01
Nov
07

«The man delusion» – melding av Richard Dawkins: ”Gud, en vrangforestilling”

(Publisert 1. gang i Klassekampen juni 2007)

”Er det ikke nok å se at en hage er vakker uten å være nødt til å tro at det finnes alver i enden av den også?”

Ei bok med ein slik opnings-vignett får sjølvsagt alle mine fordomar til å galoppere. Her er heile massen av antireligiøse og antiklerikale argument samla mellom to permar. Her er samandraget av alt det vi har høyrt før; frå Peter Wilhelm Zapfe, Arnulf Øverland, Kristian Horn og Humanetisk Forbund til Hedningesamfunnet og gamalkommunistisk religionskritikk. Her har vi ein ”Summa anti-theologica” og sjølve Den store Boka om at Gud ikkje finst. Tenkjer eg, dreg pusten djupt og tek til å lese.

Og stort sett slo det til. Dette var ikkje noko nytt. Ingen må rekne med at ein munk skriv ei objektiv og gravalvorleg melding av ei bok som dette. For dette er ein katekisme for gudsfornektarar og må lesast som det.

Dawkins verk har fleire satsar. I den fyrste delen av boka vender han seg særleg til folk som eigentleg er ateistar, men som ikkje vågar ”å stå fram” på grunn av det sosiale trykket. Dette røper boka si amerikanske adresse. For kvar elles er det slik at det plutseleg har vorte så vanskeleg å vere ateist? Ateistar: ut av skåpet, våg å vise at du kan vere rett i ryggen, fri og frank også som ateist! Einstein var ikkje truande, dersom du skulle tru det! Heller ikkje den store Thomas Jefferson (som rett nok var slaveeigar). Stalin og kanskje Hitler var ateistar, men det var ikkje difor dei gjorde ein del dumme ting. Informerer Dawkins. Så vere ikkje flau for å vere ateist!

Denne ”alltid-freidig-når-du-går”-tonen er typisk for stilen i denne boka. Dawkins er biolog, men fyrst og fremst professor for ”Den offentlege forståinga av Vitskapen” (les: naturvitskapen). Den stakkars ateismen kjenner seg truga av religionens nye framrykkjing, og Dawkins trør til for å styrkje den ateistiske moralen. At dette er å slå inn opne dører på vår side av Atlanterhavet, er ei anna sak. Sjølvsagt er det dumt dersom amerikanske fritenkjarar kjenner seg uthengde og forbodne av høgrøysta harry-kristne, men veldig stor medynk får dei ikkje av meg.

Dei neste kapitla toppar seg i påstanden om at Gud ”nesten sikkert” ikkje eksisterer. Skaparverket (orsak!) er så komplisert at ein skapargud må vere endå meir komplisert. Kort sagt: Dersom Gud har skapt verda, kven har då skapt Gud? Slike spørsmål – som einkvar konfirmantlærar har høyrt tusen gongar før – syner det moderne mennesket si manglande evne til å tenkje seg noko utanfor den synlege røyndomen. Gud må då fylgjeleg anten vere ein enkel amøbe og altså ute av stand til å ”designe” noko så innvikla som verda – eller så avansert at han sjølv må vere ”designa” av nokon. Transcendens og metafysikk har så lenge vore forsømt i den moderne danninga at vi ikkje lenger kan tenkje oss ein skapande Gud som noko anna enn ein slags ingeniør i kjempeformat.
Vi kjenner ikkje lenger Den levande Gud som ”trunar over kjerubane” og er høgre og annleis enn alt han har skapt – og som har ”skapt Leviatan til å leika seg med”, som ”gjev føde til dyra og til ramnungar som ropar.” ”Det naturlege utvalet” (eller ”det naturlige utvalgs usynlige hånd”, slik Dawkins dawinistiske panegyrikk ordlegg seg ein stad) er Gud god nok for Dawkins. Eg er samd i at det forklårer svært mykje, men ikkje at det finst ein Godleik, ein Venleik og ei Sanning som er ein røyndom i seg sjølv og som strålar ut frå alt som er til.

For Dawkins er alt slikt berre sublime ”namn” på medvitstilstandar som har forma seg over lang tid, som alt anna. Også ”det menneskelege” er ein slik konstruksjon, eit nomen. Eit foster – er det eit menneske? ”Sekulære moralister spør heller: ’Om det er menneske eller ikke, spiller ingen rolle (hva har det å si for en ansamling celler?) Ved hvilken alder blir ethvert forster i utvikling, uansett art, i stand til å føle lidelse?”. Eg spør meg sjølv om ikkje denne boka heller burde heite: ”The Man delusion”.

Kunsten kan også greie seg godt utan religionen, hevdar Dawkins. Tilfeldigvis var det kyrkja som var rik og mektig nok til å vere kunstmesen i si tid. Synd at det var kyrkja og ikkje ”et gigantisk vitenskapsmuseum” som var oppdragsgjevar for Rafael og Michelangelo, seier han; då ville vi fått eit evolusjonistisk takmåleri som ville vere like mektig som freskene i Det sixtinske kapellet! Eller, seier han òg; førestell deg berre Mozarts ”Det ekspanderende univers” eller Haydns ”Evolusjonsoratorium”! For Dawkins er dette ein draum; for andre er det eit mareritt. Heldigvis har han skamvett nok til å stanse før han kjem til Bach.

Noko så dumt som religionen er det sjølvsagt lett å bortforklåre og Dawkins vier eit heilt kapittel til dette. Religion er ”en tilfeldig bieffekt – en klikk i noe nyttig”. Det kan vere tillit til autoritetar, lojalitet mot ein partnar, evne til positiv ynskjetenkjing – alt saman såre nyttig som ”survival of the fittest”, heilt til den slags tek til å leve sitt eige liv og utvikle seg etter sin eigen sjølvlegitimerande logikk. Vips har vi dei store religiøse tradisjonane! Ei strålande forklåring. Og kva så? På meg, som truande, verkar ho bere komisk i all sin nedlatande og psykologiserande ”Besserwissen”.

Ingen religionskritikk utan side opp og side ned med katalogar om kor slem den kristne Guden og alle gudar er. Og kor slemme alle er som trur på dei. Så òg med Dawkins. Korleis ei mangetusenårig forteljing, sjølv som heilag skrift, skulle sjå ut for å falle i smak hjå moderne moralistar, kan ein berre lure på. Personleg held eg ein knapp på Mose steintavler framfor Dawkins alternative truismer, som t.d.: ”I alle ting, streb etter ikke å påføre skade; behandle alle medmennesker, alle levende ting og verden generelt med kjærlighet, ærlighet, trofasthet og respekt; lev livet med en fornemmelse av glede og undring; forsøk alltid å lære noe nytt…” Kvifor har eg ikkje lese denne boka før?

Dette får halde. Det er likevel freistande å nemne sluttkapitlet der Dawkins, vel vitande om at ateisme kan synest litt umysteriøst og fattigsleg, forsikrar oss om at det tvert i mot er eit liv fylt av undring over Vitskapens fortidige og framtidige landevinningar og at det ”voksne standpunktet”, i motsetnad til det barnslege og religiøse, ” er […] at livet vårt er meningsfylt og akkurat så rikt og vidunderlig som vi selv velger å gjøre det til.”

Boka er langdryg. Både form og innhald tilseier at ho gjer seg best i bolkar, til høgtlesing på ateistiske festsamkomer.

Reklame

18 Svar to “«The man delusion» – melding av Richard Dawkins: ”Gud, en vrangforestilling””


  1. desember 5, 2007 ved 11:32 am

    Flott anmeldelse;-)

    Hvordan gikk debatten i Manifest Fredag i september? Jeg var opprinnelig invitert for å forsvare Dawkins, men var dum nok til å røpe at jeg kanskje ikke var helt rette mann;-)

    Antar forøvrig at du er kjent med denne – http://www.lundeforlag.no/bok.cfm?id=1574

  2. 2 Olav
    desember 11, 2007 ved 11:45 pm

    Det er ikke alle mennesker forunt å ha evne til å sette seg inn i andre menneskers livsverden – uansett hvilket livssyn de selv har. Fra en prekebror forventes derimot dette – at han må forstå den annens livsverden for å kunne tre i dialog med ham eller henne – for bare da kan det skapes nye erkjennelser for begge parter.

    Denne anmeldelsen fikk meg til å tenke på fariseeren i tempelet, fordi jeg syntes å høre en underliggend bønn av dette slag: Herre takk for at jeg ikke er som disse dumme ateistene….

    Jeg har en kamerat som har anbefalt meg boken. Han synes den er svært god! Er det tilfeldig at hans bakgrunn er et kristent miljø på Vestlandet?

  3. desember 12, 2007 ved 8:57 am

    Til Bjørn Are:
    Beklagar seint svar – og takk for hyggjeleg respons! Manifest-debatten blei avlyst, dei fekk ikkje tak i ein motdebattant. Synd. Manifest skal ha ros for si opne haldning.

    Til Olav:

    Takk for kommentar! Grunnen til at eg i mi melding (i Klassekampen) tok den vinklinga eg gjorde, var at eg meiner det er på tide med ei meir likeverdig innstilling i religionsdebatten. Også retorisk. Det har altfor lenge vore alt for vanleg med ein nedlatande retorikk i høve til truande og til religiøse tradisjonar. Er det nokon som ein utan omkostningar har kunne framstille summarisk som «vonde» og «dumme», så er det dei truande – med ei nesten rituell forventing om at desse fromt skal istemme. Eg kritiserer Dawkins bok for at ho langt på veg berre held fram denne gamle retorikken.

    Den kulturelle «makta» i våre samfunn har nokså arrogant marginalisert tru og religion. Spesielt «synd» på ateistar, meiner eg at det kanskje ikkje er. Difor trur eg det er sunt med ein viss mot-retorikk. Evna til å «sette seg inn i andre menneskers livsverden» er i dag fyrst og fremst ei utfordring til dei sekulære hegemonia. Når dette sig inn, er det mogeleg med ein verkeleg gjensidig dialog. Etter mitt syn er et skilnad på «fariseisme» og vanleg, frimodig sjølvsrespekt.

    Opprøret mot «vestlandskristendomen» kan sjølvsagt vere svært reelt for einskildmenneske. I den offentlege kulturen syns eg nok det er litt gått ut på dato. Einsrettinga kjem i dag frå heilt andre kantar, meiner eg.

  4. desember 21, 2007 ved 11:30 am

    Jeg tror vel at Olav rører ved en setralt poeng, både når det gjelder hvorfor Dawkins skrev boka og hvorfor en del personer synes den er så flott.

    Dette synes for noen i stor grad å henge sammen med et slags oppgjør med en oppvekst, med arrogante eller strenge lærere/foreldre/prester, for ikke å si de teite kristne i klassen som ikke skjønte Darwin. Og med noen hundre avisoverskrifter i året om prester/Kr.f/»vestlandskristne» som sier eller gjør noe som oppfattes som dumt/gammeldags/intolerant.

    Det blir sjelden spesielt rasjonelle utvekslinger av slik.

  5. desember 21, 2007 ved 1:51 pm

    Viser til det eg skriv ovanfor… I USA er det nok ei viss makt i kristenkonservative miljø, men elles – som her til lands – er det å kjenne seg pressa av «strenge » lærarar, prestar etc noko som nærmar seg paranoia. Å slåss mot «overmakt» frå slike miljø i dag, er å slå inn opne dører. Derimot har det lenge vore OK for mainstreamkulturen å raljere med religionen. At nokon no viser litt «freidig mot» og ikkje kryp for dette, syns eg faktisk er på tide. Så for meg er perspektivet omvendt av Olavs og ditt.

  6. desember 21, 2007 ved 8:51 pm

    Det er ikke sikkert vi er så omvendt skrudd sammen her, mitt poeng var bare å si noe om hvordan dette kunne fortone seg (rimelig subjektivt) for enkelte – altså at noen tror de er fryktelig frimodige og opprørske mot et eller annet som man irriterer seg over, mens de egentlig kulturelt sett slår inn ganske så åpne dører.

  7. desember 21, 2007 ved 9:43 pm

    Dette er eg heilt enig med deg i, Bjørn Are! For meg er heile Dawkins-greia (den nye ateismen) ein freistnad på å skru tida tilbake. Religion, teologi og «vitskap» vil bli forstått på heilt andre måtar i framtida. Men eg er nok litt postmoderne.. 🙂

  8. desember 22, 2007 ved 10:32 pm

    I det minste innebærer det ikke å falle for modernitetens myter som jeg vel har antydet et og annet om i en og annen bok:-)

    Samtidig som disse prosjektene man stadig snakker om har både sine bra og dårlige sider.

  9. desember 22, 2007 ved 11:22 pm

    Du har rett i det – og så må eg få sjå å lese den boka (di)!
    God helg!

  10. 10 Olav
    desember 26, 2007 ved 8:18 pm

    Min kommentar på din blogg var en impulsiv handling. Jeg innser at jeg hadde mine egne, helt personlige forventninger til din anmeldelse, enda jeg innledningsvis var advart: ”Ingen må rekne med at ein munk skriv ei objektiv og gravalvorleg melding av ei bok som dette”.
    Uten å ha lest Dawkins’ bok kan jeg identifisere meg med dem som prøver å sette sammen den kunnskap de har erhvervet seg for at virkeligheten de, med integritet skal leve i, kan bli mest mulig sammenhengende. Jeg føler at vi i utgangspunktet er likeverdige for det er, og har også vært, mitt eget prosjekt. Jeg forstår at du som en aktør i den offentlige diskurs naturligvis forholder deg til flere dimensjoner enn det eksistensielle og det personlige møtet.
    Den religiøse kunnskap og erfaring som det enkelte menneske har, er forskjellig og kan variere i kompleksitet. Oversettelsesprosjektene til de nye ateistene forteller noe om dette – om hvilken kunnskap og erfaring de selv har hatt av kristendommens livsverden. Et eksempel på dette bragte den danske avisen Information på Juleaften:
    http://www.information.dk/152302
    Det er mangelen på erfaringen av ”det hellige”, noe autentisk ”åndelig” som avspeiler seg i oversettelsene og som gjør at både du og jeg, hvis jeg forstår deg rett, ikke kan gå inn i deres oversatte livsverden uten å miste det som er mest verdifullt for oss. Du sier det på denne måten: ”Eg er samd i at det forklårer svært mykje, men ikkje at det finst ein Godleik, ein Venleik og ei Sanning som er ein røyndom i seg sjølv og som strålar ut frå alt som er til”.
    Du valgte å argumenterere retorisk mot Dawkins’ analytiske argumenter – et menneskefoster og Bachs musikk får ikke reduseres! Når en skal formidle noe av erfaringen av ”det hellige” må en nødvendigvis søke å finne erfaringspunkter i den annen – og mange mennesker med sterke opplevelser i forhold til sakral kunst og av møtet med et nyfødt barn,kunne nok gjenkjenne og berøres av den erfaringsvirkelighet som du ønsket å formidle og verne om. Andre mennesker, som trengte andre erfaringsområder for å kjenkjenne ”det hellige” eller som ikke kan tillate seg å ”erfare” før de er overbevist av logisk argumentasjon, hadde nok ikke samme tilgang til din argumentasjon.
    Å formidle ”det hellige” eller ”det åndelige” til mennesker som er fremmede for en ”religiøs” livsverden er vanskelig. Min erfaring er at ved siden av erfaringspunkter vi kan ha felles, kan noe av det vi kaller ”det åndelige” overføres eller oppstå i møtet mellom mennesker. For eksempel kan jeg oppleve en preken som skravling uten åndelig verdi og en annen preken som dypt åndelig. Jeg vet at det ikke har så meget med hva som blir sagt – som tekst kan begge preknene være gode og poengterte, men de synes å komme fra ulike steder i personen(e). Ved å lese din anmeldelse på nytt på grunnlag av din tilbakemelding til meg har jeg fornemmet at det var mer i den, enn jeg i utgangspunktet oppfattet.

  11. desember 26, 2007 ved 11:20 pm

    Takk for din respons – som eg set stort pris på!! Har lese han raskt no, skal prøve å svare litt meir i morgon (torsdag). Er på reise, i Bergen, så blogginga blir litt innimellom… Igjen: takk! På gjenhøyr! God natt!

  12. desember 27, 2007 ved 12:03 pm

    Som sagt; takk for kommentar!

    Noko av poenget med å melde boka slik eg gjorde, er at det sjølvsagt er nyttelaust i ei kort bokmelding å gå gjennom alle dei vanlege argumenta som Dawkins køyrer fram. Også fordi det er veldig lite nytt i Dawkins’ religionskritikk. Ein kan spørje seg kor mykje det har for seg å ta dei same rundane med trusforsvar på nytt og på nytt.

    For meg er det mer interessant å gå opp på eit ”metaplan” for å sjå kva som legg føringane i den aktuelle religionsdebatten. Etter mitt syn er det her Dawkins også befinn seg. Det er ikkje dei einskilde argumenta for- og i mot Gud som er greia, men ateismens ”plass” i notidskulturen. Det er sjokket og raseriet over at religionen kjem tilbake, det er ein bestemt kulturell ”klasse” som eksponerer seg og vernar sitt revir; det liberale, vestlege borgarskapet som vernar sitt verdsbilete.

    Difor dreiar boka seg nettopp om ”retorikk”, primært. Dawkins er ein retor; eg seier ikkje at han ikkje argumenterer filosofisk/vitskapleg, men boka (og heile den ny-ateistiske reaksjonen) er et retorisk prosjekt. Difor må det møtast med ein mot-retorikk. Igjen: Det er metaplanet som er interessant her; ”meiningspolitiske” haldningar og makttilhøve.

    Det same vil eg seie om den teksten i ”Information” som du gav linken til. Denne danske ateisten og hans teaterstykke: Kva er nytt i det han seier? Det blir framsilt som om nokon ”endeleg” vågar å vere ateist, å fornekte Gud offentleg og gjerne krasst og ”blasfemisk”. Igjen og igjen: det er å slå inn opne dører, ikkje minst i Danmark.

    ”Logisk argumentasjon” er viktig, men for det fyrste er alle slike resonnement påverka av ei grunnleggjande innstilling – og for det andre må det dreie seg om ein ”logikk” som går utover den positivistiske oppfattinga av ”vitskap” og ”sanning”. Å diskutere religion på positivistiske premissar, meiner eg er ”ferdig”.

    For meg er altså denne debatten ikkje primært ein debatt om einskildspørsmål. Men ein argumentativ ”performance” der temaet eigentleg er: kva plass skal det sekulære og det religiøse verdsbiletet ha i den framtidige sivilisasjonen

  13. 13 Olav
    desember 29, 2007 ved 3:51 pm

    Jeg har forståelse for det du kaller ”sjokket og raseriet over at religionen kjem tilbake” og vil nok personlig foretrekke en humanistisk ateistisk ideologi fremfor en politisk ideologi som gir seg ut for å være kristendom, islam eller hinduisme etc, men som mangler den åndelige dimensjon. Et ”metaplan” som fokuserer på ””meiningspolitiske” haldningar og makttilhøve” blir for meg lett bare en ideologisk kamp som mister kontakten med den åndelige dimensjon basert på erfaringen av ”det hellige.” Jeg tror at det er mer hensiktsmessig å se på ”de andre” som personer av stort sett god vilje som søker sannhet og sammenheng i sin livsverden for å kunne leve sine liv med intellektuell integritet, – enn som ”ein bestemt kulturell ”klasse” som eksponerer seg og vernar sitt revir; det liberale, vestlege borgarskapet som vernar sitt verdsbilete”. Jeg tror at det eneste vi har å formidle er en åndelig erfaring som gjør noe med hvordan vi forholde oss til ”de andre”. Når de blir personer for oss og vi snakker til dem – fra hjerte til hjerte – kan den enkelte fornemme det åndelige i seg selv og i virkeligheten som omgir oss .

  14. desember 29, 2007 ved 7:26 pm

    I dette er eg både samd og usamd. Trua blir formidla på mange plan og i manga fasar. Apologien (det argumenterande trusforsvaret) har alltid vore med. Trua har både ein personleg og ein offentleg/politisk dimensjon. Det er no naudsynt å møte trua sine utfordrarar (eller rett og slett motstandarar) på «torget», på «forum», i det offentlege romet. Som Paulus på Areopagos (Apgj 17). Eller når han forsvarar seg i andre situasjonar. Eller som Jesus: «Dag etter dag sat eg på tempelplassen og lærte folket; men då tok de meg ikkje» (Matt 26, 55). Og Paulus talar om han «riv ned tankebygningar og alt stort og stolt som reiser seg mot kunnskapen mot Gud» (2 Kor 10,4). Her er det ikkje snakk om aggresjon, men om litt frisk respekt for både seg sjølv og den andre parten.

    Skal det verte ein reell samtale, må posisjonane vere meir likeverdige. Det må ryddast eit rom for verkeleg utveksling. Ein fri atmosfære. Den meningspolitiske (som eg kallar det) «kontrollen» kan ikkje lenger så sjølvsagt vere i truskritikken si hand. Denne retoriske makta – at ei bestemt tolking av situasjonen er den opplesne og vedtekne – forventar at dei truande skal forbli i ein underdog-posisjon. Å godta det, kan verke audmjukt og lyttande, men er eigentleg uttrykk for at ein ikkje tek den andre parten heilt på alvor.

    Når dette blir teke fatt i, er det sjølvsagt at heile vår åndelege og intellektuelle integritet, våre erfaringar og vårt liv er ein del av dialogen, av formidlinga. Truskritikarane er ikkje berre «personer» som vi kan forhalde oss «fromt» til. Mennesket er også eit «politisk» vesen og rører seg i eit terreng der mange interesser er ute og går. Dette må takast på alvor for at samtalen og møtet skal bli ekte og sant. Vi møter menneske både i deira offentlege eksponering (som Dawkins» bok og andre bøker og ytringar) og på det heilt personlege planet. Desse “rollene” heng saman, men dei er ikkje heilt identiske.

    Dersom dei truande, og særleg kyrkja i vår situasjon, ikkje retter ryggen litt meir, blir det ingen ekte og djup samtale “cor ad cor”, hjarte til hjarte.

    NB Newman, som hadde dette mottoet, skreiv ei av det mest utfordrande apologetiske bøkene nokonsinne: ‘Apologia pro vita sua’ (’Forsvar for hans liv’).

    Takk for konstruktiv og viktig disputt – så langt!

  15. 15 Olav
    desember 29, 2007 ved 11:30 pm

    Jeg mener at Jesus i tempelet, Paulus på Areopagos og Newman i slutten av 1800 tallets England ikke kan sammenliknes med den situasjon vi her tar for oss. De tre argumenterte innenfor en religiøs diskurs i sin samtid, mens all argumentasjon for religion i forhold til vitenskap i dag må skje innenfor vitenskapenes/ vitenskapfilosofiens premisser. Som en troende er jeg deltager i mysteriet, men støtt og stadig er jeg også tilskuer til meg selv med den kunnskap jeg har fra psykologi, sosiologi etc . Når jeg prøver å gjøre mitt trosliv forståelig for utenforstående vil jeg også langt på vei oversette det ved bruk av vitenskapelige begreper/teorier som de er kjent med eller vil godta. Denne refleksivitet mener jeg er et åndelig gode. Ved å omtale det religiøs liv i deres eget språk kan jeg nok åpne for en ny interesse for religioner, men hvis de ikke også kan fornemme et åndelig liv i meg blir jo det hele bare tomme ord. For meg er ikke begrepet ”from” negativt ladet.

  16. desember 30, 2007 ved 12:10 am

    Vel, då er vi samde om at det ikkje er nok å «lytte», å dele åndelege erfaringar («det heilage» osv ). Det er viktig, men ikkje det heile. Sant nok, Jesus, Paulus og Newman levde i andre tider enn vår, men felles for deira «apologi» var at dei utfordra den andre parten offentleg.

    Det er klårt at i ein diskusjon må ein vere på bylgjelengde med den andre parten, bruke ord og argument som er kjende. I dag er det både naudsynt og mogeleg å argumentere mot den einsidige positivistiske forståinga av «sanning» og «vitskap». «Vitenskapsfilosofiske premisser» må klarleggjast, og rein positivisme er det inge grunn til å godta. Vi må i dag argumentere med eit vidare rasjonalitets- og vitskapsomgrep.

    Det er også både naudsynleg og mogeleg å argumentere mot sekualrismens krav på å representere det «allmenne» åleine. Det religiøse språket er også ein del av det universelle, både historisk og globalt. Ikkje-religiøse blir også nøydde til å setje seg inn i dette språket, i denne tankegangem, i denne livskjensla. Religionskritikken kan ikkje lenger leggje premissane for diskusjonen/samtalen åleine.

    Det er eit slikt endra «samtalerom» eg er ute etter. Hegemonisk retorikk, som er språkleg maktbruk, må og kan vi argumentere mot. Kanskje er det eg framhevar, vanskeleg å å få auga på fordi vi forbind «argumentasjon» og diskusjon på det «vitskaplege» planet einsidig med «naturvitskap». Religion og religionskritikk har òg eit sosiologisk aspekt som vi er nøydde til å ta med. Religion er eit samfunnsfenomen – og det er også religionskritikken. Dette er min hovudvinkel på Dawkins» bok.

    Sjølvsagt må søkjande menneske fornemme at ein som vedkjenner trua, har eit verkeleg åndeleg liv. Mitt poeng er at vi ikkje kan bruke det «åndelege» («fromme») for å unngå utfordrande diskusjon. Så, som sagt: Takk for diskusjonen 🙂

  17. 17 Olav
    desember 30, 2007 ved 4:15 pm

    Forholdet mellom individ og samfunn er dynamisk – og religion som fenomen må kunne tilnærmes fra flere vinkler. Jeg har tatt for gitt at positivismedebatten var bak oss og at det derfor er mulig å snakke om ”det hellige” eller ”det åndelige” som fenomener – slik at utenforstående kan få innblikk i : ”dette språket, i denne tankegangen, i denne livskjensla”.

    Leserne av dine offentlige tekster er enkeltindivider – personer – og måten du møter dem på blir avgjørende for hvordan de tar i mot ditt budskap. Jeg mener at leseren kan fornemme det åndelige i deg og i seg selv gjennom holdningen du har til saksforholdet du behandler, som i denne forbindelse angår den enkelte person eksistensielt.

  18. desember 30, 2007 ved 4:57 pm

    Ja, nettopp. «Det religiøse» kan/bør ikkje haldast utanfor den offentlege diskursen lenger. Ingen skal lenger kunne forlange at religion berre skal kunne diskuterast på s k «vitskaplege»/positivistiske premissar. I dag må ein også ha greie på teologi og spiritualitet. Fortrengjinga av det er eit døme på «det hegemoniske» i sekularismen. Det er det naudsynt å seie frå om – med «freidig mot» og godt humør.. Litt mindre krypande, litt meir sunnmørsk…:)

    Du har rett i at det offentlege og det personlege ikkje kan skiljast skarpt frå kvarandre. I ein off debatt har ein med personar å gjere. Og den personlege samtalen må ha noko av den offentlege utfordringa i seg.

    Summa: både i debatten og i samtalen meiner eg at det i dag er naudsynt å forvente ein større kunnskap om- og større respekt for dei religiøse tradisjonane. Ein tydlegare og meir likestilt/balansert dialog. Det åndelege og det intellektuelle må vere integrert. Det er også ein del av det eg kallar «ein utvida rasjonalitet».


Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s


kategoriar


%d bloggarar likar dette: