30
Des
07

nota bene…

DEN IDYLLISKE FAMILIEN

er ikkje det same som ”den heilage familien”, Jesus, Maria og Josef, som vi har feira i dag, sundagen mellom jul og nyttår. Det ser så søtt ut med julekrubba, og den barnlege fantasien har lov til å sjå det vakre i ”det heilage tablået” i grotta eller stallen i Betlehem. Sjå det himmelske i det jordiske og det jordiske i det himmelske.

Men dette må ikkje forvekslast med sukkersøt idyll eller eit glansbilete av den lukkelege, borgarlege ”kjernefamilien”. For det fyrste var det ein røff og utsett situasjon for ein liten familie, nettopp komen heim etter flukt til framandt land – fordi den lokale statsmakta stod barnet etter livet. Og vel heime, skjønt i fedrebyen og ikkje der dei budde til vanleg, får dei ikkje eingong sleppe inn i ein heim, men må la fødselen føregå i uthuset.

For det andre var det ein verkeleg ”storfamilie”; open mot Gud og englane, med husdyr og hyrdingar, med kongar og reisande ”filosofar”. Vi skal merke oss at Jesus seinare, i si offentlege verksemd og forkynning, på sett og vis relativiserer den jordiske familien sjølv om han er vilja og ordna av Gud. Han seier at hans «mor» og hans «sysken» eigentleg er læresveinane hans (Matt 12,46ff). Altså det som skal verte den kyrkjelege fellesskapen. Ja, han viser at Marias moderskap djupast sett peikar på ein åndeleg røyndom. Ein gong ”var det ei kvinne i folkehopen som ropa: ’Sælt er det morslivet som bar deg, og det bryst som du saug’. Men Jesus svara: ’Sei heller: Sæle er dei som høyrer Gud ord og tek vare på det’ ” (Luk 11,27). Og alt som tolvåring seier han: ”Visste de ikkje at eg lyt vera i huset åt far min?” (Luk 2,49).

Jesu praktisering av- og undervising om sølibatet – ”for himmelriket skuld” (Matt 19,12) syner òg at ekteskap og familie er ”overgangsordningar”.

Dette er kanskje underkommunisert i norsk, kristen kultur, prega av protestantisk kritikk av sølibatet og av vekta på eit trygt og oversikteleg samfunn. Noko som kan ha vore med å ”lukke” familien rundt seg sjølv. Med krav om å vere vellukka og velutstyrt. Ein av dei største truslane mot heimen og ekteskapet har kanskje, paradoksalt nok, vore den altfor sterke, feilfrie og idealiserte familien?

Eg trur det vil vere godt nettopp for det reelle samhaldet i ekteskap og familie om dei kunne opnast meir opp: mot born, mot eldre, mot vener, mot dei som lever ugift, mot dei som har det vanskeleg. Ein kristen heim bør også vere open mot den vidare fellesskapen som er kyrkja. Slik ville kanskje familien bli mindre ”perfekt” og plettfri, men enklare, varmare og sannare. Skal vi seie: Meir verkeleg ”heilag”?


5 Responses to “nota bene…”


  1. 1 RA
    januar 2, 2008 ved 8:44 pm

    Kjære pater! Jeg leste dine betraktninger om familiebegrepet og har nå også sett pave Benedikt XVI’s uttalelser ifm verdensfredsdagen om familens betydning for å skape en fredelig verden. Men jeg skulle ønske at paven og Den hellige stol kunne ha gått ut og proklamert et familiebegrep som var mere åpent og inkluderende, slik du skriver om, og ikke omtalte familien slik at vi stadig assosierer den med utelukkende mor-far-barn. I en kommentar til en uttalelse om familien som WUCWO – Verdensorganisasjonen av katolske kvinneorganisasjoner utarbeidet engang da jeg satt i styret der, tok jeg til orde for å gi familiebegrepet et videre innhold. F.eks. har jo HIV/Aidsepidemien i Afrika berøvet så mange barn sine foreldre at bestemødre og andre slektninger har måttet steppe inn og erstatte mor og far. Viste også til alle enslige, som som oftest har en relasjon til en familie, men står utenfor den lille kjerneenheten. Mitt innspill ble ikke tatt med og uttalelsen tok det snevre mor-far-barn utgangspunktet.

    Jeg tror at paven har mye rett i å peke på familien som samfunnets grunnvoll og et sted der oppdragelse til fred kan
    skje. Men jeg skulle ønske at det kunne utdypes at vi kan se på «familie» slik at den også kan omslutte andre enn kjernefamilien. Her kommer vi kanskje inn på de samme betraktninger som i Bibelens spørsmål om «Hvem som er min neste»?

  2. januar 3, 2008 ved 7:45 pm

    Det er klart at det fins ein «kjernefamile» basert på ekteskaps-sakramentet. Men det inneber ikkje at det ikkje skal vere noko «rundt» kjernen! Tradisjonelt har familiemønsteret også i katolske kulturar vore langt vidare: bestforeldre, andre nære slektningar, einslege medlemer av familien o sv
    Isolasjonen av kjernefamilien heng vel saman med det kommersielle samfunnet sitt behov for mobilitet og tilpassingar i marknaden. Det er lettare å få til med mindre einingar.

    Viktig er det også utvide familien utover ekteskapet sine grenser; vener, sysken osv; familiar har alltid vore av ulike slag. Ein kan t o m tale om «biskopens famile»; dei som tilhøyrer hans hushald , evt seminaristar, presteskap, medarbeidarar.. Ein klosterkommunitet er òg ein famile i ei viss tyding. Etter katolsk etikk vil det sjølvsagt ikkje dreie seg om seksuelt baserte familieband og relasjonar, men om felles bustad, økonomi osv.

    Vi må både kunne verne den ekteskaplege «kjernen» i familien – og ha rom for mange slags familiemedlemer, livsformer og familieformer.

  3. 3 Kristin B.Aa.
    januar 3, 2008 ved 8:19 pm

    Det er en viktig diskusjon dette om familien — hvem den er og hva som er dens oppgave. Selv om konstellasjonen mor-far-barn selvfølgelig er grunnleggende både biologisk og sosialt, er det opplagt at det morderne (borgerlige) kjernefamilie-idealet er utilstrekkelig som modell for en kristen familie. Denne utilstrekkelighet viser seg kanskje særlig nå i juletiden, når forventningspresset om familieidyll er høyt og de fleste feirer jul på en måte som oppfordrer familiene til å lukke seg om seg selv og stenge hjemmene for omverdenen — så de velfungerende familiene kan beruse seg på egen selvtilstrekkelighet og de dysfunksjonelle kan få ha sin misere i fred. Jeg synes frater Arnfinns påminnelse om den åpne stallen som slipper vilt fremmede mennesker, fattige og rike, lærde og ulærde, landsmenn og «fremmedkulturelle» inn til den lille kjernefamilien er viktig å ta inn over seg og holde opp mot egen julefeiring incurvatus in se…
    Jeg lever selv i en familie med små barn og vet hvor lett det er å fortape seg i kjernefamilielivets lille, hyggelige gullfiskbolle. Men jeg har også ofte tenkt over at familielivet er et kall og en vei til Gud. Også i ekteskapet og familielivet lærer Gud oss om seg selv. Mødre bærer på en kroppslig erfaring som gir dem en privilegert forståelsesmodell for forholdet mellom Gud og mennesket. Det slo meg med full tyngde da jeg ventet mitt første barn at den overveldende ømhet og omsorg jeg kjente for barnet i magen min som slett ikke visste at jeg var til, må ligne litt på den store kjærlighet Gud har til menneskene, selv om de ikke bryr seg om ham eller viser ham takknemlighet. På lignende måter kan samlivet i familien, når det er på sitt beste, være en skole i kjærlighet. Men på dem som er så heldige å gå i en slik skole hviler det også et ansvar for å bruke sin «utdannelse». Midt i familieidyllen må vi huske på at foreldre-barn-forholdet, som er Skriftens viktigste bilde på forholdet mellom Gud og oss, nettopp er et bilde, en modell som vi er kalt til å overføre til forhold der blodsbånd ikke binder oss, hverken på godt eller ondt.

  4. januar 3, 2008 ved 8:40 pm

    Tusen takk for kommentar «to the point»! Veldig tankevekkjande det du seier om barnet og mora, om at det er ei aning av korleis vi er i Gud – utan å forstå det… Så rart det må vere å vere Gud; sånn sett, er han både far og mor. Underleg, i ettermiddag var eg på Rikshospitalet med ein bukett til eit ungt par, nære vener av meg, som fekk sin tredje….

    Som du også seier: kravet til det pyntelege og perfekte gjer det ikkje lettare å leve i familie og ekteskap i dag. Med fleire inkluderte og involverte blir det litt meir tjafsete, men kanskje får ein meir å gå på, litt meir humør, fleire skuldre å lene seg på i tøffe tider…?

    Og hugs: Vi som – på ulike måtar – er «einslege» har veldig bruk for venskap med familiefolk. 🙂 Dette er gjensidig…

  5. 5 Thomas
    januar 4, 2008 ved 8:21 am

    Dette er noe av det mest øyeåpnende jeg har lest på lenge, både p Arnfinns NOTA BENE og kommentarene. Jeg har aldri likt «Festen for den hellige familie» og tilhørende homilier som ensidig fokusere på en glansbildefamilie. Og paven tolkes ofte i samme retning. Jeg synes den måten dere ser familien på gir et ny åpning til å forstå og delta i det som er livets realiteter, ikke minst i Norge i dag. Jeg tror ingen eller svært få, er ueninge i at en godt fungerende, stabil mor-far-barn familie er en velsignelse. Og som katolikk tror jeg jo på ekteskap som sakrament. Men denne måten å tenke familie på, gir nye perspektiver. TAKK!


Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google photo

Du kommenterer no med Google-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s


kategoriar


%d bloggarar likar dette: