“For då han nagla vår veikskap til krossen – for apostelen seier jo at ‘vårt gamle menneske er nagla til krossen med han’ – var det med røysta til vårt gamle menneske han ropte: ‘Min Gud, min Gud, kvifor har du forlate meg?”.
For Augustin omfattar den oppstadne Jesus alltid oss, kyrkja; hovudet høyrer saman med kroppen. Dette syner at Jesu bøn held fram – for kyrkja her i verda, i alle sine prøvingar, har alltid grunn til å rope til Gud i si djupe naud.
Kristus bed i oss. Men hugs òg: Du bed i han. Difor: Ditt rop er hans, hans rop er ditt.
0 Svar til “officium: Tysdag, 2. vike i faste, frå “kommentar til salmane” av den hl Augustin (matutin)”