I går, sundag, hadde eg messa her i klosterkyrkja klokka ni. Ein sjeldan gong skal eg korkje preike her ved høgmessa eller vere ein annan stad på helgeoppdrag.
Så eg tok det som ein ekumenisk dag og gjekk til den lutherske grannekyrkja, Uranienborg. Det skulle vere konfirmantpresentasjon, viste det seg, og med ulike ”spesialgudstenester” i smerteleg minne, blei eg litt sett ut då eg såg programmet. Kvifor ikkje rett og slett ei vanleg høgmesse utan påfunn?
Og så blei det nettopp det, med konfirmantpresentasjonen lagt inn, fint og smidig! Presten, Knut Tveitereid, presiderte på ein verdig og samtidig relaxed måte. Preika var kort og tydleg, forbønene presise, med forbønsemna tydeleg og greitt lesne av konfirmantar med presten som leiar av bøna slik det skal vere; tekstlesing ved konfirmantane var også tydleg og etter boka utan noko fuss. Nattverdfeiring med innleiande offertorium (at ein samlar inn takkofferet under salmen før nattverden/offertoriesalmen), prefasjon og nattverdbøn etter boka, kontinuerleg kommunion – og ikkje minst: nydeleg liturgisk spel av organisten, god og diskret forsongargruppe i tillegg til eit gjestande – og framifrå – ungdomskor frå Auferstheungskirche i Essen, Tyskland! Til overmål oppførte konfirmantane seg eksemplarisk – og det viste seg at det er heilt unaudsynleg å kutte nattverdfeiringa fordi det er konfirmantar og fylgje tilstades. Dei unge deltok i altargangen på ein verdig og fin måte. Godt instruerte, etter alt å døme. Her har ein jobba med sakene!
Kvifor kan ikkje liturgikommisjonen i DNK berre ta utgangspunkt i slik Uranienborg feirar sundagshøgmessa? Litt liturgisk ”pen i tøyet” er sjølsagt ei gudsteneste på Vestkanten, men lokal koloritt er OK.
Moral: Dette er DNK på sitt beste. Der fullstendige høgmessa som sjølvsagt sentrum for trusliv og kyrkjeliv. Gratulererer!
“For den som gjør min himmelske Fars vilje, han er min bror og søster og mor.” Matteus 12, 50.
Det er eit fint ord. Kan du seie litt meir om samanhengen med teksten ovanfor?
Jeg var litt for rask og “i mitt eget hode” slik jeg svarte deg ovenfor.
Selv har jeg ekumeniske timer, dager, uker og måneder i min vandring som konvertittlærling inn mot DKK. Godt og trygt ledet av pateren, søstre og brødre i “min menighet” og blant annet bloggen din, Arnfinn.
Dessverre er det ikke alle bloggere(- på begge sider) som har like storsinn og vilje til ekumenisk felleskap.
Derfor teksten om Jesu sanne familie, Matteus 12, 46-50.
Geist,
Problemet er ikke økumenikk i seg selv, men det som mange (inkludert meg selv) opplever som en falsk økumenikk, som direkte eller indirekte, bunner ut i likegyldighet for hvilken tro du har. Det er ikke en økumenikk en katolsk kristen kan stå for. En slik tilgjort “enhet” blant kristne, er i beste fall en illusjon, og i verste fall direkte skadelig for en sann helbredelse i Kristi Legeme.
Dominicane – kan du være mer konkret på hva du mener er falsk økumenikk og tilgjort enhet? Hvordan (be)dømme likegyldighet hos andre i denne sammenheng? Er det motsatte av likegyldighet å ha samme syn (som deg) på økumenikk??
Vi skal være glade for økumenikk, synes jeg. Men det spøker kanskje litt i bakgrunnen at alle kirkesamfunn, eller egentlig: deler av disse, føler at man måå være økumenisk (les: være snille og forstå og respektere hverandres syn på ulike saker, når mange kirkesamfunn (eller kanskje alle?) eegentlig vil ha alle de andre over til seg.
Uten økumenisk innstilling er etter min oppfatning en ønskverdig historisk bevissthetsendring som vil koke ned de siste rester av plikten til å måtte strides for enhver pris. De lærde strides, sa man før. Og dermed grep man lett til våpen.
Økumenikk oppfordrer til å søke nærmere de lærdes måte å strides på, og unngå uheldige misforståelser. Men økumenikk må, etter mitt skjønn, ikke være det samme som unnfallenhet, som å la alle prinsipper fare i snillhetens ånd. Som å dele nadverd for eksempel. Vi kan jo likevel snakke sammen, det viktigste er Kristus.
Økumenikk er i mitt ståsted ikke det samme som utelukkende snillhet, men ei heller uforsonlighet.
Hilsen Herman
Jeg tenker at man uansett må ta vare på dialogen. I en respektfull samtale kan man godt snakke om ulikheter uten å strides. Å legge lokk på ulikheter i økumenikkens navn blir like tullete som å mase om at “vi er bedre enn dere”. Jeg går selv i en økumenisk bibelgruppe som er god å være i! Min mann og jeg er de eneste katolikkene, de andre har bedehus/misjon/frikirke/DNK-bakgrunn – og det er veldig interessant! Ingen er i tvil om hva de andres ståsted og meninger, og selv om vi ofte er uenige, blir vi aldri uvenner.
Som korsanger synger jeg en del på gudstjenester i DNK, og selvom det er litt stusselig å stå igjen alene når resten av koret går til nattverd, tenker jeg at slik må det være. Jeg klarer ikke å se hvordan vi skal kunne gå til nattverd sammen – i mine øyne er det to helt forskjellige ting.
He he, jeg ser at trykkleifen har sneket seg inn i økumenikk-innlegget mitt over… Det står “Uten økumenisk innstilling”! Var nok litt for rask i tankerekkesorteringen, det skal selvfølgelig være: “En økumenisk innstilling”.
Rettes herved!
Hilsen Herman
Kanskje en mulig tilnærming til økumenikk kan uttrykkes slik det står i lovene for Norges Katolske Kvinneforbund (NKKF). Det står i § 2 Formål:”NKKF’s formål er:……..3. å fremme katolske kvinners syn i økumenisk samarbeid med andre kirkesamfunns kvinner”.
Med vennlig hilsen Rønnaug
Er det i dag Florentinarane kjem?
Det er ikke ofte jeg er innom bloggen til fr. Arnfinn, men i dag … må jeg svare Rob, ja – “Tre florentinarar, essay og artiklar om religion, kultur og samfunn” er kommet i dag. Men jeg tror ikke fr. Arnfinn har sett den ennå, men i morgen … Dette er hans nye bok med 300 sider for et moderne menneskes dannelse, visdom med dype røtter i det sanne katolske, og da er vi jo inne på økumenikk. For er ikke nettopp lengselen etter katolisitet den eneste sanne økumeniske horisont, enhet i det katolske – som en gang hadde gyldighet som det de kristne trodde “over alt, alltid og av alle”. Vincent av Lerin (d. 485)
Unnskyld meg ,men jeg må også få nevne en bok som kommer om en uke – også den på Efrem forlag, også den på nynorsk! – med tittelen “Økumenikken har brote laus”. Satiriske tekster, men økumenisk motivert.
Tilbake til det fr. Arnfinn beretter om fra sist søndag. Dette oppfatter jeg som (en glede over det gode i seg selv, men også) en lengsel etter at Dnk skal, tross alt (!), bevege seg videre inn i en rekatolisering, slik det har skjedd i liturgien, i troselementer som pilegrimsvandring, ikonografi og symboler. Som pave Johannes Paul II gledet seg til enhet, der kirkesamfunnene brakte med seg sine skatter inn i fellesskapet, så også vi.
Med vennlig hilsen Øyvind (forlegger)
Takk! Ikke verst å få svar fra selveste forleggeren! Da regner jeg med at den ligger i bokhandelen i morgen..
Høres ut som ei veldig interessant bok.
Ellers synes jeg kanskje framtillingen av den den kristne enheten i tidligere tider blir litt vel rosenrød. Jeg ser f.eks. at den siterte St. Vincens av Lerin er assosisert med semi-pelagianisme, ei lære som senere ble erklært kjettersk av den katolske kirke. Man kommer vel ikke unna at det opp i gjennom tida til dels var gjennom ren maktutøvelse man klarte å holde læren “ren” og kirken samlet. Og da St. Vincens døde hadde jo dessuten både den assyriske og de orientalsk ortotokse kirkene allerede brutt med den katolske kirke.
Også Johannes Cassian ble mistenkt for semi-pelagianisme. Likefullt ble han den som i størst grad er kanalen fra ørkenfedrene til gryende klosterbevegelse i det katolske vest. St Benedikts regel nevner (ikke eksplisitt, tror jeg) hans, men disse skriftene som skal føre til fullkommenhet. Å tenke slik er vel nærmest kjetterst i seg selv. Men som fr. Arnfinn sier i Tre florentinarar er målet for et hvert menneske å bli en helgen…
Ja, roserødt. Enhet er ikke enighet. Kyrill av Alexandria var f eks et skikkelig beist, men kanskje nødvendig overfor nestorianismen og arianismen – for å bevare en sann Kristologi. Gud tar jo alt i bruk, ikke det at han velsigner det som ikke er kjærlighet, men lar det få betydning.
Teologisk sett er vel de gamle orientalske “på vei hjem”, via ortodoksien, helst.
Sorry for lite svar frå mi side; har vore hektisk pga priorvalet. Ekumenikk er utfordrande, noko vi lever kvar dag i ein situasjon som den norske. Syns at Øyvid svarar slik eg sjøl ville sagt det. Det er ikkje snakk om at kyrkja var/er eitt på ein “rosenrød” måte (ephrussi); det har det aldri vore. Makt og makt er ulike ting; dei som har læreansvar i kyrkja skal utøve legitim makt for å hevde einskap i tru, liv og ordning. Spenningar og konfliktar har det vore i kyrkja, både av trusmessige årsaker og av menneskeleg og politiske., mend det legitimerer ikkje skisma. Kyrkja er ikkje eit ideal eller eit fantom, men ein konkret og verkeleg fellesskap.
Mitt ekumensike “program” er å delta overalt eg blir beden, som forkynnar, som gjest – og støtte alt i andre kyrkjesamfinn som har “Catholic bearing”, dvs som stør den katolske substansen og arven som finst der. Seinast i dag hadde eg ein svært engasjert samtale med ein pastor i pinserørsla, og eg traff mange ivrige ungdomar frå ulike frikyrkjelege samanhengar i går kveld, og dei var også veldig opne! Som katolsk forkynnar forvaltar eg tilangar som det i dag er stor lengt etter. Samtidig må eg sjølv ta i mot det dei andre truande har å gje meg. Som trusiver, vilje til lydnad mot Guds Ord, vilje til Kristi etterfylgjing og frimot til å vere vedkjennarar og vitne i verda. See?
Felles nattverdfeiring må vente til den offisielle einskapen i tru og kyrkjeordning er på plass i høgre grad enn no. Mange spørsmål i nattverdlæra og -praksisen gjenstår, likeeins i kyrkje- og embetssynet.