24
Mai
09

discursus: Føredrag på aKFs teologiske arbeidsdagar, 23/5-09: «Eit liv i bøna og kontemplasjonen»

her er føredraget i kompaktform. aKF: den ekumeniske «arbeidsfelleskapen Kyrkjeleg Fornying’…

0.Innleiing

Emnet gjev meg igjen eit høve til å understreke: I all talen om ”kristne verdiar”, og om kristendomens plass i samfunnet, om sekularisering o s v, må vi ikkje gløyme at kristen moral/etikkk handlar om eit kristent og kyrkjeleg trusliv; eit liv i nåden, eit liv i kyrkja, ein liv i dåpen – eit liv i bøna.

Nettopp bøna er testen på om vi berre driv med ideologi og performance, eller om det verkeleg handlar om vårt samfunn med Gud!

Då vil eg sjå på nokre aspekt ved dette som har med bøna å gjere:

1. Infrastrukturen

Bøna sin infrastruktur (eller suprastruktur, alt ettersom ein ser det) struktur må alltid vere på plass både teori og i praksis når det gjeld eit liv i bøn. Det handlar om:

Messa. Som er feiring av Kristi frelsesverk; hans kongelege, prestelege og profetiske gjerning. I fortid (historisk; ’i dei dagane’), i det evige (i himlen, i dety hommelske templet, jfr Herbrearbrevet) og i notid (aktualisering/realpresens). Kyrkja tek del i Jesu øvsteprestelege forbøn i himlen når ho feirar messa. Han plederer (talar) vår sak hos Fadern (”please!”) – både når det gjeld frelsa og alt vi treng. ”Han som gav sin eigen Son for oss, korleis kan han anna enn gje oss alle ting med han?” (Rom). For meg er det viktig å ikkje sjå ”frelsesbehovet” lausrive frå heile livet vårt!

Den einskilde truande sameinar seg med Kyrkja og med Kristus i messa. Fordi kyrkja er Kristi kropp. Viktig at vi ser både det kollektive/korporative og det individuelle i einskap. Kyrkja er eit makro- og den einskilde truande eit mikrokosmos.

Officiet (tidebønene). Dette er også Kristi bøn; den messianske bøna. I Salmane tek Messias opp i seg alle menneskelege relasjonar – og heile skaparverket – og lyfter dei inn i relasjonen til Gud. Han ber alt fram for Faderen, i klage, i takk, i lydnad, i overgjeving, forløyst. Gjennom dei bibelske salmane tek eg i mot heile min gudsrelasjon –saman med gudsfolket og alle mine medskapningar; Israel, naturen, kosmos, alt er i salmane – på ein ”rett” og balansert måte. Å be med Salmane, i Krstus, hindrar skeivutvikling, både åndeleg, psykisk og etisk/moralsk.

Den personlege bøna/ den indre bøna (’orasjonen’).
Berre liturgisk og kollektiv bøn, blir usunt.

Men: Vi må oppfatte denne strukturen, denne ordo, som noko gjeve, noko ontologisk (vesensmessig), som ein tilstand, som noko vi går inn i. Noko vi går inn- og ut av, noko vi vandrar i. Som heile røyndomen. Heile røyndomen er ein liturgi, sentrert i Kristi liturgi (hans kross-offer og hans stadige forbøn for oss hjå Faderen), i Kyrkja sin liturgi.

Vi må oppfatte bøna som ein relasjon som ligg føre; mennesket er skapt for å leve i Gud, saman med Gud – og dette blir forløyst i Kristus, i Anden; barnekårsanden som ropar: -Abba, Fader! (Rom 8).

2. Eit liv i bøn, i kontemplasjon

– det er å leve dette naturleg-overnatureleg livet. Det er å overvinne diktonomien (motsetninga) mellom det heilage/guddomlege og det menneskelege. Dei treng kvarandre! Det menneskelege treng den kontemplative fordjupinga. Det kontemplative treng det sant menneskelege, det verkelege! Vi må overvinne den splittande patologien, denne sjukdomen, denne schizofrenien.

Særleg:

Oppgjer med den deistiske bøna, det deistiske gudsbiletet! Den fjerne gud, den reint filosofiske gud, anten det er den autoritære gud, eller den ’slappe’ gud… Tilbake til den levande Gud, til Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, El Eljon, El Sjaddaj! Ein Gud med tilnamn! Til den kjempande Gud, til den Gud som har ’gått ut av seg sjølv’ og prisgjeve seg til skaparverket, til mennesket.

Oppgjer med den sensurerte/fromme bøna. Sei alt som det er! Mi røynsle er at den stille bøna, den indre bøna etablerer seg fyrst når vi har tala ut! Når vi har sett ord på alt vi ber på! Bøn er grunnleggjande ’bedebøn’. Å be er å be om noko. All talen om den ordlause bøna kan botne i frykten for ein Gud som ikkje svarar; ei fendra, defensiv bøn, software-bøn, terapibøn.

Vi treng konfrontasjonen mellom livet vårt – slik vi seier det er, slik vi set ord på det- og Gud – slik han seier han er, slik han har openberra seg, slik Skrifta og kyrkja formulerer det.

Verda/røyndomen/eksistensen vår er så kompleks, så tvetydig, så intens, at vi må kjenne etter kva som er botnen. Å be er å kjenne etter! Berre det kan samle kropp og sjel. Kontemplasjonen er å heile tida finne vegen til det basale, til kjernen, til sjølve malmen i veden. Ved å ta særleg tid til det. Ved å gjenfinne det i løpet av det daglege livet. Halde kanalane opne. Denne ’rekolleksjonen’ (gjenfinninga) er viktig! NB Utan skriftemålet går det ikkje. Skriftemålet realitetsorienterer oss. ”Så lenge eg tagde, vart minebein borttærde. Mi livskraft svann som i sommarheten”, seier salmisten.

Summa:

Det kontemplative livet er ikkje eit plysjaktig ”liv” ved sidan av livet. Det er mitt menneskelege liv, vendt mot Gud.

Det heilage livet er ikkje ei motsetning til det menneskelege. Men ei intensivering av det menneskelege.
Det er å innsjå at:

”Det strøymer ei livselv av lukka/av gleda fordi eg er til,//av Gud fekk hans bilet’ til gåva,/og aldri han gløyma meg vil!”… ”Snart gryr det ein æveleg morgon/og då skal eg verta han lik./Det strøymer ei livselv av lukka!/Min Gud, eg er endelaust rik!” (Bjerkrheim)


6 Responses to “discursus: Føredrag på aKFs teologiske arbeidsdagar, 23/5-09: «Eit liv i bøna og kontemplasjonen»”


  1. 1 Herman
    mai 24, 2009 ved 12:15 pm

    Hei! Jeg liker ikke det å rette på fratre/prester, men jeg finner grunn til å rette på deg litt. Du kommer inn på temaet «delthet», og bruker ordet Schozofreni for å beskrive denne deltheten. Fra et faglig, medisinsk ståsted er Schizofreni ikke en tilstand av «tosidighet»/»personlighetsspaltning» sett generelt. Men dette er en folkelig oppfatning som jeg tror er ganske innarbeidet, derfor vil jeg gjerne opplyse deg om at schizofreni, i følge den senere tids forskning, ikke en sykdom, men et syndrom. Det betyr at tilstanden schizofreni har mange ansikter. Den som er schizofren er pr. definisjon ikke en person med en spaltet personlighet, selv om dette kan forekomme (men det skal være sjelden). En typisk schizofren vil derimot som generelt symptom bære preg av sårbarhet i forhold til egne følelser og verden omkring. For en schizofren vil f.eks. det å miste kjæresten sin være mye værre enn for en som ikke har dette syndromet. Dette til opplysning!

    Hilsen Herman

  2. mai 24, 2009 ved 1:42 pm

    Takk for korreksen, Herman! Er redd eg brukte nemninga på ein lite fagleg måte, slik det tradisjonelt har vore oppfatta. Så takk for oppdatering – og for påmining om ein skal vere varsam med å bruke ord på ein unøyaktig måte, særleg ord som har med menneskelege tilstandar å gjere.

  3. 3 Herman
    mai 24, 2009 ved 8:29 pm

    Jeg syntes jeg måtte si noe, i og med at utviklingen har gått lenger frem enn tradisjonelle oppfatninger av hva dette dreier seg om (noen som kjenner igjen paralleller til f.eks. oppfatninger av religion/katolisisme??) har gjort!

    For å gå litt videre og komplettere, er vel kanskje det mest utbredte symptomet for schizofreni å høre stemmer som ikke finnes i et friskt menneskes virkelighet, men som finnes hos den som er syk. Det er normalt å tro at dette er stemmer som befaler en å drepe osv. men det er ikke typisk. Det typiske er forskjellig fra person til person. Men det er jo klart at det kan være ubehagelig å høre stemmer som ikke finnes for andre. Denne belastningen kan man redusere, og man er ikke nødvendigvis henvist til uføretrygd resten av livet lenger. I Italia har man gått så langt som å ha hovedvekten på lokal behandling der pasienten bor, og ikke på sykehus.

    En person med utviklet schizofreni har i den store sammenheng som felles trekk med andre schizofrene, en jevn, kronisk tilstand, der f.eks. stemmer er en del av den virkeligheten som pasienten må (lære seg) å leve med.

    Ofte innledes og oppdages sykdommen idet pasienten går inn i en psykose, som er en akutt, psykisk tilstand der den syke ikke skiller mellom sin egen verden og det vi vil kalle den virkelige verden. Det er her man må være forsiktig og vite hva man gjør. Evt. kontakte lege. Psykoser som oppdages på et tidlig tidspunkt, er ikke den typiske sykdomstilstanden hele tiden, det er her man tar feil. På en måte kan man si at en som bærer dette syndromet vil kunne ha en akutt, overhengende fare for gjentatte psykoser sett over et lengre tidsrom, men med stabile perioder underveis. Likevel er ikke dette alltid typisk.

    Behandlingen av sykdommen, som man normalt sett ikke blir frisk av, går ut på å finne riktig type og dosering av medisin, og samtaleterapi som naturlig nok vil være ulik fra pasient til pasient. Pasienten finner da veier og måter å leve med sykdommen på, og symptomene kan reduseres ved hjelp av god og riktig behandling, og fast administrasjon av medisin. En pasient som tar medisin og som går til fast behandling, er som hovedregel ikke gjenstand for gjentatte psykoser. Så langt har vi kommet i dag.

    Ellers var det et meget levende foredrag du leverte, synes jeg. Skulle gjerne vært der jeg også! Jeg ble glad for at du ikke tok det som kritikk, for det var ikke det det var ment som. Tvert imot var det heller et lite forsøk på litt folkeopplysning, i og med at jeg satt inne med – som du sier – oppdaterte kunnskaper. En fortsatt fin påsketid ønskes til alle frem til neste søndag, da er det Pinse!

    Hilsen Herman

  4. mai 24, 2009 ved 8:33 pm

    Takk igjen, Herman! Dette var lærerikt! Mennesket er eit mysterium.

  5. 5 Herman
    mai 24, 2009 ved 8:44 pm

    Bare hyggelig! Ja, vi er noen store mysterier alle sammen. Rart å tenke på.

    Hilsen Herman

  6. 6 Eirik
    mai 27, 2009 ved 6:11 pm

    Kjære frater Arnfinn,
    du klarer alltid å gi gode innspill til livet og livets praksis. Jeg leste foredraget som en inspirasjon for eget liv.

    Nå om dagen er det litt lett å glemme at det å være kristen ikke nødvendigvis kun dreier seg om å være for eller mot saker, men at det faktisk dreier seg om noe langt større og viktigere og måten vi kan kommunisere med Gud på.


Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google photo

Du kommenterer no med Google-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s


kategoriar


%d bloggarar likar dette: