Kjære brør og systre!
Kven er det vi feirar på Helgemesse-dagen (”Allehelgen”)? Kven er helgnane? Eller for å spørje og svare med orda frå lesinga:
Disse som er kledd i hvite kjortler, hvem er de, og hvor kommer de fra?” ”Herre,” svarte jeg, ”du vet det! Da sa han til meg:”Dette er de som kommer fra den store trengsel; de har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod.
Helgnane, det er altså ikkje slike som har hatt eit interessant livssyn, som aldri har møt motbør, som berre er ”pene mennesker”. Dei har vore gjennom ”hin den store trengsel”, dei har stått for si tru; med modige ord, kanskje med gråten i halsen, kanskje med livet som innsats. Dei har ikkje alltid gått ”minste motstands veg”. Dei har heller ikkje alltid hatt eit lett liv eller eit prikkfritt liv, men dei har gitt alt til Herren, dei har elska han som elska dei fyrst; de har tvettet sine kjortler og gjort dem rene i Lammets blod, dei seier som landsbypresten hos Bernanos: Alt er nåde!
Nokre av helgnane, nokre av ”den store kvite flokken” som står for Guds kongsstol, er kjende – gjennom sin martyrdød, si offentlege trusvedkjenning, gjennom sitt heroiske liv; dei har fått plass i kyrkja si gudsteneste, dei kan offentleg ærast og påkallast som våre forbedrarar og forbilde hos Gud. Dei har fått ein plass i kalendaren. Men der, i den kvite skaren, er det mange fleire, så mange at de umulig kunne telles, som vi høyrde. Det er ”allehelgen”, det er dei vi feirar i dag, som liturgien seier: ”med èn høytid”.
Brør og systre! Vi er alle kalla til å vere helgnar. Det er meininga med livet for alle truande, for alle dei Krist-trugne, ja, eigentleg for alle menneske. Fordi mennesket er kalla og skapt til å leve saman med Gud. Alle menneske er kalla til å kome til himlen; der skal han turke kvar tåre av augo deira, og døden ikkje skal vere meir, og ikkje sorg og ikkje skrik og ikkje pine. For det som var før, er borte (Op 21,4).
Å vere helgen, er å vere ein kristen, rett og slett; ein dispippel. Vi er alle døypte og ferma for å bli helgnar. Det nye testamente kallar alle dei truande for ”heilage”. Vi skal leve for å bli-, for å verkeleggjere, det vi alt er. Ikkje at eg alt har nått det eller alt er fullkomen, seier apostelen, men eg jagar mot det for å gripa det, avdi eg sjølv er gripen av Kristus Jesus (…) Eg gløymer det som er attanfor og tøyer meg etter det som er framanfor og jagar mot målet! (Fil 3,12ff).
Denne dagen talar Herren difor til oss alle, til alle som vil gå på hans veg! Han sier: Salige er dere…! han saligprisar oss, i den livssituasjonen vi er:
Er du fattig, i det minste fattig i deg sjølv, himmelriket tihøyrer deg! Er du eit audmjukt menneske? Du skal ta landet, Guds rike, i eige. Syrgjer du? Du skal finne trøyst! Hungrar og tyrster du etter rettferd? Du skal få stilt din hunger! Kjempar du for å vere rein av hjarta? Du skal få sjå Gud! Prøver du å skape fred, å stifte fred der du er? Du skal kallast Guds barn!
Korleis skal du bli ein helgen? Berre ved å leve dette livet, i det daglege, der du er! Det meste i livet er eit spørsmål om å halde ut, halde ut i det gode! Ikkje bryt løpet, ikkje kast inn handkledet, ikkje finn på noko merkeleg! Den lange vegen består av dei små stega. Og er du på veg bort frå Gud, så vend om og kom tilbake.
Brør og systre; det er dette som er målet:
Å, kor sælt om eg kan svara/når til siste kveld det lid/og or verdi eg skal fara: ’Eg har stridt den gode strid!/Trui har eg halde herdig/vel fullenda livsens ferd!/Rettferdskransen no ligg ferdig/for meg, i ei betre verd!”
Dette halter litt etter min oppfatning. Den rene skare teller 144.000 iflg Johannes evangelium. Men det er da vitterlig mange flere hellige enn 144.000? Bare ved ååch, hva heter hun igjen, den hellige damen som bragte med seg 11.000 hellige jomfruer i elven nedover tyskland (og som utvilsomt har inspirert vår norske hellige Sunniva), det finnes så mange helgener at tallet må da overskride 144.000?
Etter min oppfatning er disse 144.000 rent ut svært rene mennesker, jomfruelige sådanne, som vi ikke vet hvem er i dag, men som vil åpenbares i den siste time. Først da vil vi møte dem.
Det kan vøre munker med svært ren og kysk livsførsel, det kan være tilsvarende hellige, det kan egentlig være hvem som helst andre enn de som ikke er rene, hvis du forstår hva jeg mener.
Dette blir et mysterium som langt fra kan overskride et fast holdepunkt for tidsfastelsen av dommedag, som for eksempel at: nå er det 144.000 helgener, so let’s do it!
Vår Herre Jesus Kristus sier selv om dommedag at tidspunktet for dette, det er det bare Faderen som vet, og ikke engang Kristus selv. Så hvordan foreslå et mål, eller tall, på at dommedag er i gang, når INGEN andre kan vite det?
Hilsen Herman
Takk for gode ord, Arnfinn.Det gjør godt å lese din blogg, også denne prekenen.
For meg som prest i DNK, er den moderne, statskirkelige skikken med å la Allehelgensdag bli en minne- og sørgedag for alle vanskelig. Ikke kan jeg ordlegge meg slik at “alle døde er salige” – det er en libarelteolgisk / sosialdemokratisk / allmenreligiøs villfarelse, uansett hvor mange popstjerner som hevder det. Men dermed står jeg i fare for å skuffe mange sørgende, for noen av disse lengter etter å kunne trøste seg med at gamlefar er kommet vel fram. Men en slik allmen trøst utenom Kristus er ikke mulig å gi. Det er derfor ikke til å komme utenom: Jeg må holde meg til Skrftens ord om at det evige liv er å kjenne Jesus og høre Ham til.
Noen ganger tenker jeg at det å være prest i en stor majoritetskirke er en svært vanskelig oppgave. Jeg antar at jeg har det til felles også med katolske prester i f.eks. Frankrike eller Italia. Det hadde vært enklere å gå over til et samfunn der det ikke var sånn ubetenksom automatikk i at fødsel skal følges av dåp og dermed proforma kirkelemdlemsskap. (Men hvor proforma det er vet bare Gud!)Men selv om det å flykte fra DNK ville gjort det enklere for meg selv, ville jo hjorden i DNK bli ytterligere svekket. Jeg tror derfor det er fint at det er som nå: Mange har gått ut – og dermed synliggjort noe av fattigdommen og nøden hos oss. Mens andre – oss alminnelige dusinvareprester – blir, for å røkte den hjorden vi er satt til å passe. Vi må bare be Gud om å gi oss den nødvendige kombinasjon av styrke / frimodighet og visdom / kjærlighet. Og så glede meg over samværet med kollegaer som vil stå på samme gamle linje som meg selv.
Og så også glede oss over håpet om saligheten hjemme hos Gud. Der skal det ikke være gråt eller tåre – eller feighet, lunkenhet og likegyldighet, hverken hos oss selv eller andre.
Halleluja!!
Takk for gode ord!
De gikk til hjertet.
Og så likte jeg sangen du siterte tilslutt. Det var et hyggelig gjensyn med en halvglemt venn!
Til Herman.
Dersom man skal si hva de 144000 virkelig er..
I Joh.åpenbaring kap7.v 4 står de 144000 som de beseglede av Israels 12 stammer.
Men når ordet utlegges som åndelig føde, da kan man gå ut og inn i ordet og finne den.
Til Predikeren: takk for korreksjon, de beseglede er ikke de samme som de talløse hvitkledde. Men jeg tror likefullt ikke at vi kan si hvem de er, disse talløse, selv om vi vet at de har tvettet sine klær i Lammets Blod. Men jeg gleder meg til dagen jeg også..! Det blir spennende å se om det er noen man kan kjenne igjen som er iblant dem!
Hilsen Herman
Herman: Du må hugse at i Johannes Openberring er tala ofte symbolske.
Landsbypresten: Også i katolske majoritetsland utviklar det seg avbleika folkereliigiøsitet; dei som berre blir verande i det, vil før eller seinare “falle av lasset”. Det er ei naturleg avskaling. Massekyrkja si tid er forbi. Den katolske kyrkja har, trur eg, likevel eit betre utgangspunkt for å takle denne prosessen, fordi ein ikkje har nokon “folkekyrkje-ideologi”. Medvitet om kva kyrkja er, som noko meir og anna enn den nasjonale kulturen, er tydlegare.
For å motstå nedtoninga av Allehelgens-bodskapen, er det naudsynt at liturgien er solid og klår – og at forkynninga er det same; at det heile er ein proklamasjon av det du seier: Det ævelege livet er å kjenne Jesus Kristus.
Du og andre må sjølvsagt vurdere heilt personleg korleis ein skal forhalde seg til evt konversjon. Stundom er det kanskje best for flokken at hyrdingen avlegg eit utfordrande vitnemål, noko som fører til stillingstaking. Og stundom er det slik at “a man has to do what he has to do”. Rett og slett.
Predikeren: Songen er, som du sikkert veit, Anders Hovdens salme: Hjelp meg, Herre Krist, å strida” – skriven over det paulinske temaet: “Eg har stridt den gode striden, fullendt løpet, teke vare på trua”. Dette “løpet” skulle vere vår eigentlege “karriere”, “curriculum vitae” (CV)…
Anders Hovden. Takk for det!
Husker nemlig melodien, men bare halvveis teksten.