”Så snart dei tok til med fagnadrop og lovsong…” (v 22)
Israel var trengd av sine fiendar og folket fortvilde. Profetane viste stadig til den same utvegen: Tru på Gud og hans lovnader. Når kong Josafat innser det, bøyer han seg til jorda i tilbeding og levittane reiser seg og lovar Gud ”med sterkt og høg røyst” (v 19).
Bibelsk tru er alltid lovprisande og gudstenestleg tru. Å tilbe Gud, er å lite på Gud og hans makt til å berge oss ut av umogelege situasjonar. Vi veit ikkje alltid heilt korleis det gjekk til, ofte annleis enn vi trudde. Men så stod vi på nytt i ope lende, vi hadde ikkje gått under, livet hadde fått nye vilkår. Så snart vi tok til med fagnadrop og lovsong.
Øydemarka og slagmarka vart til Lovprisingsdalen.
Takk for dette. Avsnittet om Lovprisnings dalen er et avsnittsom har hjulpet meg mange ganger i ulendt terreng. Gud være lovet som gir lys og kraft.
Hei Arnfinn
Som mangeårig lunkent gjennomsnittsmedlem i den norske statskirke har jeg stor glede av å lese bloggen din.
Du taler virkelig til » Hjarte talar til hjarte.»
At jeg leser det du skriver «med hjerte» kan muligens ha noe med at jeg har den siste tiden for første gang i mitt liv har deltatt på to messer i DKK.
Gleden var så stor at jeg skal gjenta det i morgen med ordene: «Å tilbe Gud, er å lite på Gud og hans makt…»