nota bene….
Posted in nota bene on June 7, 2008 by arnfinnharamURBANE MEDITASJONAR
Å vere ”pater”, skrive i avisa og opphalde seg i Roma kan vere ei fårleg blanding. Det eksotiske får dei ”kulturinteresserte” til å flokke seg slik kvepsane surrar rundt sukkerbiten. Kanskje eg skræmer dei bort ved å seie at eg syns Roma er ein ganske dau by?
Eg snakka med ein godt etablert italiensk journalist nyleg – og han stadfesta det eg – heilt subjektivt, sjølvsagt – har mistanke om: At Roma ikkje er noko viktig intellektuelt sentrum, at dei kunst-, teater- og kulturliv ikkje er spesielt strålande her. Arven frå antikken er så tung her; til slutt går du i ein døs mellom søyler og palass, verdslege som kyrkjelege. Og du får nok av barokk; av små ballete baby-englar med rosa venger, av menneske med 16- og 1700 tals fasong, temmeleg hysteriske og med spastiske gestikulasjonar; ein fake-metafysikk, ein liksom-himmel.
Skal tru om ikkje dette er noko av alle vidgjetne storbyars fåre og risiko? Dei vart til i kreative fasar av historia; om ikkje alltid ei like dygdefull historie. No ligg dei der og tek imot tursistar og gjer sitt beste for å gje folk det dei ventar å finne: Roma – slik det alltid har vore; Paris slik det alltid skal vere. Eg har opphalde meg ein del i Paris også og har den same kjensla der, stadig heilt subjektivt, for all del: Dette er det beste Paris-museet verda kan framskaffe; bien venu! Bokhandlarane langs Seinen sel dei same bøkene som alltid, hobby-målarane på Montmartre målar dei same glorete skilderia, trekkspelarane spelar stadig ”sous les ponts de Paris”.. Alt svarar nøyaktig til Sterling-reklamen.
Rundt Paris-hermetikken med dei vakre arondissementa ligg det ein stor ringveg – og utanfor der veks det fram ein annan by, ein levande by; forstadane. Dit har ein stua bort problema, det verkelege livet. Ein dag her i Roma hadde eg ein ubrukt togbillett og tok turen til Napoli; skitten og støyete, men – tenkte eg, heilt uventa - ein verkeleg by! Napolibukta som opna seg mot havet og sende friske vindar innover land, var sjølvsagt ein ekstra sjarmoffensiv i konkurransen med Roma. Kva er det som gjer at New York er ein viktigare kulturby enn Roma og Paris? Kvifor trur eg at det nye Berlin er meir levande?
Tung historie er ei skummel greie. Ein må stadig på ny ned til det som skapte historia. Ned til det som utfordrar, som uroar. Ned til rota av vulkanen, der grunnen skjelv under deg. Turisten må bli pilgrim; for alvor, meiner eg.
Det er det som reddar Roma, trur eg. Kyrkja. Der inne lever byen. Ikkje i alt det storslagne kyrkje-stasjet, eigentleg; om du går i Peterskyrkja eller ei av dei små med nedsota fasade – løyndomen er den same. Det kristne Roma er bygd opp kring ei handling, eit nærvere: Messa. Kristus, som dei fyrste martyrane nekta å fornekte. Byggverka, kuplane, kunstsamlingane, pavepalasset, kardinalane, kontora – alt er der eigentleg på grunn av at denne handlinga har gått- og skal gå sin gang. Stilla som slår deg når du merkar dette. Liketil, open, ikkje spesielt tilrettelagt. Berre gå inn. Be, viss du vil.
Nyleg fekk eg høyre at ein kjend forfattar har skrive ein fictionroman der Peterskyrkja og meir til blir rasert og kardinalane spør seg om ein skal byggje opp att dei stolte bygningane. Dei kjem til at det skal ein ikkje. Den praktfulle tida er forbi. Vi finn oss eit lokale som vi gjorde det dei fyrste hundreåra, vi byrjar på nytt. Meir fekk eg ikkje vite om boka, men eg føresteller meg framhaldet:
Paven er der. Han er stadig biskop av Roma, også utan sveitsargarde. Han sit på Petri stol sjølv om det berre er eit enkelt sete. Han har sine rådgjevarar rundt seg; dei er stadig kardinalar, også utan raudt silkeslep. Messa er den same, sjølv om orda skulle måtte kviskrast fram. Det verste er at slik trur eg det kjem til å gå…
Dette er det som gjer det leveleg i Roma for meg. Det i storbyen som er meir enn museet. Ikkje så mykje Keisaren som Gallilearen. Han er ”still going strong”.
(Fyrst publisert i spalten “Signert”, Klassekampen, i dag, 7/6)