poetica…

sidan det er sundag….

MØTE I HAGEN

Domine
i alt som er
er du

sakte svingar greinene
i sommarens fyrste
varme vind

det vemodsfulle andedraget
som går gjennom ditt eige hjarta

den faste rytmen
som slår stille
der alle sansar møtest
som bankar varsamt
i festet mellom arm og hand
det er ditt eige
utolmodige tolmod

ein gong
høyrdest dine steg i hagen
i den svale vinden
du var det
uroleg lengtande
etter dine bortkomne born

all sorg gøymer seg i hagen
som ein såra skapning

sorga må gjennombrytast
eg høyrer din djupe innpust
når du går inn i døden
inn i grava

så med eitt står du der
fritt og høgt går bringa di no
og eg høyrer mitt eige namn
over dine lipper
og over mine eigne
nølande
overvelda:
Rabbuni!