01
Nov
07

Eukaristien og virkeligheten

(Skrevet i april -05, for det katolske ungdomsmagasinet ”Credimus”)

Det er en tidlig vårdag i Ryfylke. Som dominikaner må jeg ofte være på farten for å preke og undervise – og her sitter jeg i veikanten et stykke oppe over bygda, med det gråblå Suldalsvatnet under mørke fjellsider. Lenger oppe ligger enda vintersnøen som en skinnende kappe over de tunge, svære fjellene. Rundt meg har bjørkene i dag kledd seg i det første, lette grønnskjær.
Jeg sitter her, midt i den eukaristiske virkeligheten!

På gården der jeg bor disse dagene, er det en egen omsorgsfull stemning – for sauene holder på med lamminga. I en krok av bingen ligger det en liten søvning, pustende bylt med kvite krøller over det hele; det er to lammesøsken som i nattens løp kom ut av mors mage og opplever sin første dag under himmelen. Nå reiser den ene seg på tynne, lange, vaklende ben og snuser på den andre, stirrer deretter litt i ørska på meg. Hva er det for en fyr? Så dette er altså verden?
Og der står jeg altså i fjøsdøra– midt i den eukaristiske virkeligheten!

I løpet av disse dagene skal jeg kanskje også feire en enkel messe for lokale katolikker. Vi blir få. Messen blir lavmelt. Men Kristus skal stige ned til oss – og med ham kommer hele den katolske kirken; med den nye pave Benedikt, med biskoper, prester og diakoner, med klosterfolk og lekfolk. Og der kommer hele den himmelske delen av kirken; martyrer, apostler, bekjennere, engler, kjeruber og serafer. Og over vårt lille alter skal den store, eukaristiske sangene løftes av enkle røster: Hellig, hellig, hellig er Herren, hærskarenes Gud! Himlene og jorden er fulle av hans herlighet!”. Den sangen som synges i virkelighetens midtpunkt, i det himmelske templet.

Der skal jeg stå – midt i hjertet av den eukaristiske virkeligheten – og frambære eukaristi (takk) for lammene, bjørkene, fjellene, menneskene, maskinene, arbeidet… ja, for alt!

I den moderne kulturen har man lett for å glemme dette perspektivet. Vi har vanskelig for å se helheten. Vi plukker alt fra hverandre – for å finne ut, for å eksperimentere, for å lage, for å selge, for å bruke. Verden og virkeligheten er blitt en masse ”ting” og nyttegjenstander. Gud vil nok at vi skal drive vitenskap og utvikle teknologi og at vi skal nyttiggjøre oss de godene han har skapt. Men han vil ikke at vi skal glemme helheten: at alt er til for å lovprise Ham! Alle skapninger skal ”gjøre eukaristi”, delta i den store takksigelsen for livet. Målet med hele virkeligheten er ”eukaristisk”. Alt som er til, skal først og fremst utstråle
skjønnhet, godhet, sannhet og lovprisning. Gleden og jubelen er målet både med oss mennesker og med våre medskapninger.

Det er dette vi blir dratt inn når vi feirer messen, eukaristien. Vi bærer oss selv og hele virkeligheten fram i våre bønner, i vår sang, i brødet, vinen og pengene. Kristus, som er både Gud og menneske, har med sin død og sin oppstandelse tatt bort fra skaperverket alt som skygger for den eukaristiske gleden: døden, synden
og djevelens makt. Kristi offer – som er kjærlighetens seier – er nærværende i messen (messeofferet) og vi får del i det (kommunionen), slik at hele skapningen kan bli fornyet, bli nettopp: eukaristisk!

Å feire messen er derfor noe mer enn å motta litt nåde og kraft på det helt personlige, individuelle planet. Igjen: det moderne mennesket har lett for å tenke individualistisk og menneskesentrert. Vi har lett for å glemme alle våre medskapninger, vi har lett for å glemme det store fellesskapet både i Kirken og i verden ellers. Men messen, eukaristien, angår alt og alle. Fordi messens sentrum er Kristus selv! Alt er skapt ved ham og til ham, sier Paulus (Koloss 1,15-20). Ja, Kirkens eukaristiske bønn avsluttes alltid slik: ”Ved ham og med ham og i ham, tilkommer deg, Gud, allmektige Fader, i Den Hellige Ånds enhet, all ære og herlighet fra evighet til evighet!”. I Kristus er, så å si, hele virkeligheten tilstede og får del i et nytt og evig liv. Fordi eukaristien egentlig ikke er annet Kristus – han som gav seg selv til Faderen som en gave og et offer da han døde på korset – så er hele virkeligheten til stede i eukaristien, i messen. Også alt det smertefulle og vanskelige er tilstede der. Kristus tok jo nettopp på seg våre synder og all lidelse. Derfor kan vi komme til messen med våre synder, med våre problemer, med våre lengsler. I Kristus, i messen, blir det forvandlet til takk, til eukaristi – selv om vi ikke alltid forstår hvordan.

Eukaristien innebærer en anerkjennelse av virkeligheten som god. Det vil ikke si at skaperverket ikke kan missbrukes. Men i utgangspunktet er alt godt – fordi det er skapt av Gud. Paulus sier: ”Alt som er skapt, er godt og ingenting er forkastelig, når det blir mottatt med takk” (1 Tim 3,4). Det greske ordet for ”takk” som er brukt her, er nettopp ”eukaristi”. ”Å motta med takk”, med ”eukaristi”, viser tilbake til den jødiske skikken med å frambøre takkebønn for Guds gjerning som skaper og frelser. Dette ble gjort både i forbindelse med offertjenesten i templet og ved måltidene i hjemmet. Det greske verbet” å gjøre eukaristi” (framsi takksigelsen, takke) tilsvarer det hebraiske ”velsigne”. Jøden ber ikke bare at Gud må velsigne det vi mottar, men som troende ”velsigner ” han Gud for alt Gud har gjort og gir! Å ”velsigne” Gud er å takke Gud! I mange religioner og filosofier blir det dennesidige, kroppslige og materielle ofte sett på som noe syndig eller mindreverdig, til nød som skapt av en laverestående ”gud” (”demiurgen”). Dette er ikke verken jødisk eller kristen tro. De materielle og kroppslige godene (maten, naturen, seksualiteten, helsen osv) er gode fordi de er skapt av Gud, ja, Gud har gjort seg til ett med alt dette da han ble menneske i Kristus (inkarnasjonen) for å helliggjøre det.

Det er dette vi uttrykker ved å feire Eukaristien. Messen er som en stor ”bordbønn” for alt det Gud gir oss. Ved å feire messen sier vi at alt det livet består av og som vi har så sterkt behov for, blir til virkelig glede for oss når vi mottar det som gaver og ikke missbruker de i grådighet og egoisme.

Her sitter jeg altså midt i våren, midt i virkeligheten. Både det vakre og det vanskelige kommer meg så nært når jeg sitter slik. Jeg er også et skjelvende lite lam, på vaklende føtter. Men jeg lever! Skjønnheten og livsgleden gjør oss ofte mer følsomme og sårbare for alt det som vondt i livet. Både skjønnheten og smerten vekker i meg menneskets dypeste trang: Vi vil ikke bare oppleve verden – vi vil også dele vår opplevelse med andre, både sorg og glede. Først da blir vi tilfreds. Det er det vi gjør i Eukaristien. Vi deler alt med Gud. Da først faller vi til ro. Da først blir vi lykkelige.

Hva er meningen med livet? Det er ikke å bli rik og vellykket, det er ikke å bli den flinkeste og kuleste. Det er å takke Gud. Det er å utstråle takk til alt omkring deg. Det er – Eukaristien!

Reklame

8 Svar to “Eukaristien og virkeligheten”


  1. juni 3, 2008 ved 3:15 pm

    Takk for lesar-respons! Kanskje eg kan tipse deg om liknande ting eg har skrive, t d eit essay i antologien: «Musikk og Mysterium»: «Sursum Corda». Eller ein lengre artikkel om teologi og økologi i det siste nummeret av tidsskriftet «Strek» (red: Asle Finseth). Alle vegar fører til Evkaristien, for å seie det slik….

    I norsk/ekumenisk kontekst er dette perspektivet på liturgien veldig ukjent. Då kløyviga mellom «høg»-og «låg»-kyrkjelege umogelegjorde Samråd på Kirkens Grunn (SKG) i si tid, kom krisa på sett vis til å kulminere med ein debatt om den «messeoffer»-læra, i avisa Dagen.

    Dåverande red. Odd Sv Hove hadde skrive noko om messa som «blasfemisk» i smb med den s k «SKG-liturgien» og den evkaristiske bøna som var nytta der; eg svara han -og det førde til at eg skreiv ein kronikk i Dagen om messa/offeret/evkaristien, for å forsvare og forklare SKG-liturgien (Dagen, 1996 el -97). Kronikken var fint oppsett og debatten var høvisk og venleg, vil eg seie. Men det synleggjorde ulike tenkjemåtar. Etter dette, var «loddet kasta» og vegar skildest.

  2. 2 Gro Korsmoe
    mai 9, 2010 ved 12:00 am

    Hei Arnfinn!
    Hvis du fortsatt er «med» håper jeg du ser dette 😉 Veldig spennende og fint det du skriver! Du setter ting i perspektiv på en nydelig måte!
    Jeg er ingen debattant – og har heller ikke sett på noe av det andre du har skrevet til nå 😉 Bare opplevde dette godt!
    Guds velsignelse videre!
    Vh Gro

  3. mai 11, 2010 ved 3:45 pm

    Fimnt at du likte det! Ja, evkaristien omfattar alt. Dette skreiv eg på bokmål, for det katolske ungdomsmagasinet Credimus. Unntaket som stadfester regelen… 🙂

  4. 4 MT
    mai 11, 2010 ved 4:17 pm

    Det siste avsnittet her er berre så nydelig.Ein ny vår i dag, ei ny virkeligheit,men eg kjenner meg att i dine tankar og kjensler.Livet er sterkt på sine mange måtar.

    Ynskjer deg gode dagarmed påfyll!

    (…og boka du snakkar om lenger oppe blir god lesnad,det er eg sikker på:))


Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s


kategoriar


%d bloggarar likar dette: