06
Mar
10

officium: laurdag, 2. vike i faste, 2 mos 20,1-17 (matutin)

«Du skal ikkje…» (v3ff)

Vi er komne til sjølve paktsorda. Steintavleorda. Skrivne med Guds finger. Ord om dei mest grunnleggjande forpliktingane til mennesket; innskrivne i alle samvit, men gjevne som særleg openberring til Israel slik at standarden kan oppretthaldast.

Etikken seier: «Du skal..»eller: «Du skal ikkje…» ; det finst ei røyst, ein vilje, som tek deg til fange. Er etikken berre ein sosial konstrukjson? Eller berre ei evolusjonær overlevingsevne? Då kan det endrast og opphevast.

Berre samvitet og Gud talar ord som aldri kan viskast ut.


12 Responses to “officium: laurdag, 2. vike i faste, 2 mos 20,1-17 (matutin)”


  1. 1 Herman
    mars 6, 2010 ved 9:45 am

    Gud er fantastisk (også..!). Han skriver budene på stentavlene som Han gir til Moses. Likevel lar Han oss skimte sin uendelige tålmodighet når Han noe senere, også gjennom Moses, tillater å bygge tilfluktsbyer for de som av ulike grunner skulle være så uheldige at de forgår seg mot budet: Du skal ikke drepe.

    Dette kan virke gåtefullt for oss som med loven av i dag, den som for en stor del er bygget rundt De Ti Bud, kaster drapsmannen i fengsel. Selvfølgelig. Undersøkelser viser at dette skjønner drapsmenn også.

    Men Gud forkaster ikke drapsmannen, åndelig sett. Han vil alltid håpe at dette mennesket vil
    komme tilbake til Ham og forkaste det vonde. Det kan ta tid, men gjennom sine tanker, gjerninger, anger og bønn, vil selv en morder kunne komme tilbake til Gud, selv om dette kan ta mange år. Det er jeg overbevist om.

    Hilsen Herman

  2. 2 landsbypresten
    mars 8, 2010 ved 4:00 pm

    Samvittigheten kan dog reagere galt, ja rett og slett føre vill. Det kommer vel an på hvilken «kanal» den henter sine signaler fra. Jeg har f.eks. hatt mennesker i sjelesorg som mente seg kommet et steg bort fra Gud fordi de hadde drukket et par glass vin.
    Hva er Guds stemme, og hva er pappas? For mange med meg et vrient dilemma!
    Dessuten kan samvittigheten slipes helt vekk. Hvorfor har ellers mange i dag ikke den minste anfektelse ved skattesnyteri eller baktalelse? For ikke å snakke om mord!? Det skyldes vel ikke bare og alltid at forkynnelsen er tafatt?
    Jeg tror nok jeg har et mer pessimistisk syn på samvittigheten som moralsk veiviser. Men så er jeg jo også lutheraner…Luther henviste i 1521 ikke til sin samvittighet per se, men til sin samvittighet som var bundet til Guds ord.

  3. 3 Herman
    mars 9, 2010 ved 1:14 am

    Vel. Gud er et uendelig mysterium, det kan vi sikkert enes om. Hvor mange bokstaver finner en i Skriften? Og hvor mange ord? Den som leser hører også, det sa også St. Ignatius, katolsk biskop på reformasjonens tid, litt før.

    Selvfølgelig – det er milelangt mellom å drikke et glass vin og det å drepe. Jeg tror nok alle er enige om det! Det jeg ville frem til derimot, var at det er håp (det går ikke å skrive kursiv her), også for den som dreper, i fyll, vanvare eller rett og slett med viten og vilje.

    Nå må ingen misforstå meg dithen at jeg forsvarer drap.

    Men det å bli forkastet av Gud må være vesensforskjellig fra å bli forkastet av mennesker, det er ingen parallellitet i det. Ikke at Gud bare er snill og tilgir alt, jeg tror nok at i drapsmannens tilfelle er årene gode å ta av!

    Hilsen Herman

  4. 4 Ingvild
    mars 9, 2010 ved 7:26 pm

    Slik jeg forsto «landsbypresten» stiller han spørsmålstegn til Arnfinns siste linje: Berre samvitet og Gud talar ord som aldri kan viskast ut.
    Hvordan kan man stole på samvittighetens stemme, og la den bli moralens veiviser?
    Det hadde vært fint å høre hva Arnfinn mener om dette – stemmer det at den katolske kirke setter samvittigheten som øverste norm, og hvordan kan det forklares i lys av de innvendinger landsbypresten kommer med?

  5. 5 landsbypresten
    mars 9, 2010 ved 9:22 pm

    Hei Ingvild.
    Ja, du har forstått meg helt rett. Jeg synes dette er vanskelig, og vil gjerne høre Arnfinns betraktninger om dette.

  6. 6 Ingvild
    mars 10, 2010 ved 11:33 am

    Vi avventer Arnfinn’s svar, da 🙂
    Inntil videre: jeg tenker samvittigheten kan fungere som norm i den grad den beskytter deg selv og andre – slik at du ikke selv handler i strid med egen samvittighet. Vinen smaker ikke godt om du tror den fører deg vekk fra Gud. Så vil forhåpentligvis perspektiver og Gudsbildet utvides gjennom tid og refleksjon, slik at ikke man lar seg styre av «menneskebud» gjennom livet.Paulus sier derfor «du har lov til alt, men ikke alt gagner…» Det er svært individuelt hvordan samvittigheten er utviklet og formet, så det blir for enkelt å sette likhetstegn mellom egen samvittighet og Guds vilje. Men jeg tror at ved både bruke Guds Ord som rettesnor (som Luther), tolket og forstått i lys av egen samvittighet, så er man kommet et godt stykke på vei i riktig retning…

  7. 7 Elisabeth Maria
    mars 10, 2010 ved 3:51 pm

    Mens vi venter….
    Den katolske kirkes katekisme sier mye grunnleggende om samvittigheten (KKK,paragrafene 1795-1802). Som for eksempel at samvittigheten må formes gjennom hele livet, vi har alle et ansvar for å oppdra vår samvittighet. Siden vi hele tiden utsettes for dårlig innflytelse, og fristes av synden, har vi lett for å opphøye vårt eget skjønn til norm, og forkaste autoritativ lære. Har vi fått en klok oppdragelse er det en god hjelp på veien! Men som voksne må vi uansett arbeide med dette, støttet av flere kilder, først og fremst selvsagt Guds ord, men også andres eksempel og råd, Kirkens lære – og ikke minst den Hellige Ånd! Det ligger forøvrig en god artikkel av Gunnar Wicklund-Hansen om emnet på katolsk.no: http://www.katolsk.no/artikler/gwh2.htm
    Ingvild: jeg har nok forstått det slik at Gud er høyeste norm i vår kirke… 🙂

  8. 8 Ingvild
    mars 10, 2010 ved 6:28 pm

    Men ettersom «Gud» ikke kan være en konkret norm, har vi altså diverse lære-embeter og kirkelover å forholde oss til, som igjen har ulik grad av autoritet ettersom hva saken gjelder.Jeg hadde en diskusjon med en katolsk lærer om dette i høst – han hevdet bestemt samvittigheten som øverste norm, og henviste bl.a. til en annen autoritet (som jeg ikke vil navngi siden jeg ikke finner den artikkelen her og nå). Artikkelen til Wicklund-Hansen virket langt mer nyansert. Takk for link 🙂

  9. mars 10, 2010 ved 9:08 pm

    Samvitet er verkeleg Guds røyst i mennsket; den moralske fellesinstansen som bind menneseslekta saman i ein universell, moralsk einskap, trass i alle skilje. Men det er sant at samvitet kan fordunklast, feilinformerast og døyvast. Difor må det oppdragast – gjennom den naturlege lova (naturretten), gjennom Openberringa – gitt i Skrifta, i kyrkja og i tradisjonen, tolka og og undervist gjennom det Magisteriet (læreembetet i kyrkja).

    Når det er snakk om samvitet som høgste norm for mennesket, tyder det ikkje at det kan trumfe Guds ord og kyrkja si bindande lære. Men mennesket må vere ærleg, det kan berre bøye seg for sanninga i friviljug lydnad, når det gjeld trus- og overtydingsspørsmål. Alle burde t.d. tru på Kristus, men å vedkjenne den trua utan at du gjer det fritt og av hjarta, er ikkje rett. Det er dette som ligg i maksimen: «Det er ikkje tilrådeleg å handle mot sitt samvit» – ein maksime som slett ikkje kom fyrst med Luther, men er tradisjonell katolsk etikk.

    Nokre spørsmål er ikkje trusspørsmål i absolutt tyding , og her kan kyrkja stille dei truande meir og mindre fritt. Men i fundamentale dogmatiske og etiske spørsmål er undervisinga bindande for alle truande. Dersom ein ikkje, utfrå sitt samvit, kan ta det til seg, står ein fritt til å ikkje tilhøyre kyrkja eller vere i hennar teneste. Nettopp utfrå samvitsfridomen.

    Det er i denne tydinga samvitet er «høgste norm» – som regel for integer, ærleg framferd; ikkje som noko som kan brukast som dogmatisk kriterium åleine.

  10. 10 Bergtora
    mars 11, 2010 ved 9:13 am

    Jeg har forstått det slik at hvis man føler seg tvunget/kallet til å følge ens egen samvittighet og denne samvittigheten går på tvers av Kirkens lære så er det er veldig alvorlig sak. Da bryter man fellesskapet, Communio, som er så sentralt i den Katoske Kirken. Bare tenkt på at lydighet er ett av klosterløftene. Jeg kan tenke meg at en person som har avlagt lydighetsløftet må arbeide med grenseoppgangen mellom egen samvittighet og lydigheten til øvrighetspersonen. Så jeg forventer av den personen som føler seg tvunget/kallet til å bryte Communio ved å prioritere egen samvittighet er klar over det store ansvaret dette sololøpet kan innebære.

  11. mars 11, 2010 ved 4:23 pm

    Dert er nettopp det eg seier. Du kan ikkje argumenter med samvitet mot kyrkja si lære i fundamnetale spørsmål. Men sidan du heller ikkje kan hadle mot ditt samvit, må du evt forlate kyrkja eller den tenesta du har bunde deg til. Du kan ikkje bryte med Communio og samtidg forbli der. Du kan heller ikkje bli i communio dersom du ikkje kan stå for det på ein ærleg måte.

  12. 12 landsbypresten
    mars 11, 2010 ved 9:33 pm

    Kjære broder Arnfinn. Takk for svar.
    Jeg har ikke så lyst til å gå inn i en lang debatt med deg om samvittigheten, men likevel sende deg dette som en liten avrunding fra min side. Men temaet er interessant nok…

    Etter min oppfatning ble du i det første innlegget litt vel bombastisk og unyansert – og derfor til å misforstå. I dine siste to synes jeg du nærmer deg mye mitt anliggende. Samvittigheten kan ikke «trumfe Guds ord og kyrkja si …lære» – og dermed er den detronisert som pålitelig eller sideordnet – for ikke å snakke om overordnet – norm for det kristne liv. Den plassen har bare Guds ord, slik kirken «vitner om det i sin bekjennelse».

    Å forsvare at mennesker har rett til å forlate kirken/evangeliet for sin samvittighets skyld er jo «alle» enige i.Men en slik samvittighets-handling kan vel neppe sees på som uttrykk for Guds vilje – og derfor heller ikke vurderes som særlig positivt sett fra vår side (jfr den formale likheten med debatten om retten til å krenke det som muslimer ser på som hellig under dekke av «toleranse» og «trykkefrihet»). Da var det jo bedre – fra vår side sett – om mennesket selv kunne ta sin egen samvittighet «til fange under lydigheten til Kristus», dvs la seg oppdra og korrigere – her som på andre områder og!
    Men NB!:
    Dette måtte altså være menneskets egen beslutning.

    Jeg fornemmer at du mer forsvarer samvittigheten som fenomen. Det er viktig nok der samvittighetsfriheten er truet. Men dens materielle innhold vil du – som jeg – prøve ut mot Guds ord. Slik jeg ser det er evnen til å ha en samvittighet en Guds gave som sier noe om vårt adelskap som mennesker. Men også den er skadet av syndefallet, og må derfor oppdras og gis rett informasjon.


Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google photo

Du kommenterer no med Google-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s


kategoriar


<span>%d</span> bloggarar likar dette: