” ‘Ei tid til å fødast, ei til å døy” (Fork 3,2)… Vi blir så å seie våre eigne fedre når vi ved å gjere rette val formar og føder oss sjølve og set oss sjølve til verda”
Gregor tolkar Forkynnarens ord om den åndelege fødselen som det kristne menneske mottek i Kristus. Å vere i Kristus, innber også å døy med han, seier Gregor; det er tida ’til å døy’.
Fødsel og død – dei vilkåra som er sette for mennesket, er meir enn banale, statiske fakta. Nettopp fordi dei er gjevne av Gud, er det “ei tid” som har potensiale i seg. Guds tid er skapande. Guds meining med alt, med den “tid” han har sett for alt, blir fullbyrda i Kristi død og oppstode, “då tida var inne”.
Liv og død er ikkje ein mekanisk lagnad, men ein veg til Guds fullnad.
Kjære Arnfinn!
Kan jeg be deg skrive noe om fastetiden slik Kirken og mine katolske brødre og søstre her i landet praktiserte den i “tidligere tider” og i dagens “moderne samfunn”? Eller gi meg noen henvisninger til bøker, internett-sider ol. Selvfølgelig vil jeg følge min egen menighets råd og veilledninger, men med flere ti-talls tradisjoner fra forskjellige nasjonaliteter i min egen menighet, kan det til tider være noe forvirrende.
Jeg konverterte til den katolske kirke for under 2 år siden.