10
Mai
09

nota bene: Låst verdidebatt

For berre får sidan ville kven som helst forsverga at religion og etikk skulle bli eit dominerande tema i samfunnsdebatten. I dag kan vi slå fast at nettopp denne tematikken samlar sprengfulle hus, at nettstader og bloggar, TV-, radio- og avisredaksjonar renn over av innlegg og  utfall om alt frå hijab til familie- og seksualmoral. Stormen rundt den siste Fritt Ord-pristildelinga til Nina Karin Monsen er eitt forløpig topp-punkt i offentleg interesse for religionsrelaterte saker.

For det kan ikkje vere tvil om at også debatten om ekteskapslov og homofilt foreldreskap har ein religionspolitisk klangbotn. Både kyrkjene og islam er sterke bastionar for dei tradisjonelle livsformene. Sjølv om mange kan vere både for- og imot den nye lovgjevinga utan  religiøs referanse, ligg heile tida haldninga til religionane si rolle som samfunnsbasis og ulmar under overflata.  For tida synest motsetningane å vere maksimalt tilspissa og uforsonlege.

Det er bra at harmonien er broten og at usemjene kjem til overflata. Men skal det bli meir enn bitter stillingskrig, må begge sider prøve å sjå sine posisjonar med nytt blikk.

Dei truande og dei verdikonservative bør alvorleg overvege om det er mogeleg å gjenvinne norsk lovgjeving for den overleverte  etikken. I norsk samanheng dreiar det seg hovudsakleg om kristen etikk, men det er like aktuelt sett frå eit muslimsk synspunkt. Talsmenn og –kvinner for desse frontane må kunne delta fullt ut i dei offentlege debattane og kampane om etikk og lovgjeving. Likevel er det på tide å innsjå at eit pluralistisk og sekularisert samfunnn ikkje har dekning for å la seg styre av t.d. kristne grunnverdiar. Mange truande vil argumentere med at desse verdiane er allmenne, men i røynda er verdiar og moralske standpunkt knytte til tydelege tradisjonar. Trua på ein frittsvevande, universell etikk er utbreidd i alle leirar og er noko av det ein etterkvart blir tvungen til å ta eit oppgjer med. Både kyrkja og islam må forplikte sine eigne truande på dei etiske normane og samtidig våge å innsjå at andre menneske og fellesskapar gjer andre val. Det er ein frigjerande innsikt.

På kristent hald vil ein slik gjenoppdage den kristne etikken som del av ei heilskapleg livsform.  Kristen etikk er forankra i dåpen og førutset ei fri tilslutning og ein personleg motivasjon. Og ikkje minst: Nåden og tilgjevinga. Den kristne einskapskulturen, som no humpar vidare på stumpane, har nesten fått oss til å gløyme dette. Kristendom er ikkje primært eit verdisystem eller ein moral, men eit trusliv.

På den andre sida kan dei ikkje-truande då ta til å skjøne at motparten ikkje tenkjer i teokratiske baner. Dessverre er debatten  blitt profilert slik at det dreiar seg om alternative hegemoni. Då blir kampen bitter. Dei sekulære skal sleppe å bli påtvungne verdiar dei ikkje står for – men då må dei også tole at dei truande både får hevde og etterleve sine eigne prinsipp, ikkje berre i privatsfæren, men som organiserte og institusjonelle fellesskapar.

Her er det på høg tid med ei kraftig realitetsorentering i den kulturliberale leiren. Trur ein verkeleg at store tradisjonar og samfunn som dei katolske, dei ortdokse eller evangeliske kristne, eller islam, vil la seg forby? At ein kan påtvinge dei å praktisere dei nye lovene?   Noko av det mest oppsiktsvekkjande med den etiske debatten den siste tida, er den nesten draumeaktige trua på kor lett og greitt det skal kunne gå an å gjennomføre så drastiske endringar i lovgjevinga. Her grip ein raskt og drastisk inn i den mest utbreidde og historisk forankra institusjonen av alle: ekteskap og foreldreskap – og så skulle det gå like lett som å skifte skjorte?

Formelen for framtida må vere at alle partar godtek å leve saman og gjev kvarandre lov til å stå for sitt syn. Draumen om den store, harmoniske einskapen, anten han er religiøs eller antireligiøs, må sleppast. Vi bør innrette oss på å leve i eit skiftande spel av motkulturar og subkulturar – som møtest, som kranglar og som påverkar einannan. Gettoar og sekter får vi dersom vi prøvar å fortrengje kvarandre. I framtida vil vi få eit meir polarisert samfunn, men også meir sannferdig og kreativt.

Alternativet er ein kulturell borgarkrig. Vil vi det?

(Fyrst publisert i spalten «Signert» i Klassekampen, laurdag 9/5)

Reklame

19 Svar to “nota bene: Låst verdidebatt”


  1. 1 Kristin
    mai 10, 2009 ved 5:20 pm

    Jeg er helt enig med deg i at det er vesentlig å komme opp av skyttergravene og være lydhøre for motstandernes argumenter for å komme videre i dette spørsmålet. Men akkurat denne saken handler om mer enn at konkurrende seksualmoraler må få leve side om side. Den hander om i hvilken grad staten skal bestemme over og regulere menneskelig reproduksjon. Det er faktisk det som er det springende punkt i ekteskapsloven som ble vedtatt for et år siden. Derfor er den, helt uavhengig av hva man måtte mene om likekjønnet ekteskap, et lite skritt på vei mot et samfunn vi absolutt ikke bør bevege oss mot, et samfunn som forfattere som Orwell og Huxley har beskrevet. Den nye ekteskapsloven har tatt opp i seg bioteknologiloven og det åpner for noen svært alvorlige konsekvenser. Det er det få som er oppmerksomme på. Spørsmålet om homofilt samliv er selvfølgelig helt sekundært i forhold til spørsmålet om hvorvidt barn skal produseres på lisens fra staten. Og i dette spørsmålet er det ikke nok å vise til at det må være plass for motkulturer og subkulterer. Her er det norske demokratiet faktisk nødt til å ta stilling og velge mellom absolutter.

  2. mai 10, 2009 ved 5:56 pm

    Kristin skrev «Her er det norske demokratiet faktisk nødt til å ta stilling og velge mellom absolutter.»

    Det fikk meg til å tenke litt på hvem som her fronter det norske demokratiet. Det norske demokratiet har jo tidligere valgt og fortsatt velger både i saker vdr. kvinnelige prester og abortkamp, og i dette tilfellet er det en statskirke som viderefører valget og slik sett også representerer en side av det norske demokrati, det såkalte vi-må-leve-med-to-forskjellige-syn-på-samme-sak-selv-om-det-er-en-selvmotsigelse-demokratiet. Din tale skal være ja, ja og nei, nei, var det visst en som sa. Mitt hjertesukk opp i det hele er ikke så mye de lovendringer vi her snakker om (de støtter jeg), men mitt sukk går mer på det ansvar de kirkelige institutisjoner har som representanter for demokratiet i vårt land. (Jeg forutsetter selvsagt at kristne kirker er glade i vårt demokrati.) Det ansvar som går på å synliggjøre klare linjer og være et fyrtårn man enten kan seile mot eller seile unna – alt etter som man liker – er helt avgjørende for at det såkalte norske demokratiet egentlig skal kunne ta stilling og velge.

  3. 3 Kristin
    mai 10, 2009 ved 6:41 pm

    Det er jo nettopp det som ikke har vært tilfelle i saken med ny ekteskapslov. Den er vedtatt med et veritabelt demokratisk underskudd. En av Nina Karin Monsens motstandere uttalte i kampens hete forrige uke noe sånt som at hun er jo slett ikke modig, hun har antagelig 90 % av det norske folk bak seg. Hvis det er riktig, er det jo enda mer graverende at lovforslaget ble behandlet med ekspressfart og all motsand latterliggjort. Jeg tenker vel at det er ikke kirkene i Norge som først og fremst må kritiseres her, de kom jo med kritikk av lovvforslaget i fjor. Problemet da var først og fremst den rungende konsensus norske medier var preget av og den allmenne aksept av at det var legitimt å demonisere kritikere av lovforslaget. Men Fritt Ords pris har denne konsensusen slått sprekker, og det er bra. Men det er ett år for sent, dessverre.

  4. mai 10, 2009 ved 7:07 pm

    Tror nok det er en overdrivelse å antyde at lover her i landet blir vedtatt på udemokratisk vis eller med demokratisk underskudd. Det er i alle fall ikke noe jeg gjenkjenner gjennom høringsrundene.

  5. 5 Blix
    mai 10, 2009 ved 7:42 pm

    Ekteskapsloven vil påvirke oss alle, og det dokumenterer ikke minst N.K. Monsen.
    I den katolske Kirken er ekteskapet et sakrament, som gjelder mellom mann og kvinne. Det blir derfor vanskelig, for ikke å si umulig, for katolikker å si at ekteskapsloven gjelder et sted i det sekulære samfunn, men ikke for oss….

  6. 6 Herman
    mai 10, 2009 ved 7:59 pm

    Mitt inntrykk av det norske samfunnet for tiden består blant annet av den symptomatiske «retten til det gode». Hva som blir definert som «godt», som et gode, er noe alle skal (må) ha, og som alle har rett til.

    Hvis du nekter noen retten til det gode blir du definert som «ond», og blir plassert ut av diskusjonen. Jeg setter ordet ond i hermetegn, fordi mennesket selvfølgelig, og i katolsk definisjon av mennesket, ikke er ondt i utgangspunktet. Men man kan bruke andre ord: som mørkemann, folkefiende, etc. etc. Det blir som å nekte noen den maten de har krav på.

    Jeg skal ikke si om dette er galt eller riktig, men det er kanskje en mekanikk vi bør være klar over, i den demokratiske prosessen. Noe av poenget med tildelingen av prisen til Nina Karin Monsen er å tåle det som ikke er definert som «godt», men som i et «godt» perspektiv er å anse som vondt. Det går ut over noen.

    Da skal jeg ikke si noe mer, men jeg ville bare henlede oppmerksomheten også til dette momentet.

    Hilsen Herman

  7. 7 w
    mai 10, 2009 ved 10:25 pm

    Det udemokratiske i dette lovvedtaket synte seg m.a. i det at stortingsrepresentantar ikkje røysta i tråd med sitt eige vedtekne program og kva dei elles hadde sagt om saka i løpet av valkampen.

    Det er heilt grunnleggjande i eit representativt demokrati som vårt at dei folkevalde faktisk representerer folket. Det var ganske klart i fjor før ekteskapslova vart vedteken, at folk flest ikkje skjøna konsekvensane av vedtaket.

    Eg kan t.d. sitera Høgrerepresentanten Inge Lønning frå debatten i Lagtinget i juni i fjor:
    Jeg må fremdeles hevde at jeg – i hvert fall så lenge jeg har fulgt med i norsk politikk, det er jo ikke all verden, det er bare ca. 60 år i våken tilstand – ikke har sett maken til slett lovforberedelsesarbeid, og jeg håper at jeg ikke i fremtiden heller kommer til å se det.

    En av grunnene til at vi vanligvis tar oss god tid når vi skal gjennomføre grunnleggende lovgivningsreformer i det norske samfunn, er nettopp at både de politiske partiene og andre skal få en anledning til å tenke igjennom konsekvenser, at man skal få anledning til å øve innflytelse som borger før det er for sent, og ikke etter at det er for sent. Det er ikke noe sunnhetstegn i noe samfunn hvis et ikke ubetydelig antall av velgerne opplever at de er blitt fratatt muligheten for å gi uttrykk for sitt syn i vanskelige lovgivningsspørsmål.

    Lønning er elles ikkje representativ for Høgrerepresentantane i Stortinget. Han var (så å seia) åleine i sitt parti om å tala mot lovvedtaket.

  8. mai 11, 2009 ved 9:29 pm

    Kristin:

    Mitt poeng er ikkje å relativisere dei etiske spørsmåla. Etter katolsk etikk er både samkjønna «ekteskap» og denne typen foreldreskap uakseptabelt. Men eg meiner at det går ei grense for kva vi kan forvente av eit pluralistisk/sekularisert samfunn når det gjeld forplikting på kristen etikk. Vi/kyrkja må ta del i den offentlege debatten på alle nivå, men må fyrst og fremst forplikte sine eigne medlemer – desto sterkare og tydlegare.

    Eg er samd i at ei så grunnleggjande sak som unnfanging, fødesel og foreldreskap angår samfunnet så radikalt at det fortener ein verkeleg politisk kamp om lovverket. Her kan det kanskje kome ein omkamp… Når det gjeld samkjønna «ekteskap», er det ikkje mogeleg å tvinge folk til å fylgje kristen etikk; her må vi nok godta at storsamfunnet vel andre vegar enn kyrkja.

    I det heile: For meg er det stadig tydlegare at samfunnet er vidare enn staten (kommunen, fylket); det er dei faktiske menneska som lever innan eit visst område. Som kyrkje skal vi sjølvsagt verne det parlamentariske demokratiet og delta i det, men som offentleg – i djupaste tyding «politisk» – fellesskap, er kyrkja ein like viktig arena og agent i dag, som dei sekulære samfunnsformene. Dette er ein uvant tanke etter mange hundre år med stats- og folkekyrkje og «kristenhet», ikkje minst i eit egalitært og stats-orientert samfunn som det norske. Kyrkja vender tilbake til situasjonen i oldkyrkja. Romarriket hadde ingen «kristne føremålsparagrafar». Der styremaktehe avveik frå kristen etikk (og frå retten i det heile), måtte dei kristne reservere seg og praktisere sin etikk, om nødvendig inntil martyriet.

    Eg har ikkje dei same forventingane til det norske storsamfunnet som mange tradisjonelt har hatt. Det er den uvvante og kanskje litt nye vinkelen i det eg skriv.

    Blix:

    Alle ekteskap er ikkje utan vidare sakramentale, men berre ekteskap mellom døypte/truande. For at det i det heile skal kunne vere tale om eit «ekteskap», sakramentalt eller ei, må det m. a. vere a)monogamt, b)med livsvarig intensjon, b)heterofilt. Når det offisiellle norske samfunnet endrar dette radikalt, er det neppe mogeleg lenger å kalle det «ekteskap» etter kyrkja si forståing.

    Vi må leve med at storsamfunnet har omdefinert (les: bortdefinert) ekteskapet. Den katolske kyrkja må halde fram å stifte eigentlege ekteskap og forplikte sine truande til å legge det til grunn for sitt samliv. Igjen: Vi kan ikkje tvinge det sekulære samfunnet; vi må forplikte oss sjølve og sjølve praktisere det vi trur.

    W:

    Som du ser, er mine forventingar til det demokratiske Noreg nedtona. Demokratiet må forsvarast og brukast – så langt det rekk.
    Kjemp gjerne i partipolitikken, men min primære arena er kyrkja, både som intern fellesskap og som offentleg røyst. Dette er, som sagt, eit uvant grep, men det blir meir tydeleg nødvendig etterkvart.

  9. 9 w
    mai 11, 2009 ved 9:55 pm

    Men når kyrkja ser at det blir gjort urett mot menneske utanfor kyrkja, skal ho ikkje då tala deira sak? Du kan nok venda deg til dine eigne og byggja dei opp til gode og gagnlege menneske etter kyrkjeleg etikk/moral. Men det vil vel innebera å bry seg om alle – eller?
    Den gjeldande ekteskapslova vil skapa andre/nye offer. Kvifor skal ikkje Dkk gjera alt dei kan for å hindra at me skaper offer kor som helst i samfunnet?

  10. mai 11, 2009 ved 10:16 pm

    Jau, ho skal tale. Men i fleire spøsmål må ho akseptere at andre gjer andre val og at storsamfunn og lovverk ikkje legg kristne verdiar til grunn. Kyrkja kan vende seg til folket utanom lovdebattane. På mange måtar er det for seint når det kjem så langt. Og: – Vi må våge å sleppe tanken på å «bry seg om alle», for det kan ofte vere ein dekkoperasjon for kyrkjeleg eigen-relevans og bekreftingsbehov. Kyrkja kan ikkje løyse alle dei norske problema. Folk må ansvarleggjerast både i høve til sitt eige liv og i høve til kyrkja og trua. Det eg skriv, er paternalismekritikk.

  11. 11 Herman
    mai 12, 2009 ved 3:51 am

    Jeg synes også at Kirken skal tale. Si noe. Hun har både rett og plikt til å si ifra hvis det blir begått urett mot de «reglene» Gud har gitt oss.

    Mitt spørsmål er imidlertid: Hvorfor og hvordan er det blitt slik at partnerskap er blitt ekteskap? Ikke i form av politisk mekanikk, men heller i form av noe som kan ligne idéprosess -«tanketale»?

    Ekteskap er pr. definisjon et ord som betyr «noe som er lagt mellom mann og kvinne». Samliv mellom homofile som vil vie sitt liv til hverandre bør derfor være et annet ord, men da er det nå, idag, plutselig noen som hyler opp og sier at de blir tråkket på og stigmatisert.

    Partnerskap var en helt grei definisjon for forpliktende samliv mellom homofile inntil ganske nylig, men det er «blitt» slik at «alle de homofile» vil likestilles med de heterofile på alle plan, også når det gjelder det å få barn, selv om dette er svært lite utforsket i forhold til det som er gjort når det gjelder andre, tilsvarende forandringer i samfunnet. Her kommer jeg litt inn på dette med definisjonen av det gode, som jeg beskrev litt i et innlegg ovenfor.

    På Facebook er det nå slik at «mange» (200.000 ca), vil ta bort fjernsynslisensen. Dette har gått videre til Høyres landsmøte, som har vedtatt at dette vil de gjerne gjøre. De følger med i tiden, som det heter. Gjerne det. Mange er blitt fler.

    Dette er ikke et demokratisk underskudd eller maktovertakelse, men en idéprosess, fra tanke til tale, og videre til demokratisk debatt. Så får det være seg at debatten, både for homofile og for kringastingsavgiften, plutselig blir slik at «alle» er med. Det kunne være artig å se nærmere på nøyaktig hvilke prosesser som egentlig styrer denne veien fra «noen» til «alle». Fra at alle tror at «alle» er med, til at «alle» faktisk blir mange, nok til å forandre.

    Hva er det som «gjør» at noe plutselig blir så fanatisk viktig at kravet blir det at man «må gjøre noe med en gang»? Hva er det som går bak «alle» homofile og sier at de blir stigmatisert på grunn av en ord-definisjon som skiller mellom sakramentalt og ikke-sakramentalt? «Alle» må da forstå at Kirkens definisjon av ordet ekteskap må bety noe som er mellom mann og kvinne, og ikke noe annet? Er det ikke da greit å definere seg som homofil venn med en annen med et annet ord? Dette er spørsmål som dukker opp hos meg.

    Så vidt jeg vet ville de fleste homofile fryse på ryggen av at noen definerte dem som «egentlig heterofile», men ekteskap skal det nå bli da. Likevel!

    Forstår dere hva jeg mener?

    Hilsen Herman

  12. 12 Blix
    mai 12, 2009 ved 10:24 am

    Kjære pater Haram.

    Ja, det katolske ekteskapet er klart definert, uavhengig om man selv har kjennskap til dette eller ei.
    Vi må nå som kristne leve med det faktum at vi er en minioritet i Norge, og kanskje også i Europa. Ditt poeng her en lett å forstå.
    Jeg kan forsikre, en tidligere Luthersk prest, at vi som vokste opp som katolikker i Norge, vet hva dette dreier seg om. I min barndom fikk noen pinsevenner høre at jeg var katolikk. De blev forferdet, og skandalisert, men de tok seg sammen; de skulle be for meg, fordi de visste at jeg som katolikk kom til helvete. Dette er kanskje ikke så hyggelig å høre for en ti år gammel gutt. Jeg tok ingen skade av dette; tvertimot, jeg liker pinsevennene og deres omsorg.

    Jeg synes allikevel at den nye ekteskapsloven er et overgrep imot vår vestlige sivilisasjon, vår felles kristne kultur i Europa, og at loven ikke er forenlig med prinsippene for et liberalt samfunn. Jeg tror ikke siste ord er sagt i denne sammenheng. Loven er for radikal til at vi kan tie om den…

  13. mai 12, 2009 ved 11:52 am

    Jeg kan bare si meg enig i alle betraktningene dine rundt kirke/samfunn.

  14. mai 12, 2009 ved 1:09 pm

    Blix:

    Grunnen til mitt svar til deg var formuleringa: «Det blir derfor vanskelig, for ikke å si umulig, for katolikker å si at ekteskapsloven gjelder et sted i det sekulære samfunn, men ikke for oss….»

    Dersom katolikkar vil at deira ekteskap skal fungere innan rammene av norsk lovgjeving, må ein sjølvsagt fylgje den nye lovgjevinga på det ytre planet. Det beste ville vere om borgarleg «vigsel» vart obligatorisk og at den katolske vigselsmannen berre har hand om den kyrkjelege ekteskapsinngåinga. Som då blir den eigentlege. Mitt poeng er at katolikkar ikkje treng å la sitt ekteskap bli definert av den nye lova. Her er det kyrkja sin etikk, jus og vigselsmåte som blir avgjerande.

    Eg gjekk så pass grundig inn på kva eit sakramentalt ekteskap er fordi det også er andre enn du og eg som les desse kommentarane.

  15. mai 12, 2009 ved 2:43 pm

    Arnfinn Haram skrev: «Det beste ville vere om borgarleg “vigsel” vart obligatorisk og at den katolske vigselsmannen berre har hand om den kyrkjelege ekteskapsinngåinga.»

    Men hva er til hinder for at denne praksis benyttes allerede i dag? Det er da bare å gifte seg borgerlig og slik få de juridiske forhold ordnet, og så etterpå oppsøke presten for den kirkelige stadfestelse. Er det noe i katolsk praksis som hindrer at et par gifter seg borgerlig, og så mottar kirkelig ekteskapsinngålse etterpå?

  16. 16 w
    mai 12, 2009 ved 3:15 pm

    fr A: Kva meiner du med dette:
    «…. å “bry seg om alle”, for det kan ofte vere ein dekkoperasjon for kyrkjeleg eigen-relevans og bekreftingsbehov.»

    «Kyrkja kan ikkje løyse alle dei norske problema.»
    Nei, ikkje alle… og heller ikkje løysa, men engasjera seg i nokre utvalde menneskelege problem, det kan dei – og gjer dei. Men akkurat dette, at staten syter for produksjon av barn med ukjent opphav, det vil dei visst ikkje engasjera seg i. Så lenge barnet er barn blir det nekta kunnskap om og kjennskap til sin eigen far. Berre «barnet» sjølv kan få vita kven far er, men ikkje så lenge det er barn, altså ikkje før fylte 18 år. Det får heller ikkje kjennskap til moglege sysken. (Seks eller åtte, eg forstår det slik at talet på sysken er auka frå seks pr. donor, som det stod i lovframlegget, pga. stor etterspørsel.) Og heile poenget med dette er at det skal ikkje skapast relasjonar mellom barn og far. Relasjonar til resten av den biologiske familien har til nå vore eit ikkje-tema.

    Dette gjeld grunnleggjande djupe menneskelege behov. Å ta dette inn som eit kva som helst norsk problem, er å ta lett på mennesket, tykkjer eg.

    Tanken på å leva ved sida av kvarandre, på å akseptera kvarandre sine idear og praksis, er ikkje lett. Dess mindre samfunn ein bur i, dess vanskelegare kanskje, for i små samfunn er vegen til makta kortare og sjansane til å påverka i mange samanhengar fleire. Og det er jo faktisk bra!

    til Herman:
    Ei forklaring på korleis dette kunne skje, er at homofile har blitt framstilte som offer. Noko dei også i mange tilfelle har vore/er. Som (kulturelt) kristne tek me alltid parti for den svake parten. Det har vore stor sympati med dei som lir i denne saka. Gallupar i fjor synte faktisk at folk i Noreg var for ekteskapslova. Men berre litt skraping i folk sine haldningar, synte at folk flest ikkje hadde tenkt på konsekvensar ut over det at nokon i ein vanskeleg livssituasjon skulle få det betre.

  17. 17 Herman
    mai 12, 2009 ved 8:39 pm

    Til w: det er helt riktig at homofile har fått tildelt offerrollen i mange vestlige samfunn, også her i Norge. Det kan man si hva man vil om. Men vi vet ikke hvorfor noen blir homofile eller hvorfor homofili eksisterer. Noen «erkekonservative», som det heter, mener at det er en sykdom som kan helbredes med bønn, mens homofile tar livet av seg fordi noen sier nettopp det. Er du homofil (også i dag) blir du lett sett skjevt til/ned på og mobbet av de «riktige». Dette er ikke kristen etikk. Er det så at homofile er vår tids spedalske, skal vi gjøre som den hellige Frans av Assisi og mange andre, etter min mening. Omfavne dem. Behandle dem med respekt. Ikke forkaste dem som syke individer.

    Jeg tror at vi i samfunnet av i dag er i en prosess, der homofile får stå frem, og gi mot til andre, som har det vanskelig. Etterhvert blir nok dette normalisert, og kanskje vi blir kvitt mobben. Det går i hvertfall an å håpe det!

    Problemet oppstår kanskje når dette blir en journalistisk sjanger. Og et mønster med samme fasit: de skal få alt de ønsker seg, som alle andre (?) . Da forsvinner den tiltenkte og befalte dimensjon av ekteskap som sakrament mellom mann og kvinne til jorden, fordi begrepene mann og kvinne havner utenfor diskusjonen. Ekteskapet blir en ligning der bestanddelen er X. Noe du kan fylle med hva som helst. Mitt spørsmål er om ikke dette også reduserer denne verdien for homofile også.

  18. juni 18, 2009 ved 10:51 am

    Arnfinn,

    Jeg er veldig enig i mye av ditt hovedbudskap her. Det var flott å lese både mhp. troen på en frittsvende universell etikk, aksept for andres valg, paternalismekritikken samt kirkens rolle og samspill med samfunnet og demokratiet. Her ligger grunnlaget for vårt fellesskap – jeg håper du tar opp tråden i Tro og fornuft også når du er klar.

    En innspill til ettertanke: Jeg ser at du nevner islam flere steder. Trosfelleskapet med kristendommen er jo innlysende, men er det fornuftig å fokusere utelukkende på det? Hva med verdifellesskapet mhp. det du nevner over (paternalismekritikken, aksept for andres valg, samspillet med demokratiet etc.)?

    Hvems frykt overskygger realitetene her? Er det min frykt for enkelte trossamfunns evne til å komme nevnte verdier i møte? Eller er det din frykt for et gudløst samfunn? Hvem deler du egentlig størst verdimessig forankring med? Hvilket felleskap er mest fruktbart? Dette er noe jeg føler det kan være nyttig å diskutere under Tro og fornuft.

    Mvh
    trist

  19. juni 18, 2009 ved 9:57 pm

    Trist,

    takk for konstruktiv kommentar! Fylgjer gjerne opp i Tro og fornuft, men har har vore svært oppteken med andre ting den siste tida – og eg tar dessutan gjerne ein runde her på bloggen, også.

    For meg er det i dag viktig å markere trusfellesskap med islam, fordi vi har mange felles utfordringar i møte med den totalitære sekularismen. Og som solidaritet med truande midt i den hysteriske antiislamismen og norske verdisjåvinismen. For eit pæs!

    Fyrst når eg har markert kor viktig konkrete tradisjonar er, og kor nøye samanheng det er mellom tru og etikk/»verdiar» – kan eg markere vedifellesskap også med ikkje-truande, på ein ny og spennande måte, trur eg. Vi må kome ut av kjeftinga om kven som skal ha hegemoniet, anten det dreiar seg om våte teokratiske draumar eller om nøytralitetsretorikken til dei sekulære.

    Lat oss møtast på ein fri og open aréna! Vi er alle menneske. Det er vår adel.

    Eg fryktar ikkje eit gudlaust samfunn. Langt heller det enn eit kvasigudeleg samfunn. Eg trur det blir mykje stusselegare enn mange forestiller seg i eit samfunn fritt for kristendom (understatement). Men det går ingen veg tilbak til ei samfunn som er gudleg/religiøst på reint politisk/formell basis. Trua må leve som eit friviljug kall, som ei røyst blant mange i eit ope samfunn.

    Eg fryktar derimot eit samfunn som vil prøve å tvinge si gudløyse inn på meg og andre truande. Eg fryktar eit samfunn med Dawkins-ar og Onfray-ar o a milits-ateistar i maktposisjon. D v s: Eg fryktar det ikkje så mykje som det triggar meg og indignerer meg, utan at eg misser humøret! Tvert om 🙂

    Eg vonar på eit samfunn der vi kan ha kunnskap om kvarandre, droppe fordomar og kulturelle klisjéar og utfordre kvarandre på ein skvær måte! See?


Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s


kategoriar


%d bloggarar likar dette: