må rekne med litt engelsk og litt Newman i denne bloggen i denne epoken…
“WHEN WAS THE WORLD WITHOUT IT?” (Newman)
-OM TEOLOGIEN II
“Whoever philosophizes, starts with it, and introduces it, when he will, without any apology… Men the most opposed, in creed or cast of mind, Addison and Johnson, Shakepeare and Milton, Lord Herbert and Baxter, herald it forth. Nor is it an English or a Protestant notion only; you track it across the Continent, you pursue it into former ages. When was the world without it? Have the systems of Atheism or Pantheism, as sciences, prevailed in the literature of nations, or received a formation or attained a completeness such as Monotheism? We find it in old Greece, and even in Rome, as well as Judea and the East. We find it in popular literature, in philosophy, in poetry, as a positive and settled teaching…”
Newman er frimodig og ublyg på vegner av teologien, slik vi finn han innan dei teistiske og monoteistiske religionane – og sjølvsagt har han særleg den jødisk-kristne tradisjonen og teologien i tankane. Sjølve syndefallet i den teologiske verda er å ha godteke den marginaliseringa og fortrengjinga av teologien som vi har vent oss til i vår kulturkrins. Det har gått oss fullstendig i blodet; vi reknar det meste av det som finst på kunnskapens område, som allment, noko som angår alle, som alle kan ta stilling til, noko som alle bør vite noko om. Men teologien held vi ”innan familien”; det gjeld for noko ”partikulært”, noko ein kan velje ut eller -inn.
Det er sjølvsagt Opplysinga sine opphavsmenn som har lansert denne tenkjinga. Gibbon, Hume og Bentham på britisk side; dei franske encyclopedistane og radikale fritenkjarane på den andre sida av Kanalen. Berre empiriske og ”positive” fakta kan gjerast til allmenn kunnskap. Alt ”overnaturleg” må forvisast til området for ”smak og behag”. Eller ”ubehag”, som oftast.
Noko av det mest avorlege med dette, er at dette regimet (for det dreiar seg om makt) har lukkast med å usynleggjere trua og teologien også i historia, både den kulturelle og den politiske – som anna enn noko primitivt og destruktivt som langsomt svinn bort. Newman gjer kort prosess med heile tankegangen og minner oss om at teologiske vinklar, problemstillingar, termar og tankeliner er frapperande tilstades overalt i sivilisasjonshistoria: ”When was the world without it”? Teologien er ikkje noko forsert og søkt, seier han, men noko som kjem spontant, som melder seg og som kan tematiserast ”without any apology”.
Ved nærare ettersyn vil ein kunne sjå i kor høg grad den idéhistoriske utviklinga - i vårt kulturelle område, i alle fall – er teologisk styrt. Det er Gud og tankane om han som filosofane slåss med, rasar over, mediterer på, riv seg laus frå eller vender tilbake til heile tida. Historia er kort og godt teologisk informert.
”When was the world without it?” Temperaturen i vår tid, frå offentleg nøytralisme til rabiat ny-ateisme tek mål av seg til å seie: Frå no av skal verda vere utan desse meningslause idéane! Det er dette eg har kalla det ”titatinske” ved prosjektet. Som om ein ville seie: Frå no skal tyngdekrafta opphevast!
Vil dei lukkast?
Note: John Henry Newman: The Idea of a University, ed: Rinehardt et co, New York, 1960, s. 51.
