eg held fram med korte meditasjonar over lesinga i natt-/morgon-officiet, matutinen (før laudes)…
”Då dei kom fram, gjekk dei inn til ei skjøkje som heitte Rahab, og der fekk dei hus” (v 1).
Skjøkje eller ikkje; Rahab gav husrom og gøymsle åt to israelittar. Ho hadde skjøna at Den Allmektige fylgde dette folket, og skjøna at ”Herren dykkar Gud, han er Gud, både oppi himlen og nedpå jorda” (v 11).
Bibelen er ikkje så moralistisk og fin på det som vi seinare er blitt. Mykje av det vi trur er kristen moral, er borgarleg snerp. Gud har ikkje hugnad i utruskap og hor, men midt i livet slik det er, kan godleik og rettferd brått skyte opp. Og noko endrar seg.
Rahab ana Guds spor i det som møtte henne i dei to speidarane og ho hadde mot til å handle. Difor reknar Skrifta henne mellom dei heilage og seier: ”Ved tru vart skjøkja Rahab berga, så ho ikkje miste livet saman med dei vantruande; for ho hadde teke vel mot speidarane” (Hebr 11,31).
Dette er et godt eksempel på samspill mellom tro og gode gjerninger. Rahab kunne ikke gjøre noe uten tro, og dermed viser dette at Gud virket gjennom henne, slik han virket gjennom St. Peter, når Jesus spør ham om hvem han tror Han er.
Jeg synes det er fint det du skriver om Rahab. Hun hadde kjærlighet.