15. AUGUST: MØYA MARIAS OPPPTAKING I HIMMELEN, Gal 3,22-4,7 (matutin).
”Då tida var fullkomen, sende Gud Son sin, fødd av ei kvinne, fødd under lova” (v. 4).
I utgangspunktet kan det sjå ut som om Paulus berre seier at Jesus er fødd ’på vanleg vis’. Det er han også; han var foster i eit vanleg morsliv, riene kjem, fødselen går sin gang, navlestrengen vert kutta, barnet vert sveipt. Mora er ei jødisk kvinne, ho tilhøyrer Guds-folket i den gamle pakta og ho oppsedar barnet sitt under dei same vilkåra. Etter åtte dagar vert han omskoren, etter førti vert han framboren i templet. Ei kvinne i Israel og guten hennar.
Likevel seier Paulus noko meir: Denne guten er ’Guds Son’. Og Gud let Son sin fødast av ei jordisk mor. Det er dette underet, midt oppe i alt det vanlege, kyrkja fastheld når ho seinare kallar Maria Guds mor, eller Theotokos (gresk), Gud-føderske. Det seier noko om barnet – at han er Gud også i morslivet – og det seier noko om kvinna, om mora. Elisabeth helsar henne og seier at ho er Guds reidskap, velsigna mellom kvinner (Luk 1, 42). Og kva det elles inneber, jublar Maria ut i sitt Magnificat, sin lovsong: -Ho skal prisast sæl av alle generasjonar, ho har vore vitne til Guds storverk i livet sitt, ho er av dei låge, men skal lyftast opp (Luk 1, 46f).
Det er denne ”opplyftinga” vi feirar i dag. Maria syner oss det som er alle kristnes kall og det høgste målet for mennesket: Å verte sameina med Gud, å verte tekne med kropp og sjel, med heile oss, inn i Guds nærleik, inn i den himmelske verda. Alt no har Gud ”sett oss i himmelen med han”, med Kristus (Efes 2,6) og vårt liv ”er løynt med Kristus i Gud” (Koloss 3,3).
Møya som føder Messias er ‘teiknet’ som Gud ville syne folket sitt (Jes 7, 14). Teiknet på heile sin frelsesplan. Maria er eit teikn; ho synleggjer kva Gud vil, korleis Gud skal takast i mot, kven Messias er, kven Sonen er. Kven du og eg er. Sjå deg sjølv i henne.
Då såast me i kyrkja seinare på kvelden for Maria er oppteken i himmelen idag……
Det er så forunderlig og vakkert når Gud ikke ringeakter sitt eget verk, mennesket. Han lar sin egen sønn, halvt Gud, halvt menneske, bli født av et menneske, en kvinne, som han selv har skapt. For å vise sin miskunn lar han mennesket bli oppreist etter syndefallet gjennom Jomfru Maria som føder Jesus Kristus, vår frelser. Dette at Jesus Kristus, konge fra evighet til evighet, blir kjøtt og blod, er egentlig helt ufattelig og uforklarlig, synes jeg. Samtidig er det helt liketil, skjønner du hva jeg mener? Spasere liksom ned fra evigheten for å eksistere på likefot med alle menneskene. Og likevel er han Gud!!?!! Det er jo like uforklarlig som at et menneske, Jomfru Maria, blir opptatt i himmelen med legeme og sjel! Vår Herre Jesus Kristus antar fysisk form på jorden, og bringer denne med seg opp til himmelen, det er liksom ikke så underlig når man vet at han er Gud i treenigheten, men…
Jeg skjønner ikke mer.
Hilsen
Kristus er ikke halvt Gud, halvt menneske…som det sies ovenfor. Han er sant menneske, fullstendig menneske, i ett og alt lik oss..og samtidig helt fullkomment Gud.. Kristus er sann Gud, sant menneske.. uten adskillelse og uten sammenblanding..jf kirkefedrene
Kristus er helt Gud, helt menneske.
Jeg tror vi må spørre frater Arnfinn her. Om Jesus er Gud og menneske samtidig. Dette er jo et skisma-spørsmål, jfr. mennesket. Hvis jeg tar feil, er det jo helt greit å rydde opp i det her. Kirkefedrene tar neppe feil, men jeg er bare et menneske, og ingen teolog. Det hadde vært fint å få opp den fullstendige definisjonen her. Selv kan jeg ikke tenke meg annet enn at en diskusjon om hvorvidt Jesus Kristus er 10/90, 50/40, 50/50 menneske og Gud, vil ta oppmerksomheten bort fra eukaristien.
Hilsen
Kristus. Sann Gud, sant menneske (Konsilet i Nikea). Tror dette er veldig viktig for alle kristne å forfekte, men uansett er det et mysterium…
Konsilet i Nikea. Kristus: Både Gud og menneske. Er prosenten viktig her? Eller er begrepet “sann Gud, sant menneske” ikke inneforstått med noen helthetsberegning? Er ikke Kristus sammensmeltingen av Gud og menneske?
Hilsen
Kristi to naturer også behandlet i kalkedon. Mine veildere bruker ikke begrepet sammensmeltning…av Gud og menneske.
Uansett et mysterium…
Jfr. kkk 464
Kyrkja sitt svar er at det er den andre personen i guddomen som er det ‘konsituerande subjektet’ i Kristi person. Han er Sonen, Logos (ordet) – som har teke den menneskelege naturen opp i seg. Fordi han er Gud også i Marias morsliv, kan Maria kallast ‘Guds mor’/Theotokos (Gud-føderske). I kraft av dette har Kristus både ein menneskeleg (fysisk og psykisk) og ein guddomleg natur, ikkje samanblanda/ikkje skilde frå kvarandre.
“Samansmelting” er ikkje det brukte omgrepet i dogmedanninga- heilt rett, Rob – men ‘einskapen i personen’ /’den personlege sameininga’. Igjen: ‘Personen’ er Den andre personen i guddomen, Sonen.
Dette er Mysteriet med stor M (1 Tim 3, 16); “så søtt der intet tenkes kan/som Jesus, den Guds Sønn og mann!”.
Dette er spørsmål som Kirken har, og fortsatt må klargjøre gang på gang…(jfr. gnostisisme).
Det var så flott i messen i St Olav i går. Fullsatt kirke, masse nye seminarister i koret, og etterpå var det en hel gjeng, ikke bare en vennegjeng men alle som hadde lyst, som dro på en cafe i nærheten. Der feiret vi Jomfru Maria i timesvis! Det var skikkelig katolsk feststemning.
Bra at den katolske kyrkja framstår og opplevest som ein verkeleg fellesskap! Evkaristi (messe) i kyrkja og ‘agape’ (fellesskaps-måltidet) på lokal kafé er glimrande. Eit godt teikn at det er så mange unge, norske kall. Alt dette forpliktar..