Eg er på preikeferd til Arendal (der eg var i går, i Katolsk Forum) og Lillesand, der eg tala i kveld (torsdag), i kyrkjeakademiet. I dag var eg så heldig at vertskapet her køyrde ut på Justøya og heilt ut til havet – for det hadde eg ytra eit sterkt ynskje om ☺ Når eg bur inst i Frognerkilen, må eg av og til lufte kropp og sjel skikkeleg.
Det triste, mørke novemberveret, med slaps og kald væte, låg tungt over dei sørlandske heiane på nedoverturen med toget i går. Så friskna vinden til kuling og i dag har det vore nordleg bygevêr, med mørkre og ljos i dans med kvarandre. Og opplett mellom bygene.
Vi gjekk heilt ut på svaberga. Skagerak velta inn. Havet er så nært her på Sørlandet, så kort veg frå skog og lun skjergard til open sjø. Når du kjem ut på berga, skjønar du at ”Sørlandet” er ei merkjevare; ein myte. Det idylliske, det koslege, det ferierande. Her ute på berga bles alt dette bort. Eigentleg er Sørlandet eit hardt stykke norsk kyst. Med mange små gardar og audslege heiar innanfor. Med sjøfolk og kanskje litt kystfiskarar. Alt det andre er eit seinare kulturelt ”belegg”.
Vel, alt utviklar seg og no er det som det er. Men det er bra å sjå litt djupare inn i sjela av dette landet. Sjå havet, sjå uvêret, sjå spora av eit striare liv.
Der sat eg. Så langt ut eg kunne kome. Ein dønning, kanskje to, tre?, gjer eit sprang mot meg og slengjer ein kasakade av skum og sprøyt heilt opp i fjeset mitt: – Hei, der er du! Her er vi, same slekta som bylgjene på kanalkysten, på sunnmørskysten; glad for å sjå deg, kva har du på hjarta? Og eg sikra meg at eg verkeleg var der åleine; sat der i mi kutte, med den vide svarte pelerinen (ull-kepen med diger hette) utanpå. Det dura nede i botnane, den djupe duren i skaparverket, den som er inst inne i alt liv, også i menneskehjarta, De profundis-duren (Or djupet-duren, salme 130).
Derifrå kunne eg rope ut bøna om det som pressar og slit i livet mitt, no igen: Ut med det! Ta det, bylgjer! Ta det, Herre!. Då skrur vinden seg opp og bles på meg frå sida; bles for å famne meg, bles for å ruske i meg, bles for å blåse vekk alt det eg har ropa ut, føre det langt til havs. Så sit eg stille. Vere i lyden av bårebrottet, vere berre ein kropp på berget. Kroppen er ei sjel, sjela er ein kropp. Mennesket er eitt. Eg. Her.
I morgon tidleg tar eg bussen til Oslo.
Siste kommentarar