20
Jul
09

discursus: Newmaniana iv: Kjeldene for trua

Religion for Newman begins for all believers in devotion to Christ, and theology (…) is the rational explication of thos devotion, seier Newmans biograf, og siterer Newman sjølv: The ordinary Christian
does not encounter the Curch’s doctrinal teaching in the writings of theologians but in the trust and confidence and love of the Church’s worship.

Her stadfester Newman det gamle prinsippet: Lex orandi lex credendi; bøna si lov er trua si lov – ”lov” står her for ”regel” eller ”norm”. Å innsjå dette, er også å innsjå den historiske dimensjonen i trua, ja, i idéutvikling i det heile. Det er uhaldbart å tenkje seg at vi kan setje oss ned med ei bok- som sjølv er blitt til i ei svært lang historie – og lese direkte ut av henne dei ferdige læreformuleringane vi vedkjenner oss til. Trua, dogmagtisk og læremessig formulert, er noko vi har teke i mot som eit resultat av teologisk refleksjon, av debatt og kontrovers, av vedkjenning og vitnemål, av trusliv og tilbeding. Gudstenesteliv, forkynning, liturgiske og sakramentale ritar – alt dette har vore med å meisle ut dei kyrkjelege læresatsane og trusvedkjenningane.

Å hoppe bukk over denne lange historia og å lausrive seg frå den vedkjennande felleskapen som er den historiske kyrkja, er late att augo for korleis vi har motteke trua, Skrifta, ja, heile den kristne arven.

Aller viktgast er gudstenesta og tilbedinga som arnestad for truslæra. At Gud er treeining, at Kristus er Gud og menneske, at han er unnfanga og fødd på underfull vis, at han vart lekamleg reist opp av grava og sit ved Fadernes høgre hand, at hans liv og død var ei frelsargjerning, at han skal kome att i herlegdom og døme levande og døde – alt dette har kyrkja teke mot som ei gåve som ho har takka og lovprisa Gud for. Å forkynne Herrens gjerningar, som det ofte heiter i GT, eller å forkynne hans død til dess han kjem, som den hl Paulus seier det i det fyrste brevet til korintarane – det inneber nettopp å lovprise slik ein gjer det i den liturgiske feiringa. Lovprisinga forkynner og lærer; ei rett lære er lovprisande.

Bibelen, Den heilage Skrifta, har alltid vore ein avgjerande refereanse for tilbedinga, for læra og forkynninga. Skrifta er guddomleg inspirert og vil alltid vere hovudbsubstansen i lære og liturgi. Men Skrifta har også alltid kome til oss gjennom gudsfolket, gjennom Israel og kyrkja. Ingen av oss kunne ha motteke eller vedkjent trua utan gjennom denne heilage fellesskapen som har ført stafetten gjennom historia. Heilt til oss.

Reklame

0 Svar to “discursus: Newmaniana iv: Kjeldene for trua”



  1. Kommenter innlegget

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s


kategoriar


%d bloggarar likar dette: