12
Mar
09

carpe diem: «By the way»…

…heiter vegkaféen som eg sit på her, svevande tvers over motorvegen E 18 mellom Tønsberg og Drammen. Eg er på veg tilbake til Oslo etter foredragsreise til Porsgrunn i går. Møte i ”Katolsk Forum”, med mange ikkje-katolikkar, friske utspel både frå talaren og får salen. Artig.

Det var skinande sol på nedoverturen, men surt, kaldt slapsevêr i dag. Mars er ein seig månad her aust. Men: ”Visst skal våren komme”, som det heiter. Eg vil seie at det er eit sterkt ”sug” etter å få vite meir om kva katolsk tru er. Stor sett er det ”kristendom, rett og slett”.

Mange er frustrerte over utviklinga i eige kyrkjesamfunn, men forblir av mange grunnar. Dei som må bli verande av omsyn til andre og til ansvarsfulle oppgåver, må ein forstå. Men det er ikkje bra om lammande frustrasjon og negativ fiksering tek overhand; då hamnar ein i ein slags nihilisme og kynisme. Stundom er oppbrot naudsynt, også for den indre helsa skuld.

Og no må eg bryte opp og kome ut på vegane igjen… Fredag –sundag er eg i Fredrikstad på eit kurs om gregoriansk kyrkjesong. Meir om det


5 Responses to “carpe diem: «By the way»…”


  1. mars 12, 2009 ved 12:21 pm

    Hei. JEg ville tro du var på den elegante Marché, var du ikke? Meg bekjent har den skiftet navn den gode By the Way du var på.
    Lykke til i Fredrikstad.

  2. 2 ingrid
    mars 12, 2009 ved 8:50 pm

    Takk for igår.Kjempebra foredrag.

  3. 3 Olav
    mars 12, 2009 ved 10:28 pm

    Til Arnfinn Haram

    Hyggelig å hilse på deg, og takk for et fint foredrag i Porsgrunn tirsdag 11. mars om kirkens vekst. Jeg synes du har en rett tolkning og beskrivelse av kirken og samfunnet nå i dag, og om hvordan framtiden vil bli.

    Den ”kollektivistiske” kirken har nok hatt sin tid. Veksten i kirken kommer nok nå først og fremst ved det enkeltes menneskes personlige valg. Slik du viste til gjennom eksemplet fra Frankrike, der ca. halvparten av de døpte er voksne. Dette likner på de første århundrene i kirken/menigheten, der det å bli en kristen var et bevisst valg.

    Du sier at Den katolske kirke har hele Guds fylde og livet i Kristus, mens andre er sektorer som har tilført og kanskje korrigert moderkirken noe, men mangler hele fylden.

    Jeg sitter igjen med et spørsmål etter foredraget.
    Finnes det et samfunn med Kristus utenfor selve kirkerommet (les: messen)?
    Eller er selve kirken å regne som et sakrament hvor man møter Kristus, men ikke utenfor. Utenfor kan man be og lovsynge, men det er ikke å regne for samfunn med Kristus. Det er et inntrykk av den katolske kirke jeg sitter igjen med.

    Hilsen Olav

  4. 4 Ingvild
    mars 15, 2009 ved 3:59 pm

    Olav: Jeg håper Arnfinn kommer på banen og svarer på ditt spørsmål! Jeg hørte ikke foredraget du refererer til, men forstår ikke den katolske læren dithen at det ikke er samfunn med Kristus utenfor kirkerommet. Om du tenker Kirken som alle døpte (i «nådens stand», som de sier) så er disse Kristi kropp på jorden – altså kan man si at Kirken ER Kristus. På dette legemet må også alle troende i andre kristne samfunn regnes med. Likevel er Kristus spesielt nærværende i messen gjennom eukaristien der vi får konkret del i hans legeme/blod. Men man kan møte Kristus på mange andre måter også, det er jeg ganske trygg på at katolikker også mener. Må dere erfarne katolikker korrigere meg om jeg tar feil…

  5. mars 15, 2009 ved 8:33 pm

    Olav:

    Sorry for seint svar; mange ballar i lufta i det siste… Du har rett i at kyrkja er eit ”sakrament”, fordi ho er Kristi kropp, han er jo eigentleg ”sakramentet” – Den Usynlege i Den Synlege. Som katolikk trur eg at kyrkja må stå i kontinuitet med Kristus heilt tilbake til aposteltida, i lære, sakrament, embetsordning og liturgi. Her trur eg også at Den katolske kyrkja har sjølve fylden av overleveringa. I nær tilknyting til den katolske kyrkjene står dei ortodokse og orientalske kyrkjene (men einskapen med Peters etterfylgjar, biskopen av Roma, manglar endå) . Også mange av dei protestantiske kyrkjene – i større og mindre grad – har element av den apostoliske/katolske overleveringa og Gud verkar gjennom dei; men eg vonar på- og arbeidert for at manglane skal kunne bøtast. Noko som også er eit ansvar for dei katolske og ortodokse kyrkjene; skisma skuldast ofte alle partar-

    Kristi fulle, sakaramentale nærvere trur eg altså er ein realitet i den katolske kyrkja og i høg grad i dei ortodokse og orientalske
    Men Kristus er nærverande, åndeleg, alle plassar der han vert trudd, vedkjend og påkalla. Og han er nærverande i sitt eige skaparverk.

    Så her er det ikkje snakk om ”enten-eller”, men om ulike nivå i hasn nærvere og i vårt møte med han. I dag er mange katolikkar i ferd med å oppdage dei katolske elementa i protestantiske tradisjonar (hos evangelikale, hos pinsevener…). Og desse, på si side, er i ferd med å oppdage sine røter i den gamle kyrkja. Ei spennande tid!


Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google photo

Du kommenterer no med Google-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s


kategoriar


<span>%d</span> bloggarar likar dette: