17
Sep
09

officium: Torsdag, 24. vike i det allmenne året, Esek 16 (matutin)

”Tida var komen for deg, tida til å elska” (v 8 )

Israel er som ein ung kvinne, funnen av Herren då ho endå var eit barn, forkasta av sine foreldre. Han tek seg av henne; seier: ”Du som ligg der i blodet ditt, skal leva, du skal leva og veksa” (v 6). Ho vekst til og vert vakker, klar for å elske. Men i staden for å elske Gud, elskar ho avgudane.

Kjærleik og gudstilhøve, erotisk truskap og utruskap – i Bibelen høyrer det saman i den same biletverda. Det syner oss at Gud vil elskast; aktivt, intenst, fullmoge.

Kor lett blir ikkje Gud for oss berre eit startpunkt, ein domar, ein fjern farsfigur. Men han vil vere ein elskar. Vågar vi det?

Reklame

8 Svar to “officium: Torsdag, 24. vike i det allmenne året, Esek 16 (matutin)”


  1. 1 Herman
    september 18, 2009 ved 8:21 pm

    Nei, vi våger ikke det. Jeg viser til min lille avhandling om dikteren Rolf Jacobsen (katolikk) som jeg skrev til avgangseksamen på Høgskolen i Oslo, og hans religiøsitet i diktningen. Der fremtrer Gud som elsker i et av diktene, og det ganske tydelig, men dette falt helt utenfor «norsk standard».

    Mitt poeng var og er: hvis mennesket er skapt i Guds bilde, er da forplantningsakten og det som foregår der – ikke – et bilde av Guds virken? Eller er det bare noe syndig, menneskelig noe som vi har «funnet på selv (for vår ondskaps skyld)»? Selvfølgelig markerer naturen et skille her mellom Gud og menneske, jfr Guds jomfruelige unnfangelse ved Den Hellige Ånd og Jomfru Maria, men hvilket mikroskop kan attestere en eventuell ugudelighet i unnfangelsesakten hos mennesket?

    Hilsen Herman

  2. 2 Ingvild
    september 19, 2009 ved 5:48 am

    Hvis Gud vil være en elsker, men vi ikke våger, ja – da er det vel en avvisning? Å ikke slippe Gud til slik han vil? Hvorfor skulle vi ikke våge; hva kan gå «galt»? Jo, jeg kan risikere å miste kontrollen i møtet, jeg kan bli overmannet, overtalt, lokket til å gå andre veier enn jeg selv hadde tenkt. Eller risikere å måtte revurdere mitt gudsbilde og verdensbilde. Se det hele med Guds blikk. En risiko for forandring. Men det er også en unik mulighet til nettopp å bli elsket – til å bli sett, omfavnet, forstått, bli anerkjent OG utfordret. Om det generelle («mainstream»)svaret er «nei, vi våger ikke» – så anbefales hermed å gå mot strømmen.
    Takk, Arnfinn, for ord som vekker lengsel!

    Herman: Jeg hadde vært veldig glad om du kan angi hvilken diktsamling (eller annet) der jeg finner det diktet du nevner. Jeg hadde tenkt meg en tur på biblioteket for å låne noe av Jacobsen, ettersom jeg nylig har «oppdaget» hans religiøse dikt. Spennende at du har skrevet avhandling om ham!

    • september 19, 2009 ved 7:36 am

      Ja, som du seier, Ingvild; kvifor vågar vi ikkje alltid å elske? Fordi det gjer oss sårbare, fordi vi må risikere noko. Slik er det også mellom oss og Gud.

    • 4 Herman
      september 19, 2009 ved 9:52 am

      Avhandlingen min finnes på biblioteket til bibliotekarutdanningen ved Høgskolen i Oslo, og skal være oppført i Bibsys. Søk på Rolf Jacobsen skulle kunne hente den frem.

      Jeg har samlingen «Alle mine dikt» med førsteopplag i 1990. Den er en velbrukt paperback fra Gyldendal, som har i seg alle diktene til Rolf Jacobsen sortert etter hver enkelt samling.

      Selv er jeg kanskje mest fascinert av de to første samlingene «Jord og jern» og «Vrimmel», men det er interessant å se dreiningen av det religiøse etter at han konverterte til katolisismen på begynnelsen av femti-tallet. Det var et stort prosjekt for ham, og hele familien måtte konvertere.

      Mitt yndlingsdikt er Regn (det første diktet i den første samlingen), her finner man mange av de religiøse strengene som han bygger videre på senere også. Det er intet mindre enn storslått, og danner innledningen til hans store forfatterskap.

      Diktet jeg tenkte på i innlegget over, er De tre elskere fra samlingen Vrimmel. Her ser vi Gud som en usynlig, men virksom Gud, som er den som egentlig trakterer piken i diktet. Etter min mening. Men må som antydet se godt etter, for det ligger ikke klart frem i dagen!

      Det religiøse i Rolf Jacobsens diktning er av enkelte sett på som et mulig hovedmotiv, og har vært oversett i lang tid. God lesning!

  3. september 19, 2009 ved 7:42 am

    Herman: Forplantinga og seksualiteten er ei Guds gåve, og difor god, som alt Gud har gjeve og skapt. I eit kristent ekteskap, som er eit sakrament, blir alle sider ved den gjensidige kjærleiken, også seksualiteten, eit teikn på den høgste og djupaste kjærleiken. Men, som vi veit, er mennesket såra pga synda, og det råkar ikkje minst seksualiteten som verkar så sterkt inn på mennesket, både emosjonelt, fysisk og sosialt. Dess større gåve, dess større risiko, dess større ansvar.

  4. 6 Herman
    september 19, 2009 ved 9:40 am

    Frater Arnfinn! Det er jeg helt enig i. Og jeg kan også se det i Skriften. Høysangen f.eks. har det vært lagt alt for lite vekt på i den folkelige bibeltradisjonen har jeg inntrykk av.

    Området rundt menneskets forplantning og videreføring ville ikke vært god hvis ikke Gud hadde villet at det skulle være slik. Men, som du skriver, det er mange farer underveis.

    Òg: det har sikkert oppstått mange fristelser til å se fordømmende på mennesket i denne sammenhengen: Guds Sønn, unnfanget med Jomfru Maria, skjedde ikke på menneskelig vis. Men det betyr ikke automatisk at menneskets utgangspunkt dermed er fordømt og syndig. Som utgangspunkt. Det betyr jo bare at Guds veier ikke er som menneskets, og at Gud er Gud, og mennesket et menneske.

    Hilsen Herman

  5. september 23, 2009 ved 10:23 am

    Det er et tema som en kan finne spor av i mange eldre salmer og åndelige sanger: «Kven kan seia ut den glede» av Lars Oftedal og «For Guds folk er hvilen tilbake» av Per Nordsletten, for å nevne noen.
    Stein Solberg har skrevet ei bok om brudemysikk: Forenet med den elskede. http://www.lundeforlag.no/bok.cfm?id=1608. Den gir et overblikk over temaet i luthersk tradisjon, men tar også med katolske og andre brudemystikere. Boka anbefales.

  6. september 26, 2009 ved 9:37 pm

    Den lutherske brudemystikken er i høg grad ei vidareføring av den mellomalderske og katolske. Skulle vore interessant å lese Solbergs bok og sjå om han røpar det.


Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s


kategoriar


%d bloggarar likar dette: