“Etter at vi har sett Guds nærvere og teke han i vår sjels armar, kallast vi det nye Israel, og dette nærveret feirar vi med ein årleg fest slik at det aldri skal gå oss av minne”.
Festen som st Sofronios siktar til, er Kyndelsmesse (Ljosmesse), eller som det offisielle namnet lyder: Presentatio Domini (Herrens framstelling i templet), festen som kyrkja feira i går, den 2. februar, den førtiande dagen etter Jul. . Det er ein fest som har sin bakgrunn i Lukas-evangeliets forteljing om Maria og Josef og framberinga av Jesus i templet (Luk 2,22ff). Som igjen har sin bakgrunn i føreskriftene i Lova om reinsingstid for mødre etter fødselen. Den gamle Simeon, ein av “dei stille i landet”, tek Israels og verdas Messias i armane sine, takkar Gud og velsignar dei tre med ei profetisk bøn.
Gjennom den heilage handlinga, som Josef og Maria fromt utfører som paktstrue israelittar, hender noko uventa: Barnet, ein omskoren jødisk gut, viser seg å vere Herrens Salva, Ljoset for folkeslaga (Jes 60), ja Gud sjølv, og Ordet blir oppfylt: “Brått kjem han til sitt tempel, Herren som de leitar etter. Sjå, han kjem engelen for pakta som de stundar etter, seier Herren, Allhærs Gud” (Mal 3,1).
Født av fattige foreldre – dei hadde berre råd til det enklaste offeret - velsigna av ein olding, kjem Gud til sin heilagdom. Til oss.
Jeg har et spørsmål. Når du snakker om at vi er det nye Israel, mener du da at gamle Israel er forlorent jfr. erstatningsteologien som det er stor dissens over? Vi er jo på en måte alle Abrahams barn jfr. Guds løfter til ham, men vi kan jo aldri kalle oss selv israealitter vi som er villgrenene som er podet inn på treet i etterkant?