker her til lands er i dag en minoritet, der har du også rett. Men vi tilhørte en majoritet en gang i tiden her til lands, en allmektig og kompakt majoritet. Slik sett, er også da Den katolske Kirke en del av våre røtter, norske røtter og ditto identitet, vil jeg si. DEN arven er med i mitt «historiske» og kulturelt betingete enhetssamfunn.

    Når jeg leser dine fine betraktninger/refleksjoner fra ditt eget vakre hjemstavns-område, Pater, så kommer det meg sterkt i hu; vårt norske hjem og land består fortsatt; det er også ”enhetssamfunnet” mitt; unikt og særegent – uten behov for ”multikulturell”- berikelse og forflatet ensretting, vil jeg tro!

    Du skriver videre i din neste kommentar;

    – ”Einskapssamfunnet er altså ikkje “i mitt hode” i det heile tatt. Eg tenkjer i dag utfrå ei reell distasering til det norske nasjonalsamfunnet som min eigen primære verdibase. For meg er det kyrkja som er primær. Stats- og nasjonalsamfunna endrar seg; i dei gjeld det å leve så konstruktivt som råd; med rett til fri trusutøving, på fredleg og sivilisert vis, og som eit vitnemål for verda.”

    Du har rett i dette, hvis du utelukkende ser på Kirken som ditt isolerte virkefelt, løsrevet fra samfunnet og nasjonalstaten. Men kan en katolsk prest egentlig det? Er ikke nasjonalstaten og det samfunnet det tjener – en nødvendig del av det samfunnslivet vi mennesker har her på jorden, og dermed som en betingelse og styrke for vår tro? For ordet nasjon kommer av latin; fødested. Er ikke familie, tradisjon, identitet og samhørighet en del av våre røtter, som mennesker? Religionen kan da aldri løsrives i fra dette, men må sees i sammenheng med dette, etter mitt syn. Den kristne tro skal da både styrke mennesket, så vel som de mange mennesker i et samfunn; altså folket. Det har forøvrig aldri vært noen motsetningsforhold mellom nasjonalstaten som prinsipiell ide, kontra Den katolske Kirkes egen praksis og åndelige virke – sett fra Kirkens eget ståsted.

    Kirkens universelle karakter er menneskets frelse gjennom Kristus og dets evige liv etter døden. Men Kirkens universelle misjon og karakter er ikke å drive politikk, eller legge føringer for en eksperimentell multikulturell samfunns-idé. Vi vanlig dødelige, har ansvaret for utviklingen her på kloden i dette liv, Kirken for det neste liv; det evig åndelige… Denne symbiose er det vesentlige og viktige. Sunn politikk er tilretteleggelse for mennesket i pakt med natur og Guds eget skaperverk.

    En gang i tiden, for ikke så lenge siden – het det; For Gud, konge, fedreland og flaggets heder!

    Det forholdt jeg meg til da, og – det holder fremdeles for meg i dag! Også som norskfødt katolikk naturligvis…

    ———–

    Håper jeg ikke var for vanskelig nu, Pater! (:

    Ps; Synes dine reisebeskrivelser her på bloggen er berikende å lese.

    En god sommer ønskes deg for øvrig, Pater Haram!

    Hilsen Tor

  25. 26 Gunnar
    juli 13, 2010 ved 12:34 pm

    Tor skriver: «Det at ”livssynsmangfoldet” helt er annerledes sammensatt nå enn tidligere, er jo det politiske prosjekt som ikke minst SV har ivret for – og stått i bresjen for.»

    Jeg mener å registrerer at SV på flere områder (desverre) står for det motsatte: Enhetssamfunnet med sterke begrensninger ikke minst på det religiøse- og kulturelle området. … og så kommer alle de andre partiene diltende etter.

    Nå tror jeg ikke det «sekulære enhetssamfunnet» er et særnorskt fenomen: Vi ser den samme trenden over alt i Europa.

  26. 27 Tor
    juli 13, 2010 ved 8:08 pm

    Ja – Gunnar, jeg gir deg langt på vei rett i det du skriver, men føler jeg må komme med noen supplerende refleksjoner her!

    Sitatet du bruker – var en del av mitt svar til Kristin sin spørrende formulering; ”…At det multikulturelle samfunnet først og fremst er venstresidens utopi er jeg hjertens enig i, men samtidig har jo både p. Arnfinn og SV rett i at livssynsmangfoldet i Norge er helt annerledes sammensatt nå enn det var for bare et par generasjoner siden — det vil vel verken Anna eller Tor bestride?…»

    Jeg kom videre inn på det (i en etterfølgende kommentar til Pater Haram); Nasjonalstaten, det kristne verdigrunnlag og den norske identitet – som ramme for det jeg anser som det NATURLIGE enhetssamfunnet, altså i den konteksten. Men «enhetssamfunnet» som begrep kan man bruke om, og til så mangt. Ikke minst er det blitt brukt om det kommunistiske samfunn, hvor den marxistiske ideologien er enhets-grunnlaget for opprettelsen av proletariatets diktatur. Et «samfunn» betinger uansett, at «noen» har funnet sammen, med en felles verdibase; etnisk og/eller religiøst for eksempel, eller andre former for fellesskap, som knytter mennesker med relativt likeartede interesser sammen i en enhet. Denne «enheten» kan naturligvis også være (politisk/retorisk) kunstig brukt, som et propagandaverktøy, hvilket dagens påtvungne utopiske eksperiment «det multikulturelle fellesskap» er et eklatant eksempel på, vil jeg hevde.

    Så når du skriver; «Jeg mener å registrerer at SV på flere områder (dessverre) står for det motsatte: Enhetssamfunnet med sterke begrensninger ikke minst på det religiøse- og kulturelle området. … og så kommer alle de andre partiene diltende etter.»…

    …Så har du delvis rett i det. Jeg vil nok heller påstå, at SV i sin dobbeltkommunikasjon står for begge syn. De vil retorisk være inkluderende på det første, og har som målsetning det andre. Dette er «dialektiske motsigelser», progressivitetens evige dilemma. – Som et marxistisk parti hadde/har SV sin drøm om «det sosialistiske enhetssamfunnet»; Ateistisk i sin grunn, og derfor religions-fiendtlig i sin utøvende politikk. At alt dette i dagens nærmest kaotiske virkelighet «kolliderer» en smule (for å si det mildt), når masseinnvandringen de røde i sitt nasjonale selvhat har ivret så for – blir så stor og selvbevisst, at også ”parallelle” sterkt religiøse samfunn vokser fram – ja, da ser man jo paradokset – men også ironien for likhetspartiet SV. Hvilket ben skal de nu stå på i sin (hittil totalt mislykkede) integreringspolitikk?!

    Det ”steg for steg” sekulariserte samfunn, som nu forsøkes påtvunget oss, har dessverre de fleste partiene i dag skammelig langt på vei akseptert, både gjennom EU-direktivene (påtvunget oss gjennom EØS), og ved stilletiende å akseptere det venstre-dogmatiske likhetsparadigme. Det paradoksale er her, at de såkalte borgerlige partiene på høyresiden har annammet venstresidens relativistiske verdisyn (marxismens grunnleggende egalitære dogmer og kulturradikalisme) og venstresiden har annammet den høyreliberale politikkens kapitalistiske (markedsliberale) syn og praksis! Det er ikke for ingenting, at partiene i dag benevnes som «likhetspartiene». Det totalitære trekk ved dette, kan her skimtes tydelig. Stikkord for denne tilpassede utvikling er mantraet om globaliserings- og EU-tilpasning. Det genuine folkestyret (det direkte demokrati) er snart en saga blott…

    Jeg synes også det er viktig å påpeke, at sosialdemokratiet her er primus motor, vedrørende verdsliggjøringen av, og promoteringen for den materialistiske nye samfunnsorden. Europadomstolen sitt politiserte forsøk på å avkristne Europa for eksempel, hvor ”kravet” om fjerning av krusifikset fra det offentlige rom (Italia), står for meg som et skrekkens eksempel. Både Europarådet (hvor Thorbjørn Jagland er formann) og EU sentralt har alt lenge vært pådrivere for et sekularisert Europa, hvor vår kristne kulturarv utvannes og fundamentet for den ”livssynsnøytrale humanisme” skal legges.

    Trenden ser vi over alt i Europa hva gjelder «det sekulære enhetssamfunnet» skriver du. Vel, du har delvis rett. Den tydelige trenden i dag, er også, at en folkelig opinion er i ferd med å reagere. Og denne økende folkelige motstanden ser du nok også, Gunnar! Den er sterkt i anmarsj, og jeg er vel så definitivt en del av den.

    Dette ble litt vel langt, – men avkristningen av Europa, både kulturelt og religiøst – og den normoppløsning og fremmedgjøring jeg fornemmer komme, hvis intet gjøres for å snu utviklingen, ligger meg meget tungt om hjertet….

    Avslutningsvis; En fortsatt god sommer til deg, og alle andre lesere! (:

    Hilsen Tor

  27. juli 15, 2010 ved 3:38 pm

    Takk for innnspel! Kort repons her:

    Om einskapssamfunet: Det er eit faktum at fleire livssyn og religionar (hovudsakleg kristendom og islam) gjer seg gjeldande i dangens Noreg. Samstundes prøver stadig den offisielle politikken å halde det heile saman, med sitt eige, meir- og mindre sekularistiske verdisystem. Vi bør både erkjenne og fasthalde dei faktiske divergensane i det norske samfunnet, og kritisere liksom-pluralismen og snikinnføringa av ein sekularistisk einskapskultur.

    Om kyrkje og samfunn: Kyrkja skal ikkje isolere seg frå samfunnet. Det blir falsk åndeleggjort/ikkje-inkarnert kristendom. Men det finst andre måtar å påverke på og engasjere seg på enn å ville overta samfunnsmakta. Nemleg gjennom eit sant kristent liv, gjennom debatt, interesse, konfrontasjon og oppmuntring. Å skulle gjeninnføre eit kristent verdigrunnlag for samfunnet i dag, in casu det norske, kan ikkje gjerast primært gjennom politikk og lovgjeving. Fordi dette førutset ein viss konsensus, ei viss oppslutning i folket. Ei slik oppslutning må igjen baserast på ei rimeleg oppsluting om sjølve trua og om ein kyrkjeleg truspraksis.

    Difor: Det er heilt nødvendig å gå vegen om ei reell kristen fornying, med menneske som kjem til tru og som vil leve ut trua. «Verdi-» og «kultur-» kristendom som ikkje har nokolunde fotfeste i dette, blir svada og luftslott. Den som ynskjer seg eit (meir) kristent samfunn, må i dag ha tolmod til å ta denne jobben fyrst.


Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google photo

Du kommenterer no med Google-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s


kategoriar


%d bloggarar likar dette: