12
Okt
09

nota bene: Slik skal det gjerast!

I går, sundag, hadde eg messa her i klosterkyrkja klokka ni. Ein sjeldan gong skal eg korkje preike her ved høgmessa eller vere ein annan stad på helgeoppdrag.

Så eg tok det som ein ekumenisk dag og gjekk til den lutherske grannekyrkja, Uranienborg. Det skulle vere konfirmantpresentasjon, viste det seg, og med ulike ”spesialgudstenester” i smerteleg minne, blei eg litt sett ut då eg såg programmet.  Kvifor ikkje rett og slett ei vanleg høgmesse utan påfunn?

Og så blei det nettopp det, med konfirmantpresentasjonen lagt inn,  fint og smidig! Presten, Knut Tveitereid, presiderte på ein verdig og samtidig relaxed måte. Preika var kort og tydleg, forbønene presise, med forbønsemna tydeleg og greitt lesne av konfirmantar med presten som leiar av bøna slik det skal vere; tekstlesing ved konfirmantane var også tydleg og etter boka utan noko fuss. Nattverdfeiring med innleiande offertorium (at ein samlar inn takkofferet under salmen før nattverden/offertoriesalmen), prefasjon og nattverdbøn etter boka, kontinuerleg kommunion – og ikkje minst: nydeleg liturgisk spel av organisten, god og diskret forsongargruppe i tillegg til eit gjestande – og framifrå – ungdomskor frå Auferstheungskirche i Essen, Tyskland! Til overmål oppførte konfirmantane seg eksemplarisk – og det viste seg at det er heilt unaudsynleg å kutte nattverdfeiringa fordi det er konfirmantar og fylgje tilstades. Dei unge deltok i altargangen på ein verdig og fin måte. Godt instruerte, etter alt å døme. Her har ein jobba med sakene!

Kvifor kan ikkje liturgikommisjonen i DNK berre ta utgangspunkt i slik Uranienborg feirar sundagshøgmessa? Litt liturgisk ”pen i tøyet” er sjølsagt ei gudsteneste på Vestkanten, men lokal koloritt er OK.

Moral: Dette er DNK på sitt beste. Der fullstendige høgmessa som sjølvsagt  sentrum for trusliv og kyrkjeliv. Gratulererer!

Reklame

22 Svar to “nota bene: Slik skal det gjerast!”


  1. 1 Geist
    oktober 12, 2009 ved 2:50 pm

    «For den som gjør min himmelske Fars vilje, han er min bror og søster og mor.» Matteus 12, 50.

  2. oktober 12, 2009 ved 2:56 pm

    Det er eit fint ord. Kan du seie litt meir om samanhengen med teksten ovanfor?

  3. 3 Geist
    oktober 12, 2009 ved 4:54 pm

    Jeg var litt for rask og «i mitt eget hode» slik jeg svarte deg ovenfor.

    Selv har jeg ekumeniske timer, dager, uker og måneder i min vandring som konvertittlærling inn mot DKK. Godt og trygt ledet av pateren, søstre og brødre i «min menighet» og blant annet bloggen din, Arnfinn.

    Dessverre er det ikke alle bloggere(- på begge sider) som har like storsinn og vilje til ekumenisk felleskap.

    Derfor teksten om Jesu sanne familie, Matteus 12, 46-50.

  4. oktober 13, 2009 ved 10:13 am

    Geist,

    Problemet er ikke økumenikk i seg selv, men det som mange (inkludert meg selv) opplever som en falsk økumenikk, som direkte eller indirekte, bunner ut i likegyldighet for hvilken tro du har. Det er ikke en økumenikk en katolsk kristen kan stå for. En slik tilgjort «enhet» blant kristne, er i beste fall en illusjon, og i verste fall direkte skadelig for en sann helbredelse i Kristi Legeme.

  5. 5 Ingvild
    oktober 13, 2009 ved 3:58 pm

    Dominicane – kan du være mer konkret på hva du mener er falsk økumenikk og tilgjort enhet? Hvordan (be)dømme likegyldighet hos andre i denne sammenheng? Er det motsatte av likegyldighet å ha samme syn (som deg) på økumenikk??

  6. 6 Herman
    oktober 13, 2009 ved 4:35 pm

    Vi skal være glade for økumenikk, synes jeg. Men det spøker kanskje litt i bakgrunnen at alle kirkesamfunn, eller egentlig: deler av disse, føler at man måå være økumenisk (les: være snille og forstå og respektere hverandres syn på ulike saker, når mange kirkesamfunn (eller kanskje alle?) eegentlig vil ha alle de andre over til seg.

    Uten økumenisk innstilling er etter min oppfatning en ønskverdig historisk bevissthetsendring som vil koke ned de siste rester av plikten til å måtte strides for enhver pris. De lærde strides, sa man før. Og dermed grep man lett til våpen.

    Økumenikk oppfordrer til å søke nærmere de lærdes måte å strides på, og unngå uheldige misforståelser. Men økumenikk må, etter mitt skjønn, ikke være det samme som unnfallenhet, som å la alle prinsipper fare i snillhetens ånd. Som å dele nadverd for eksempel. Vi kan jo likevel snakke sammen, det viktigste er Kristus.

    Økumenikk er i mitt ståsted ikke det samme som utelukkende snillhet, men ei heller uforsonlighet.

    Hilsen Herman

  7. 7 Elisabeth Maria
    oktober 14, 2009 ved 8:30 am

    Jeg tenker at man uansett må ta vare på dialogen. I en respektfull samtale kan man godt snakke om ulikheter uten å strides. Å legge lokk på ulikheter i økumenikkens navn blir like tullete som å mase om at «vi er bedre enn dere». Jeg går selv i en økumenisk bibelgruppe som er god å være i! Min mann og jeg er de eneste katolikkene, de andre har bedehus/misjon/frikirke/DNK-bakgrunn – og det er veldig interessant! Ingen er i tvil om hva de andres ståsted og meninger, og selv om vi ofte er uenige, blir vi aldri uvenner.
    Som korsanger synger jeg en del på gudstjenester i DNK, og selvom det er litt stusselig å stå igjen alene når resten av koret går til nattverd, tenker jeg at slik må det være. Jeg klarer ikke å se hvordan vi skal kunne gå til nattverd sammen – i mine øyne er det to helt forskjellige ting.

    • 8 janstoks
      mars 21, 2010 ved 12:30 pm

      Er det ikke litt underlig å legge begrensninger på seg selv mht hvem man «kan» gå til nattverd sammen med? All den tid Jesus kunne ha nattverd sammen med Judas? Er ikke Jesus større en «konfesjonsbekledningen» vi har på oss?

  8. 9 Herman
    oktober 14, 2009 ved 3:16 pm

    He he, jeg ser at trykkleifen har sneket seg inn i økumenikk-innlegget mitt over… Det står «Uten økumenisk innstilling»! Var nok litt for rask i tankerekkesorteringen, det skal selvfølgelig være: «En økumenisk innstilling».

    Rettes herved!

    Hilsen Herman

  9. 10 RA
    oktober 14, 2009 ved 7:46 pm

    Kanskje en mulig tilnærming til økumenikk kan uttrykkes slik det står i lovene for Norges Katolske Kvinneforbund (NKKF). Det står i § 2 Formål:»NKKF’s formål er:……..3. å fremme katolske kvinners syn i økumenisk samarbeid med andre kirkesamfunns kvinner».

    Med vennlig hilsen Rønnaug

  10. 11 Rob
    oktober 15, 2009 ved 8:20 am

    Er det i dag Florentinarane kjem?

  11. oktober 15, 2009 ved 8:33 pm

    Det er ikke ofte jeg er innom bloggen til fr. Arnfinn, men i dag … må jeg svare Rob, ja – «Tre florentinarar, essay og artiklar om religion, kultur og samfunn» er kommet i dag. Men jeg tror ikke fr. Arnfinn har sett den ennå, men i morgen … Dette er hans nye bok med 300 sider for et moderne menneskes dannelse, visdom med dype røtter i det sanne katolske, og da er vi jo inne på økumenikk. For er ikke nettopp lengselen etter katolisitet den eneste sanne økumeniske horisont, enhet i det katolske – som en gang hadde gyldighet som det de kristne trodde «over alt, alltid og av alle». Vincent av Lerin (d. 485)
    Unnskyld meg ,men jeg må også få nevne en bok som kommer om en uke – også den på Efrem forlag, også den på nynorsk! – med tittelen «Økumenikken har brote laus». Satiriske tekster, men økumenisk motivert.
    Tilbake til det fr. Arnfinn beretter om fra sist søndag. Dette oppfatter jeg som (en glede over det gode i seg selv, men også) en lengsel etter at Dnk skal, tross alt (!), bevege seg videre inn i en rekatolisering, slik det har skjedd i liturgien, i troselementer som pilegrimsvandring, ikonografi og symboler. Som pave Johannes Paul II gledet seg til enhet, der kirkesamfunnene brakte med seg sine skatter inn i fellesskapet, så også vi.

    Med vennlig hilsen Øyvind (forlegger)

  12. 14 ephrussi
    oktober 16, 2009 ved 6:21 pm

    Høres ut som ei veldig interessant bok.
    Ellers synes jeg kanskje framtillingen av den den kristne enheten i tidligere tider blir litt vel rosenrød. Jeg ser f.eks. at den siterte St. Vincens av Lerin er assosisert med semi-pelagianisme, ei lære som senere ble erklært kjettersk av den katolske kirke. Man kommer vel ikke unna at det opp i gjennom tida til dels var gjennom ren maktutøvelse man klarte å holde læren «ren» og kirken samlet. Og da St. Vincens døde hadde jo dessuten både den assyriske og de orientalsk ortotokse kirkene allerede brutt med den katolske kirke.

  13. oktober 17, 2009 ved 8:58 am

    Også Johannes Cassian ble mistenkt for semi-pelagianisme. Likefullt ble han den som i størst grad er kanalen fra ørkenfedrene til gryende klosterbevegelse i det katolske vest. St Benedikts regel nevner (ikke eksplisitt, tror jeg) hans, men disse skriftene som skal føre til fullkommenhet. Å tenke slik er vel nærmest kjetterst i seg selv. Men som fr. Arnfinn sier i Tre florentinarar er målet for et hvert menneske å bli en helgen…
    Ja, roserødt. Enhet er ikke enighet. Kyrill av Alexandria var f eks et skikkelig beist, men kanskje nødvendig overfor nestorianismen og arianismen – for å bevare en sann Kristologi. Gud tar jo alt i bruk, ikke det at han velsigner det som ikke er kjærlighet, men lar det få betydning.
    Teologisk sett er vel de gamle orientalske «på vei hjem», via ortodoksien, helst.

  14. oktober 17, 2009 ved 8:50 pm

    Sorry for lite svar frå mi side; har vore hektisk pga priorvalet. Ekumenikk er utfordrande, noko vi lever kvar dag i ein situasjon som den norske. Syns at Øyvid svarar slik eg sjøl ville sagt det. Det er ikkje snakk om at kyrkja var/er eitt på ein «rosenrød» måte (ephrussi); det har det aldri vore. Makt og makt er ulike ting; dei som har læreansvar i kyrkja skal utøve legitim makt for å hevde einskap i tru, liv og ordning. Spenningar og konfliktar har det vore i kyrkja, både av trusmessige årsaker og av menneskeleg og politiske., mend det legitimerer ikkje skisma. Kyrkja er ikkje eit ideal eller eit fantom, men ein konkret og verkeleg fellesskap.

    Mitt ekumensike «program» er å delta overalt eg blir beden, som forkynnar, som gjest – og støtte alt i andre kyrkjesamfinn som har «Catholic bearing», dvs som stør den katolske substansen og arven som finst der. Seinast i dag hadde eg ein svært engasjert samtale med ein pastor i pinserørsla, og eg traff mange ivrige ungdomar frå ulike frikyrkjelege samanhengar i går kveld, og dei var også veldig opne! Som katolsk forkynnar forvaltar eg tilangar som det i dag er stor lengt etter. Samtidig må eg sjølv ta i mot det dei andre truande har å gje meg. Som trusiver, vilje til lydnad mot Guds Ord, vilje til Kristi etterfylgjing og frimot til å vere vedkjennarar og vitne i verda. See?

    Felles nattverdfeiring må vente til den offisielle einskapen i tru og kyrkjeordning er på plass i høgre grad enn no. Mange spørsmål i nattverdlæra og -praksisen gjenstår, likeeins i kyrkje- og embetssynet.

  15. 17 andreas
    mars 11, 2010 ved 9:46 am

    Hei

    Jeg kom over dette innlegget om messeferingen i Uranienborg Kirke for en stund tilbake, og bestemte meg for å se det med egen øyne. Jeg ble skuffet. Noe må ha skjedd siden Arnfinn satte sine føtter der.

    For det første har de forandre kirkerommet, benkradene nærmest alteret er nå vendt mot midtgangen. Det skal åpenbart «skje noe» akkurat der, to store stativer med lyskastere på hver side understreker «sjel og show-time»-aspektet. Like under prekestolen er det plassert en talerstol, på den andre siden et piane og stoler for «artister».

    Menigheten virker levende og fulle av mennesker med god vilje. Presten holdt en ganske bra preken, selv om det bærbare mikrofonopphenget han hadde på hodet virket komplett meningsløst. Vi var kun 30 der på en onsdag kveld, han sto i midtskipet slik at det ikke ville vært noe problem å få med seg hva han sa uten mikro. Kirker er vel også bygget slik at stemmen skal bære helt ned til nedeste benkrad. Mellom kyriee og synsbekjennelse, preken og forbønn, var det musikalske innslag av god kvalitet, ingenting fjernet imidlertid følelsen av å overvære en forestilling. Komponist og navn på musikern e ble behørig proklamert av presten selv….

    Nattverden (det var jo den jeg hadde kommet for først og fremst, som nesten-katolsk kulturlutheraner)og prestens velsignelse av kalken og nattverdbrødet ble gjort der og da, foran oss under prekestolen. Jeg hadde hatt en snikende mistanke hele tiden fra jeg kom inn i «lokalet» og så nattverskalen plassert på en stol rett foran benkradene. Deretter bar ferden opp til høyalteret for å ta i mot. Noe som virket høyst unødvendig siden alteret helt frem til da hadde vært helt overflødig. Vi fikk lov til å «dippe» hostien selv, ingen hadde sagt noe om dobbeldip, men jeg styrte meg.

    Nå er det vel lett å tolke min opplevelse av messen som nok et surmaget oppstøt fra den «tause majoriteten» i statskirken. Denne tause massen som instrumentaliseres for å rettferdiggjøre enhver liberalisering, og som straks den piper blir plassert i den reaksjonare mørkemannsbåsen som «folkekirken» må beskyttes i mot.

    Nå er det mye liturgiske overtramp innenfor den katolske kirke også. Jeg tror ingenting av det jeg så i uranienborg ikke kunne ha inntruffet i en katolsk kirke. Men når det er sagt, kunne jeg ikke stoppe å tenke på de tridentinske messene jeg pleide å overvære når jeg bodde i Frankrike, der jeg satt i Uranienborg Kirke. Kirkerommet hadde vært perfekt for en fering av latinsk liturgi. Kanskje det hadde vært mulig å få låne?

  16. 18 Kristine
    mars 12, 2010 ved 2:37 pm

    Til Andreas om hans inntryk fra Uranienborg K.

    Mellom messer er det kor- og orkesterøvinger, konserter og 5 serier med undervisning (takk og pris for det!). Det meste trenger kraftig lys, instrumenter og annet slikt rot.
    Noen av oss trenger også all mulig støtte for å høre.
    Som du selv skriver «Menigheten virker levende…».

  17. 19 andreas
    mars 16, 2010 ved 12:50 pm

    Ja. Menigheten virket levende, og dèt var positivt burde jeg ha lagt til. Mitt poeng var imidlertid ikke at kirkerommet var rotete, men først og fremst at messefeiringen ignorerte det fantastisk flotte liturgiske rommet. Da kunne jeg i høyden ha forstått prestens mikrofonbruk (alteret ligger ganske langt borte fra benkradene, ikke minst forid man altså har fjernet de benkradene som lå nærmest)Vi var altså 30 tilhørere og presten sto midt iblant oss, lyskaster-belyst. Noen har hatt en idè med masse gode hensikter. For flertallet av kjernemenigheten er dette sikkert positive endringer, kanskje uten betydning. For oss andre, inni, men likevel utenfor, så følte vi oss mer utenfor enn noen gang.

  18. 20 Kristine
    mars 17, 2010 ved 10:54 am

    Jeg reagerte bare på at du Andreas ser show hvor jeg ser en levende menighets bruk av rommet og teknologien. Uten prestens head gear var jeg og flere andre redusert til tilskuere til et show! Det er ikke morsomt. Så det blir deg eller meg.
    Når det er sagt må jeg medgi at jeg har reagert på noe der kan likne.
    Flott nytt orgel. Organisten ga den hele armen da menigheten forlot kirken. Musikk til Guds ære. Men hva skjer? Spontan klapping. Folk hyller organisten. En uting. Men det går seg vel til.

  19. mars 20, 2010 ved 9:01 pm

    Høyrest ut som om Andreas» messe var annleis enn den eg var på. Det var jo også ei høgmesse. Litt av problemet i DNK i dag, er at ein skal lage heilt annleis gudstenester når det ikkje er sundagens høgmesse. Detaljar, stil og ramme kan vere annleis, men dfor ein katolikk er det slik at ei messe er ei messe er ei messe. Stundom enkel, stundom meir høgtidleg, men alltid grunnleggjande same liturgien. Messa er messa.

    I kvardagsgustenester i DNK som eg har vor på nyleg, verkar det som ein misser heilt vurderingsevna når ein kjem utanfor det meir og mindre lovfeste sundags-skjemaet. Kanskje fordi ein eigentlehg ikkje har internalisert ei verkeleg liturgisk/teologisk forståing, berer overteke ei ordning (som ein no er litt lei av)? Særleg går det utover nattverdliturgien – som er det mest avgjerande, fikserte og sårbatre i heile messa. Nettopp her opererer ofte ein med kort-variantar og selfmade liturgies.

    Å forrette nattverden utan altar(bord), ved å stå med kalk og disk og lese i kordøra – det er heilt hinsides all både luthersk og allmenkyrkjeleg liturgi; det dreiar seg nettopp om Bordets liturgi, om Altarets sakrament. Truleg kjem det av at nattverdens sakrifisielle (offer-) karakter er borte; den evkaristiske bøna og den eigetlege konsekrasjonen er kutta, gjenstår berre noko en «deler ut», etter å ha lese innstiftingsorda, som ei anna skriftlesing. Eg har t o m opplevd at éin person (ikkje ein gong prest) las den eine halvparten av innstiftigsorda og ein annan den andre halvparten. Her er forvirringa total – igjen: også i høve til luthersk tradisjon, både når det gjeld liturgi, prestens oppgåve og sjølve sakramemntet. Alarmen bør gå..

    Litt ljoskastarar og lydanlegg kan vel vere ok, men ikkje dersom heile dynamikken er å omskape eit kultisk rom (som ei langkyrkje med kor og altar er) til eit scenerom for den liturgiske talk show-forma.

  20. mars 20, 2010 ved 9:08 pm

    Eller for å seie det sånn: -Slik skal det ikkje vere!


Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s


kategoriar


%d bloggarar likar dette: